Lite visste vi da.
I ettertid har vi fått vite at begge udådene ble begått av en etnisk norsk mann. Begrunnelsen for bomben i regjeringskvartalet og likvideringen på Utøya var at han ønsket et nytt og annerledes Norge. Han har en ideologi som går ut på ” å redde Norge og Vest-Europa fra bl. a kulturmarxisme og muslimsk overtagelse”. Arbeiderpartiet er i hans øyne den store landssvikeren og måtte derfor betale.

Jeg er på en måte glad for at disse ubegripelige udådene ble begått av en nordmann. Dersom de hadde vært et resultat av utenlandsk ekstremisme ville det utvilsomt frembragt mye hat i befolkningen. Man kan bare forestille seg hvordan dette ville påvirket livene til alle landets fremmedkulturelle. Vold ville avlet uante mengder vold. Konsekvensene ville blitt fatale.

Istedet opplever vi et fantastisk samhold!
Befolkningen i landet står sammen i sorgen. De trøster hverandre, viser omsorg og kjærlighet for og til ukjente, lager enorme hav av blomster og synger unisont. Vi befester betydningen av demokratiet, proklamerer at vi ikke lar oss knekke og står  sammen for mer toleranse og forståelse. Den medmenneskelige varmen er så påfallende og enestående at den sender bølger langt utover landets grenser.

Hva har så gjerningsmannen oppnådd?
Faktisk utrolig mye – men ingenting av hva han var ute etter å oppnå. Han har faktisk oppnådd nøyaktig det motsatte av det han ønsket. Istedet for en splittet og svekket nasjon er vi sterkere og mer samstemte enn noen gang tidligere. Vi fordømmer hans ideologi. Vi besvarer hans feige angrep med kjærlighet, mellommenneskelig forståelse, mer toleranse og respekt for mangfoldet. Prisen har vært skyhøy, faktisk utilgivelig og uforståelig høy, men vi viser med all tydelighet hva det norske folk er bygget av. Vi har et kongehus som omfavner sitt folk i sorgen, en statsminister som er engasjert fra dypet av hjertet, en politietat som er seg sitt ansvar bevisst, helsepersonell som har jobbet kontinuerlig døgnet rundt, brannmannskap som setter sin ære i å utføre sitt arbeide og et hav av frivillige som nekter å gi opp. Det er mengder av medmenneskelig lys, varme og ekte samhold.

Tilbake står du, Anders Behring Breivik.
I mørket. I kulden. Alene.
La dette være straffen du tildeles av det norske folk for å ha undervurdert oss så til de grader.

Og ennå har ikke rettssaken engang begynt.

I Norge har vi en annen, men minst like interessant situasjon:
Vår egen kronprins valgte å gifte seg med en ung dame hvis tidligere livsstil ble betegnet som “utagerende”. Etterhvert kom det frem at denne livsstilen inkluderte bl.a. ulovlig bruk av narkotiske stoffer. Den angrende jenta fra sørlandet klarte imidlertid å sjarmere både kongen, dronningen og mesteparten av kongeriket – og resten er vel en kjent historie. Jeg tilføyer et “heldigvis”, for jeg har stor sans for vår egen kronprinsesse. Jeg synes Mette Marit er en fantastisk representant for kongeriket Norge.

Det hele koker ned til følgende:
Mens man i Sverige vurderer å kaste en konge som har brukt tid på å se en helt lovlig form for underholdning – så tok vi her på berget imot en fremtidig dronning som tidligere har misbrukt narkotiske stoffer.

Er det svenskene som lager storm i vannglass – eller er det vi som er for hjertevarme og tilgivende?

Det som slo meg er at denne type TV-underholdning var helt OK dengang da. Det mysset av damer med silikoninnlegg både her og der til glede for “vårs gutta”. Damene kunne på sin side kose seg ved synet av oljeglinsende guttekropper med biceps, triceps, sixpacks og forførende blikk. Ikke en kjeft snakket om salg av kropp. Gutta fikk ikke mindreverdighetskomplekser bare fordi Hasselhoff kastet skjorta, og jentene ga ikke opp jakten på kjærligheten selv om Pamela hadde tidenes trutmunn og size “fotball-cup” i skålene. Vi kunne benke oss ned foran skjermen og nytet synet av flotte kropper mens vi inntok en egenprodusert pizza og bare hadde det kos.

Idag ser vi på politisk korrekte og totalt kjønnsløse familievennlige programmer mens vi gafler i oss “je-je-je-hjemmelaga”, drikker kalorifattig brus og har laptopen trygt innen rekkevidde – sånn i tilfelle vi skulle gå glipp av en viktig statusoppdatering på Facebook.

Hvor i helvete gikk det egentlig galt???

Alt var liksom så mye enklere før. De fleste programmer på fjernsynet var myntet på barn, menn eller i nødsfall familien generelt. Idag oversvømmes vi med programmer som i vesentlig grad er rettet mot kvinner, noe som dessverre har skapt et feminint behov for råderett over fjernkontrollen. Siden dette kan skape kollisjoner med viktige fotballkamper og motorsport er det viktig å vite hvordan man løser situasjonen. Løsningen er noe så enkelt som god gammeldags psykologi!
Vi tar utgangspunkt i en helt vanlig tirsdagskveld der husets hormonbombe gjør seg klar for en ny episode med “Frustrerte Fruer” (FF), men tipsene du er i ferd med å få kan med fordel brukes i forbindelse med andre programmer også. Hele konseptet er nemlig bygget på at kvinner synes det er helt greit med konkurranse – såfremt de er sikre på å vinne. Det er imidlertid en smal sak å endre en kvinne fra “skråsikker” til “frøkteli’ usikker”, og dette kan du utnytte til din fordel.
Før vi setter igang må du utstyre deg med to enkle rekvisitter:

• Tannbeskytter
• Susp.

Klar? Da setter vi igang!

1: “La oss gjøre noe sammen, kjære”!
Damer synes det er søtt om du viser interesse for deres interesse. Om det i tillegg betyr at du ofrer en fotballkamp for å se FF sammen med henne så oppgraderes du sporenstreks til “drømmemann”. Man kan riktignok høre en svak lyd av alarmklokker i det fjerne siden du ikke har gitt slike offer tidligere, men noen umiddelbar fare er det såvisst ikke.
Farenivå: bagatellmessig.

2:”Hun ser sannelig ikke verst ut…”.
Det mange menn ikke er klar over er at typiske kvinneprogrammer (også kalt PMS-TV) ikke inneholder bare tøffelheltmenn, men også noen svært lekre kvinnfolk. Dette fungerer som bare tusan så lenge det ikke finnes en mann i rommet som kommenterer rypene. Her legger du selve grunnlaget for å gjenerobre fjernkontrollen. Når en av rypene dukker opp på skjermen sier du litt tilfeldig: “Jøsses…hun der ser sannelig ikke verst ut”! Dette setter fart på den rødvinmarinerte virkelighetsforvrengeren som befinner seg mellom øra på husets drage. Du bør derfor være smart gutt, lure tannbeskytteren ubemerket på plass og gjøre klar til neste sekvens.
Farenivå: påtagende.

3: “Jenter er jenter verst”.
Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Du har sikkert merket det mange ganger; en liten positiv kommentar om en annen dame utløser en negativ tirade utav en annen verden. Du vil nå derfor få høre noen høyrøstede betraktninger om silikon, ansiktsløftninger, botox og annen falsk markedsføring som disse “jålete TV-stjernene” bruker alle sine midler på. Her benytter du selvsagt anledningen til å forsvare dem. Du kan for eksempel understreke at noen er heldigere enn andre fra naturens side eller at de kanskje bruker medlemsskapet på treningsstudioet istedet for å bare være støttemedlem. Husk å bevare roen når du snakker – det gir dobbel effekt. Ingenting er mer irriterende enn en sindig og avbalansert mann når hun selv er i ferd med å ta av som en rakett. Sannsynligheten for at tannbeskytteren kommer til sin rett er nå gigantisk. Om du ikke plasserte denne iht punkt 2 kan du belage deg på mange festlige timer i tannlegestolen eller livnære deg på grøt frem til du blir putta i pennalet.
Det bør nå være tid for reklame – og du kan benytte pausen til å gå ut på badet for å tørke blod av gliset ditt. Samtidig finner du frem suspen, for den vil garantert straks komme til nytte.
Farenivå: ekstremt.

4: “Når nøttene blir lange”.
Etter reklamepausen, noen desiliter blod fattigere og med suspen omsorgsfullt plassert i boxer’n er det igjen tid for å ta plass i sofaen sammen med heksa. Siden hun fortsatt faktisk sitter der er det tid for det saftige nådestøtet. Relativt ubemerket sprer du bena dine littegranne mens du innimellom serverer noen små fornøyde grynt. Dette vil teoretisk sett få gamla til å sende deg et blikk så isende at man til sammenligning kan arrangere sommer-OL på nordpolen. Du forklarer med den største selvfølgelighet at du er en mann med helt normale reaksjoner, og at det derfor er nødvendig å gjøre plass til en voksende “bamse i buksa” på grunn av alle de lekre damene på TV. At det buler ut er jo noe hun selv kan observere, men at det bare er en susp er din lille hemmelighet. Siden de fleste damer på et eller annet stadium i livet har tatt kurs i balleknusing vil du være meg evig takknemlig for rådet om panserbeskyttet snopp. Om du derimot ikke gjorde som beskrevet i punkt 3 kan du sitte der med ditt eget private grustak i boxer’n og et betydelig lysere stemmeleie enn før.
Farenivå: katastrofalt!

5: “Den kalde krigen”.
På dette tidspunkt bør det være duket for en real dose kvinnelig stillhetstortur. Kvinner vet ikke at vi i realiteten setter pris på at de holder smella noen minutter (dette er jo tross alt den egentlige årsak til at vi er så glad i en blow-job), men nå kan du altså kose deg og nyte synet av de lekre rypene på skjermen. Husk å fortsette med små fornøyde grynt innimellom – gjerne i kombinasjon med at du klør deg på balla. Det holder den opparbeidede frustrasjonen ved like.
Farenivå: kritisk, men stabilt.

6: “Hvad gør vi nu lille du”?
Når kveldens program er over er det tid for å slå den siste spikeren i kista. Klapp deg fornøyd på den suspbekledde balla di, slipp en brakfjert og si at du ble så opphisset av episoden at du er klar for en real dose sex. Det forrige farenivået vil nå utvides fra “kritisk og stabilt” til “eksplosjonsartet”. Det blir en salig blanding av flygende gjenstander, slag, spark og krampegråt før hun stryker på dør og mer enn antyder at hun sover over hos venninna. Spør gjerne om hun gidder å hente en øl til deg før hun slenger igjen døra – det gjør vanligvis susen. Hos venninna blir det naturligvis rødvinmarinering av hjernebarken og felleskonkludering om at du må være tidenenes drittsekk. Sistnevnte er kanskje ikke så himla langt unna sannheten…men hva gjør vel det? Sannsynligheten for at hun vil være sammen med deg ved neste innslag av femi-TV er minimal. Du har dermed gjenerobret din rettmessige dominans av fjernkontrollen. Gratulerer! Om hele opptrinnet medfører varig endret sivilstatus så husk at det finnes mye glede i Fjordland og “TV1000 hjelper deg”.
Farenivå: eliminert.

Lykke til med ditt nye liv!

Om det virkelig var så mye bedre skal være usagt, men at mangt og meget var enklere er lettere å gi bifall til. Verden var liksom en relativt forutsigbar plass med en mengde “slik er det bare”-regler og mer eller mindre aksepterte “sannheter”. Tyske biler var best, lærere kunne korrigere elever uten at rettsapparatet ble koblet inn, brød og poteter var sunt, “Landsmoder Gro” ordnet opp når andre dreit på draget. Verden visste at om man ikke oppførte seg som folk så kom USA og slapp ei atombombe i hue’ på de slemme. Og sist men ikke minst: mannen var sjefen i heimen. Punktum.

Jeg er egentlig glad for at verden har gått fremover, og at de nevnte regler og sannheter har blitt kraftig modifiserte. Ikke minst gjelder dette når det kommer til kjønnsroller, og i rettferdighetens navn synes jeg likestilling bør være en selvfølge. Det som dessverre har skjedd er at likeverd har kommet totalt i bakleksa. Tidligere var det mannen som tronet øverst, men idag er det på mange måter kvinnen. Jeg etterlyser en balanse, og det er dette jeg anser som definisjonen på likeverd.

“Det er politisk korrekt av menn å snakke nedsettende om eget kjønn”.
Uttalelsen stammer fra Øystein Sunde og ble servert under ett av hans mange show. Han er kjent for å ta hverdagslige ting på kornet, og dette var såvisst ikke noe unntak. For å virkelig slå en saftig spiker i likeverdkista dukket også Bjørn Eidsvåg opp og sang “Eg e’ bare en mann”, og frembragte vertikale hodebevegelser og fuktige skritt hos mange forsmådde kvinner. En mann som legger seg flat og bagatelliserer seg selv og sin betydning har nemlig selvinnsikt, må vite – og slikt slår ofte godt an i et kvinnesinn. Dersom mannen ikke har denne “selvinnsikten” er han et mannssjåvinistisk svin. Tøfler er tingen!

Reklamebransjen har skjønt greia. Med utgangspunktet “menn er dumme og enkle – kvinner er smarte og ansvarsfulle” har man grunnlaget for mang en artig reklamesnutt. Ta for eksempel den som ruller over skjermen i disse dager: Et par sitter foran TV’n og glaner på en lettkledd bimbo som vasker en bil. Fruen utbryter “Er det muuulig…skal menn liksom like dette her”? Deretter slår hun av tittekassa før hun stiller mannen det retoriske spørsmålet: “Du liker jo ikke dette her du”? Så er det duket for stotring, roing og bortforklaringer fra en mann som mest av alt minner om en tufs uten egne meninger.
Eller hva med paret som spiser et måltid bestående av bl.a. sunt svinekjøtt og grønnsaker, og der mannen formelig kjenner at styrken kommer sigende på. Han bobler over av forventninger når hun sier at han vil få bruk for den styrken senere på kvelden, men kommer fort ned på bakken når hun presiserer at det var trappevasken hun tenkte på.

Jeg beklager å måtte si det jenter, men “vårs gutta” synes faktisk det er digg med pene damer og flotte biler. Helt sant! Når vi forsøker å nekte for det er det fordi det er så fordømt politisk korrekt. I tillegg er det dessverre et viktig bidrag for å bevare husfreden. Sannheten er imidlertid at vi kan fryde oss over synet av en lekker dame og samtidig elske den livsledsageren vi har. Det betyr altså ikke at vi forlater heimen for å finne et lettkledd kjei med bilshampoo rundt muggene – på samme måte som at dere jentene i venninnegjengen kan se på Chippendales uten å samtidig pælme gifteringen. Det handler litt klisjéaktig om å skjerpe appetitten ute og spise når man kommer hjem.
Og ja – vi menn er opptatt av sex, kanskje mer enn dere damer. Men når samfunnet på mange måter lager karikaturer på dette under parolen “sex er belønning” – da er vi skikkelig ute å kjøre. Et samfunn der menn reduseres til annenrangs tøffelhelter med utslettet identitet og kvinner fremheves som den eneste oppegående skapning på planeten Tellus. Noen menn synes dette blir litt for mange kameler å svelge og velger derfor å krysse landegrensene for å finne en partner, noe som ofte resulterer i påstander om at man vil ha en nikkedukke. Kanskje det rett og slett handler om jakten på likeverdighet?

Samtidig har jeg stor forståelse for dagens situasjon. Kvinner har i hundrevis av år blitt tråkket på, mishandlet, latterliggjort og bagatellisert – og det er sannelig ikke over enda. Jeg er på ingen måte stolt av dette historiske perspektivet, og jeg erkjenner at kvinner har en lang vei å gå på “hevnens allé” før vi er skuls. Det som bekymrer meg er at denne korrigeringen av urett torpederer det de fleste av oss er ute etter, nemlig fungerende parforhold med gjensidig respekt og likeverd. Man kan ikke rette opp én udåd ved å begå en annen.

Både kvinner og menn er fantastiske skapninger! Noe av det aller flotteste er forskjellene på kjønnene. Kanskje det hadde vært en idé å verdsette at menn liker damer, biler og dataspill?

Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, for jeg er online med Stian. Det er så gøøøy!

“Hensikten helliger middelet”. Dette er et eldgammelt visdomsord, men også i høyeste grad en “sannhet” med modifikasjoner. Det er lett å tro at bare personen er fæl nok så er det fritt fram å spre hva som helst av meninger. Med vår egen rettferdighetsvektskål i hånd bestemmer vi selv hva som er rett og galt å formidle om andre mennesker, men med denne vektskålen har man jo også bind for øynene…

I tillegg har man noe som kalles “lover”. Dette er, hvor usannsynlig det enn høres ut, noe som i utgangspunktet er likt for alle. Grovt sett betyr det at vi kan si ifra om suspekte forhold – og så er det opp til andre om det skal forfølges. Det betyr altså ikke at “Gud og Hvermannsen” kan forvente aksept for egne utbasuneringer, uansett hvor godt det måtte være ment. Dette gjelder enten det er snakk om den dusten man lever sammen med, den pedofile jævelen som akkurat har flyttet inn i nabolaget eller dyremishandleren man ikke ønsker skal få kloa i nye dyr.

Poenget mitt er følgende:
Dersom man virkelig ønsker å bekjempe noe og faktisk jakter på varige resultater – så må man benytte lovlige virkemidler. Å ty til kringkasting av ukvemsord basert på egen dømmekraft betyr at man synker ned på samme nivå som den man søker å bekjempe. Det kan da umulig være meningen?

Gapestokken er avskaffet. Man behøver ikke nødvendigvis like det, men det er klare fordeler forbundet med å akseptere det.

Historien er relatert til “mitt forrige liv” – den gang jeg hadde mitt virke som taxisjåfør. Av alle oppdrag var det også kjøring for det offentlige, herunder transport av syke mennesker til forskjellige behandlinger. Noe av det mest vanlige var – dessverre – kjøring til Det Norske Radiumhospital. I spesielle tilfeller kunne det forekomme at man fikk mer eller mindre faste pasienter i bilen, hvilket naturligvis resulterte i at man ble ganske godt kjent med hverandre. Praten utviklet seg derfor fra de vanlige fraser om vær og vind til å omhandle mer dype og interessante temaer.

En av disse faste passasjerene var en “godt voksen pensjonist”. Mannen var både oppegående og ved godt mot siden prognoser og dermed også bedringsutsikter var gode, og det var enkelt å føre hyggelige samtaler. Vi kunne prate og fleipe om det meste, og det gikk aldri lang tid mellom latterkulene. Allikevel kunne han ty til perioder med stillhet, og det var etter en slik periode den tidligere nevnte uttalelsen falt.

- “Kona mi er så snill mot meg” sa han, med et nærmest drømmende uttrykk i ansiktet. Deretter begynte han å fortelle om livet deres. Hvordan de møtte hverandre, hvordan de måtte slite for å få endene til å møtes da de var unge, hvor heldige de var som kunne se tilbake på mange år som ektepar. At han nok ikke hadde vært verdens enkleste sjel å leve sammen med, men at kona hans var en tålmodighetens engel. Hvor omsorgsfull hun hadde vært da han ble syk…og mange andre superlativer om kvinnen han bedyret å være like forelsket i idag som da han traff henne.
På vei hjem fra behandling nærmet det seg middagstid, og det var tid for flere superlativer.
- “Jeg lurer på hva for noe godt kona mi har lagd til middag idag”, sa han. – “Du skjønner – hun er så utrolig flink til å lage mat”!

Det skinner vel klart igjennom at dette var noe som gjorde inntrykk på meg. Finnes det noe vakrere enn mennesker som roser sin livsledsager i andres påhør? Det er liksom så enkelt og vanlig å sverte den man lever sammen med, ofte som et slags dårlig skjult forsøk på å få sympati eller sette seg selv i et bedre lys, og det er nok ganske likt fordelt mellom kvinner og menn. Alle har vi våre nedturer både alene og sammen med andre, men det er liksom så mye mer interessant å høre om det som er positivt!

Kanskje vi alle bør bli litt flinkere til å “gi hverandre blomster” mens vi fortsatt lever?

Inger Lise Hansen.
Foto: SCANPIX

Jeg har lenge frydet meg over hvordan KrF graver sin egen grav. Man får liksom et bestemt inntrykk av at de på død og liv ønsker å kjøre seg selv i grøfta. Dagens meningsmålinger sidestiller partiet med Venstre, hvilket altså tilsier at de vipper opp og ned omkring sperregrensen. Dermed kan man nesten si at både partiledelsens og mine bønner er hørt. Med denne kursen er KrF snart bare å finne i de politiske historiebøkene.

Likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg skal være trist eller om jeg skal åpne en flaske cognac. I utgangspunktet er jeg sterk motstander av å blande politikk og religion, og Krf er i aller høyeste grad et parti som har provosert meg langt over toleransegrensen for et saftig hjerteinfarkt. Når det i tillegg er snakk om et parti som søker å tre sine egne moralske prinsipper nedover hodet på hvermannsen og la det danne grunnlag for hvordan AS Norge skal styres, da får man et akutt behov for å tømme hele nevnte cognacflaske på styrten. I ren protest!

Samtidig skal det ikke stikkes under noen stol at KrF er et parti med mye hjertevarme, omsorg og medmenneskelighet. Verdier som man ofte savner i et ellers kaldt og kynisk samfunn. Problemet er bare at de gode sidene fullstendig overskygges av partiets selvpåtatte rolle som nasjonens moralpoliti. Det oser av gammeldagshet, og mens resten av oss erkjenner at vi skriver 2011 trasker KrF ufortrødent i gamle kjente spor. Et parti som ikke evner å omstille seg i takt med samfunnet er dømt til å tape i et demokrati.

Som den siste spikeren i egen kiste velger de å forkaste partiets eneste friske pust; Inger Lise Hansen. Denne dyktige kvinnen har faktisk forsøkt å styre partiet mer i retning av tiden vi befinner oss i, og denslags går ikke upåaktet hen hos moralpolitiet. Istedet for selvransakelse har de valgt å kvitte seg med “problemet”. Jeg tror begrepet “kortsiktighet” har fått en helt ny dimensjon.

Partiet har forkastet en dyktig medarbeider som ikke var redd for å ta fikenbladet fra munnen. For KrF er dette jevngodt med politisk selvmord.