Kjærlighetsvisa

Siden jeg for tiden lider av en smule skrivetørke får jeg heller legge inn en liten videosnutt…

Let's talk about sex!

Stikkord

sex

Og DER fanget jeg oppmerksomheten deres ja? Tenkte jeg det ikke…

I kategorien “ting jeg undres over og aldri blir riktig klok på” har turen nå kommet til temaet “sex”. Siden dette er et av de mest omfattende temaer som finnes bør jeg muligens være litt mer spesifikk. Dette innlegget skal i hovedsak dreie seg om hjelpemidler, leketøy, ytterligheter og ekstremiteter.

Når det gjelder “vårs gutta” blir det en kraftig innsnevring av det omfattende. Vi er fra naturens side ganske så enkelt innrettet og har ikke verdens største krav. Kommer vi i nærkontakt med en kroppsåpning som holder omkring 37 grader, fortrinnsvis plassert på et eksemplar av arten Homo Sapiens, så pleier resten å gå av seg selv – bokstavelig talt. I nødsfall finnes oppblåsbare skjønnheter og portable gummivarianter, men selve prinsippet blir noenlunde det samme. Det blir litt som med “Hjallis” på skøytebanen; “to indre og vekk me’n”. Klar, ferdig, røyk.

Om man derimot beveger seg over i dameavdelingen blir situasjonen straks en annen. På samme måte som pornoindustrien i all hovedsak er rettet mot menn, så tror jeg sexhjelpemiddelindustrien konsentrerer seg om kvinner. Et besøk i en hvilken som helst kinkybutikk bør med all tydelighet illustrere hva jeg mener. Om du f.eks. tror at en dildo er en dildo, så mener jeg å kunne fastslå med en rimelig stor grad av sikkerhet at du aldri har satt dine bein i nevnte type forretning. De finnes nemlig i alle mulige fasonger, farger, typer…og ikke minst størrelser.

Et representativt utvalg, her fra en husmorleilighet på Sunnmøre.

Det er selvsagt både lettvint og fristende å tro at denne enorme industrien skyldes menns utilstrekkelighet. I mange tilfeller kan det selvsagt være slik, men å betrakte det som en regel fremfor unntak tror jeg blir en smule overkill. Dessuten bør man jo kunne skille mellom innlevelse og utstyrsnivå. De minste og de gjennomsnittlige reservepenisene bør ikke by på de største problemer å matche, ihvertfall ikke om man gidder å være en smule dedikert i tillegg.

Det er i avdelingen for DSSSD (De Seksuelt SkrubbSultne Damene) man finner de virkelige manndomskillerne. Egentlig betrakter jeg utvalget i denne avdelingen som et manifest på at kvinner aldri blir helt fornøyde. Både lengde og omkrets på disse dildoene er av en sådan art at en mann ville kommet i konflikt med Newton’s lover om han hadde båret på noe tilsvarende. I tillegg er de utstyrt med allverdens tilleggsfunksjoner: Fire hastigheter forover og to bakover, synkronisert girkasse, antisladdsystem, jordfeilbryter og et vibratornivå som får vulkanutbruddene på Island til å minne om en promp. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er mest fascinerende; at det produseres noe som befinner seg så milevis unna alt som er naturlig – eller at det faktisk finnes mennesker som i det hele tatt vurderer å putte noe slikt oppi “perleporten”. Det må jo nærmest være å betrakte som opptaksprøve til tunnelingeniør.

Greit med egen “sherpa” når det blir for tungt å bære.

Som tidligere nevnt mener jeg mesteparten av nevnte industri retter seg mot kvinner. Det er likevel ikke dermed sagt at den ikke vedkommer menn i form av en slags seksuell synergieffekt. Jeg tenker da selvsagt på alt som er ment å gjøre oss menn mer yre og villige (som om vi ikke er det fra før!). Dermed beveger vi oss over i avdelingen for bekledning & rekvisitter. Det er liksom en slags uskreven regel dette: Jo mer glinsende og rekvisittutstyrt dame – jo mer villig mann. Personlig er jeg av den oppfatning at det eneste positive med en dame kledd i lakk, lær & gummi er at det lukter ny bil – og den duften er selvsagt alltid kjærkommen. Jeg er likevel slik anlagt at om jeg vil komme i nærkontakt med slik duft så oppsøker jeg en bilforhandler. Det eneste bindeleddet jeg ser mellom sex og bil er at man kan ha sex i en bil. Selv har jeg utført denslags kroppslig aktivitet i en Honda Civic, men det er 25 år og minst like mange kilo siden. Anbefales ikke – med mindre man er født med akrobatiske evner.

Mitt seksuelle mareritt fortoner seg omtrent slik:
Etter en heller fuktig aften på byen legger jeg alle moralske prinsipper på hylla (“moral” er som kjent en kjemisk forbindelse som er løselig med alkohol), og blir med en relativt ukjent pikelill hjem til hennes leilighet. Under påskudd av at hun skal “pudre nesen” forsvinner hun ut på badet, mens jeg inntar grunnleggende elskovsposisjon i damens seng. Ut fra badet kommer plutselig et skinnende monster av et kvinnfolk med glinsende rumpe og gummibekledd høne – utstyrt med pisk, ridestøvler med sporer og en buttplug montert på en oppladbar Black & Decker. Denslags er ikke opphissende, jenter! Å få prostataen eksaminert med en drill befinner seg ikke på min liste over “ting jeg bare må oppleve før jeg blir putta i pennalet”. Jeg er rimelig sikker på at både snoppen min og jeg hadde forsvunnet før dama hadde rukket å si “rektoskopi”.

Morsomt? Jay. Opphissende? Nay!

OK – det er mulig jeg er kjedelig og gammeldags. Saken er den at jeg mener menneskekroppen er spennende nok i seg selv. Jeg har derfor ikke noe ønske om eller behov for ekstremiteter av noe slag. Det er ikke dermed sagt at alt må foregå med gardinene trukket for og etter barne-TV. Og som mann over middagshøyden blir det vel også naturlig at ikke alt er like spennende som før. Spørsmålet er liksom ikke når man får oppleve “madrasspolka”, men om.

Hmm. Kanskje jeg må oppsøke “hjelpemiddelsentralen” likevel…

Utenlandske flagg 17. mai

Den årlige diskusjonen om bruk av andre nasjoner flagg under vår 17. mai-feiring er i full gang.

Egentlig burde dette være ren plankekjøring. Om jeg blir invitert i bursdag til Gunnar så skriver jeg ikke “gratulerer med dagen Ørnulf” på fødselsdagskortet. Det hadde rett og slett vært respektløst. Jeg har tross alt min egen dag som jeg blir hyllet.

På samme måte blir det når vi feirer en nasjons “fødselsdag”. Da bør vi bruke denne nasjonens eget symbol og “navn” i feiringen, ikke andre nasjoners. Det blir å fjerne fokus fra det man faktisk skal hylle, i dette tilfelle Norge på nasjonaldagen 17. mai.
Om fremmedkulturelle bruker sin opprinnelige nasjons flagg på vår nasjonaldag, så regner jeg med det er fordi de ønsker å vise sin tilknytning til landet de faktisk kommer ifra. Det er lett å glemme at Norge også er et land med sin kultur, stolthet og tradisjoner – og disse er like viktige som ethvert annet lands. Da synes jeg det blir respektløst om man blander inn andre lands hyllningseffekter på denne ene dagen.

Når det gjelder antrekk er jeg langt mer liberal. Jeg synes det er et vakket syn med fargerike festantrekk fra andre land i vårt eget 17. maitog. For meg betyr dette at de tar på seg sin fineste stas når de sammen med oss ønsker å hylle nasjonen Norge, men jeg mener altså at de samtidig bør holde det norske flagget i hånden.
Om jeg velger å oppholde meg i f.eks. Hellas på deres nasjonaldag, så tar jeg gjerne på meg et typisk norsk festantrekk for å vise respekt for nasjonens dag – men jeg vil holde det greske flagget i hånd. Med dette signaliserer jeg at “jeg gleder meg på deres vegne og kler meg i min fineste stas, men jeg holder deres nasjons flagg i min hånd for å hylle Hellas sammen med dere”.

I alle våre forsøk på å inkludere andre mennesker har vi lett for å glemme oss selv og vårt opphav. Jeg synes vi skal få lov til å skryte av våre egne tradisjoner og vår kulturarv på denne ene dagen. Andre nasjoner har sin dag.

The Dong Show!

Dette var en klassisk selskapslek på mange fester på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet.
Ideen ble såvidt jeg husker lansert i et TV-program. Etterpå var det mange som hadde mye moro av å kopiere dette på diverse fester.
På tide å trekke frem igjen!

Mobiltelefon

Stikkord

mobiltelefon

Av alle nymotens duppeditter er vel mobiltelefonen den mest utbredte. Til å begynne med var denslags forbeholdt personer i ledende stillinger og med en bankkonto på størrelse med et middels brutto nasjonalprodukt. Selve telefoninnretningen var av en sådan art, vekt og størrelse at det kunne diskuteres hvor mobil den egentlig var. Idag er den fysisk mindre, langt rimeligere – og ikke minst allemannseie. Har man ikke minst én mobiltelefon blir man nærmest betraktet som en slags einstøing.

Selv har jeg det man kan kalle et lettere ambivalent forhold til hele greia. Visst er den praktisk og nyttig, men jeg synes den i svært mange tilfeller blir misbrukt like mye som den blir brukt. Jeg mener – hvor nødvendig er det egentlig å være 100% tilgjengelig 24/7? Jeg synes det er totalt unødvendig, men skal samtidig innrømme at jeg har vært der. Aldri i livet om jeg vil tilbake dit!

Jeg har i mange år vært en person som har vært tilstede for alle andre. Den man kunne kontakte for å dele både gleder og sorger. Klart det er en god følelse å være til nytte og inspirasjon for andre, men det handler også litt om å sette grenser for seg selv – noe jeg dessverre var fryktelig dårlig på. Resultatet var at jeg hadde min trofaste bluetooth i øret omtrent hele tiden. Jeg kunne ikke engang lage meg mat uten at det ringte, ei heller foreta toalettbesøk uten å bli forstyrret. Det var nærmest en slags uskreven regel at telefonen ringte samtidig som “beversnuta” tittet fram. Dermed ble det en slags moderne utgave av Archimedes’s omskrevne lov:
“Når et legeme nedsenkes i vann – ringer telefonen”.

Det gikk som det måtte gå. Etterhvert møtte jeg den noe legendariske “veggen” og utviklet noe i nærheten av en sosial angst. Jeg fikk en voldsom antipati mot mennesker som ville meg noe hele tiden, og trakk meg derfor mye tilbake fra min sosiale hverdag. Således har jeg altså beveget meg fra den ene ytterligheten til den andre, noe som selvsagt er hverken bra eller ønskelig.

Idag ler jeg av mennesker som ikke kan bevege seg en millimeter uten nærkontakt med “suttekluten” sin. Naturligvis kan det også fortone seg som et irritasjonsmoment – om man f.eks. er sammen med mennesker som er langt mer opptatt av å knotte meldinger enn å være sosiale med de man har rundt seg. I ekstreme tilfeller grenser det etter mitt skjønn til å være direkte uhøflig. Mange dekker seg bak unnskyldningen at man må ha kontakt med barn og/eller øvrig familie. Det morsomme er at folk klarte å være sosiale før mobilen ble allemannseie, så til syvende og sist tror jeg det er snakk om vilje og uvaner.

Den knappen jeg er mest glad i på telefonen min er utvilsomt den man bruker for å slå den av og på. Det er en befrielse å kunne stenge av hele greia og rett og slett nyte gleden av å være utilgjengelig. Så lenge folk forbeholder seg retten til å ringe meg når det passer dem – så forbeholder jeg meg retten til å være tilgjengelig når det passer meg.

Et OL vi trenger

Stikkord

OL, sport

Starten på de olympiske leker i Vancouver har ikke vært helt som forventet. De norske utøverne har gått på den ene smellen etter den andre. Det er liksom ikke dette vi er vant med.

Nettopp her ligger vel noe av problemet. Vi er etterhvert blitt svært så bortskjemte med edle valører innen vintersport. Dermed tar vi det for gitt at både Northug, Bjørndalen, Bjørgen og mange andre skal befinne seg på seierspallen etter dyst. Og ikke bare på pallen – vi regner med at de skal befinne seg på øverste trinn. Alt annet er uholdbart, sett med norske øyne. Gull er liksom noe vi har monopol på. Vi er jo nordmenn for pokker!

Jeg liker vintersport og prøver å få med meg mange av øvelsene. Klart jeg ønsker alle norske utøvere litt ekstra godt, men jeg må likevel erkjenne at dette hittil har vært et OL som maner til ettertanke. De norske utøverne “skuffer”, smøreteamet smører seg bort, bortforklaringene hagler, alt skal analyseres opp og i mente. Alt dette mens andre nasjoners utøvere utfører oppgavene lengre, hurtigere, høyere, nøyaktigere og generelt bedre. Sånn skal det ikke være – de er jo ikke norske!

Personlig mener jeg at vi får som fortjent. Alt for ofte har vi sittet på vår høye hest og latt hånlatteren gjalle når andre sliter. Da er det lett å glemme at andre nasjoner også har utøvere som virkelig vil noe. Det finnes mange dyktige atleter i OL, og nasjonalt er de spredd over store deler av kloden. Det finnes absolutt ingen automatikk i at vinneren skal være fra Norge. Vi har bare latt oss skjemme bort og dermed tro at det skal være slik. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg har faktisk all mulig forståelse for svenskene som nå fryder seg stort og ler av oss nordmenn. Vi har så ofte gjort narr av dem og vist en ikke ubetydelig porsjon skadefryd, og hadde vi fått den pangstarten vi regnet med ville det uten tvil ha fortsatt.

Det positive med dette er at vi nå har noe å strekke oss etter. Vi har fått en liten nesestyver, og vi trengte den som en påminnelse. Uansett hvor mange millioner og forskjellige typer skismøring vi har å vifte med, så finnes det dyktige utøvere i andre land også. Kanskje vi etterhvert kan lære oss å sette mer pris på gullmedaljene når vi etterhvert klatrer oppover etter en nedtur.

I mellomtiden lar jeg meg imponere over andre nasjoners utøvere og hva de presterer, men aller mest imponert er jeg over en ung skiløper fra Etiopia. Han vet utmerket godt at han ikke har nubbesjans til noen medalje, men han staker og skøyter ivei likevel – fordi han synes det er gøy!

Kanskje det er dette vi må finne tilbake til: idrettsgleden.

Blomster – til glede og frustrasjon

Er du en kvinne som fylles av mistenksomhet når du mottar blomster fra en mann? Eller er du en mann som kvier deg for å gi blomster til din kvinne?
Begge deler er egentlig fryktelig trist. Siden det er snakk om to relativt vanlige scenarioer fikk jeg lyst til å skrive noen linjer her i bloggen min.

Blomster er språk, og det har det vært i uminnelig tid. De brukes til å uttrykke kjærlighet, anger, medfølelse, sorg, vennskap – eller noe så enkelt som å pynte opp.
Det som er veldig trist er at man risikerer å tillegges vikarierende motiver når man gir blomster. Det er med andre ord bare nok en bekreftelse på at blomster er ord, siden de altså kan bli misforstått.

Jeg synes det kan være hyggelig å gi blomster. Ikke fordi jeg er så himla opptatt av slikt selv (hjemme hos meg dauer til og med kunstige blomster), men fordi mottakeren setter pris på dem. Det er faktisk mulig å glede andre med noe man selv ikke er så opptatt av, og kanskje dermed også få sagt noe som av en eller annen grunn er vanskelig å si. Folk er forskjellige.

Det er ikke ofte jeg finner veien til en blomsterbutikk, men de gangene jeg gjør det er det flest kvinnelige kunder der. Jeg har hørt forskjellige reaksjoner når jeg ber om en diger rosebukett. Noen damer hvisker at “han der har VELDIG dårlig samvittighet”, mens andre synes det er flott med en mann som gleder sin kvinne med blomster. Den morsomste kommentaren fikk jeg fra en dame omkring min egen alder: “Hvis hun svarer nei på frieriet ditt – så er jeg veldig interessert”!

I mitt nåværende forhold var det faktisk kjæresten min som ga meg blomster først.
Betyr dette at hun var ute etter noe spesielt…kanskje kroppen min?

I såfall funket det!

Blogginnlegg på ville veier

Stikkord

Blogg

Dere herlige trofaste lesere av bloggen min husker kanskje at jeg for en tid tilbake skrev en aldri så liten hyllest til den voksne kvinne? Jeg kommer ihvertfall ikke til å glemme det, for maken til respons har jeg aldri opplevd. Man blir faktisk både ydmyk, stolt og glad av slik type oppmerksomhet. Tusen takk – alle sammen!

Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med var at mine velmente superlativer til den godt voksne kvinne skulle dukke opp i andre sammenhenger også. Først ble jeg gjort oppmerksom på at et utdrag hadde funnet veien til Facebook, deretter ble det postet i et nettsamfunn – og siste skudd på stammen er at det er publisert i nyeste nummer av ukebladet Hjemmet. I tillegg fant jeg, helt tilfeldig, samme utdrag postet i et diskusjonsforum for gravide!

Det morsomme med det hele er at det på samtlige steder blir opplyst at “dette er skrevet av en ung mann i slutten av 20-årene”! Med tanke på at jeg faktisk vet hvem som opprinnelig skrev innlegget skal det sies at jeg har fått meg mang en god latter av dette. Min fødselsattest forteller nemlig i klartekst at jeg er født i 1966, hvilket altså skulle tilsi at jeg befinner meg fryktelig langt ut i 20-årene. Jeg har tydeligvis fått min ungdomstid tilbake uten å være klar over det selv.
For ordens skyld vedlegger jeg link til originalinnlegget:

http://32057.vgb.no/2009/08/21/damer-og-selvtillit/

Jeg velger å ta det med et smil og som et kompliment jeg – åkke som

Singel og ubrukelig?

Stikkord

singel

I løpet av mine hittil 43 år har jeg, i likhet med de aller fleste andre mennesker, opplevd litt av hvert. Jeg har imidlertid aldri vært gift eller straffet på annen måte, ei heller har jeg reprodusert meg selv og dermed skaffet noen fremtidige arvinger. Nå spiller jo forsåvidt dette liten rolle da det ikke er stort å arve uansett. Her snakker vi oppgjør av typen “ta med dere to tomflasker hver og sistemann ut slår av lyset”, så noen juridisk bistand vil etter all sannsynlighet være overflødig. Det mest betydningsfulle jeg etterlater meg blir faktisk en stor mengde bilder og noe fotoutstyr, siden dette har vært min største lidenskap i mange år.

Meg og min hobby.

Nuvel. Nå skulle jo ikke dette innlegget handle om hva som skjer etter at jeg parkerer tøflene og blir putta i pennalet, men derimot litt mer om hvordan disponere tiden som gjenstår før man kommer så langt.
Grunnet min tilværelse uten giftering har jeg altså hatt muligheten til å prøve og feile litt mer enn enkelte andre. Til sammenligning har jeg søsken som alle har opplevd å bli gift, skilt og etablert på nytt. Dette med ekteskap er altså noe rare greier. Mens noen aldri får giftet seg er det andre som synes det er så rasende festlig at de gjør det flere ganger.

Noen kjæresteforhold og et par samboerskap har jeg imidlertid rukket å få med meg, og her skyter jeg inn at “noen” er et svært relativt begrep. Jeg synes selv jeg var ganske sent ute med å havne i forhold – faktisk var jeg hele 18 år gammel. Selve interessen for damer startet riktignok omtrent første gang jeg så en pupp og har etter dette bare vært økende. Det første forholdet varte nesten en hel måned. Bruddet resulterte selvsagt i snørr, tårer, destruktive tanker og at verden generelt sett er en møkkaplass. Allikevel var jo hele greia litt spennende også, og dermed tok det ikke mange dagene før man var “fit for fight” igjen. Slik har det liksom fortsatt, ihvertfall frem til nå.

Det kan være litt artig å reflektere over hvilke preferanser man hadde som ung kontra voksen. Som tenåring var man veldig fokusert på utseendet, og da spesielt på “frontpartiet”. Om jenta i tillegg både kunne og ville kline hadde vi en klar vinner. Det tok imidlertid ikke lange tiden før jeg ble litt mer opptatt av indre verdier, noe som skulle vise seg å være ganske fatalt. Jevnaldrende kjærestekandidater var nemlig fortsatt like fokusert på guttas utseende som før, og siden jeg fra naturens side ikke er utstyrt med “rettigheten” til å velge fritt ble jeg svært ofte forbigått. Jeg tror dette var mye av grunnen til min sans for mer voksne damer. De var liksom ferdige med denne overfladiske biten, men det hjalp selvsagt fint lite når de var så opptatt av at de teoretisk sett kunne vært moren min.

Heldigvis er ikke alle mennesker like. Dermed har det vært noen kvinner i mitt liv – både litt yngre, litt eldre og jevnaldrende. Det som er så usigelig deilig å tenke på er at jeg føler en takknemlighet til dem! Jeg har vært så heldig å ha flotte kjærester, og hver av dem har gjort livet mitt rikere på mange måter og bidratt til å forme meg til den jeg er idag. Jeg er ikke uvenn med noen av dem. Noen har jeg jevnlig eller sporadisk vennekontakt med, noen er jeg bare på hils med – og noen har jeg ikke sett siden de tok på seg trusa og forsvant for siste gang. Jeg har opplevd både å dumpe og bli dumpa. Det ene er egentig ikke noe bedre enn det andre. Det er vondt uansett, og absolutt ikke slik man ønsket at livet skulle bli.

I en alder av 43 år oppdager jeg stadig nye sider både ved meg selv og andre. Etterhvert som man blir voksen blir man også mye mer bevisst på hva man ønsker – og hva man absolutt ikke ønsker. Dette kalles på godt norsk å være kresen, men det går liksom et hårfint skille mellom å være kresen og direkte sær. Sistnevnte oppstår gjerne om man har levd på to rom og gatekjøkken over lengre tid, og man havner da i den festlige kombinasjon av særhet og tiltagende desperasjon. Stort mer komplisert kan det vel egentlig ikke bli.

Min glede i livet…

Det kan føles ensomt å være både singel og barnløs. Som en slags kompensasjon skaffet jeg meg derfor en liten hund – som fungerer både som selskap og turkamerat. Enkelte gjorde meg oppmerksom på at hund er synonymt med damemagnet, men her har jeg en heller trist erfaring. Jeg ble nemlig invitert på middag til en hyggelig dame og fikk full tillatelse til å ha med meg valpen. Etter at den firbente hadde gjort sitt fornødne ute på tunet fant hun det passende å tørke den pelskledde stompen sin på vertinnens stuegulv. En hund som kjører “romperally” på parkett etterlater seg en fartsstripe av heller tvilsom karakter og duft, og det er absolutt ikke noe verktøy for å dra damer. Å overlate Amor’s piler til ei bikkje er altså en fordømt oppskrytt og dårlig løsning.

Mitt aller største problem idag er at det skal så fordømt mye til for å fange min interesse. På mange måter har jeg rett og slett bortimot mistet evnen til å falle for noen. I tillegg har jeg, som tidligere nevnt, blitt både kresen og litt sær på mine eldre dager. Mine kvinnelige “motstykker” er naturligvis av samme kaliber, og hvorfor skulle de ikke være det? Det handler jo tross alt om ens egen velvære og lykke. Da synes jeg faktisk både menn og kvinner er i sin fulle rett til å være bevisste og selektive, selv om det betyr at det ofte byr på problemer å møtes på halvveien.

Hva er det så egentlig jeg søker?
Tja…jeg er sannelig ikke sikker selv. Men på sikt hadde det vært hyggelig med en voksen og hjertevarm dame som setter tillit, kjærlighet og empati i høysetet. En som godtar mitt behov for å være en del av verden – ikke bare en brikke i en A4-tilværelse. En som er inneforstått med at to mennesker aldri kan eie hverandre – bare låne hverandre på ubestemt tid.
Det hun får tilbake er en mann med sosiale antenner, som har forstått verdien av monogami, har ti tommeltotter, er fattig på materielle goder men har et stort og varmt hjerte for den rette.

Men det får vente. Foreløpig er interessen bortimot fraværende…

Damer og selvtillit

Stikkord

damer, selvtillit

Hva er det egentlig med dere damer og selvtillit?

Det er mangt og meget jeg lurer på og ikke forstår her i verden. Samtidig er det vel slik at jo eldre man blir jo mer funderer man på livets underfundigheter. Om det er fordi man har blitt “old and wise” eller bare har sabla mye tid til overs skal være usagt. Det kan uansett være både interessant og morsomt å fundere litt for seg selv.

Én av mange ting som aldri slutter å overraske meg er dette med damer & selvtillit, eller mer spesifikt: den bortimot totalt fraværende selvtilliten.
Det starter i relativt ung alder og når en slags “peak” i tenårene. Har du noensinne forsøkt å fortelle en tenåringsjente at hun er vakker? Da vet du sikkert også at et slikt kompliment møtes med en negativ argumentasjonsrekke utav en annen verden. Alt, og da mener jeg absolutt alt; er i vedkommendes egne øyne feil. Tenna stikker for langt fram, ørene er for store, munnen for liten, håret for kort, puppene er fraværende, bena er for tynne, magen for dissete…jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige. Og når ei tenåringsjente mottar den positive kommentaren “du er så pen” fra ei venninne, så skal denne besvares med “nei – DU er pen”. F9z!

Så kommer de glade 20-årene, og for noen også deler av 30-årene. Jeg har ingen anelse om hva som faktisk skjer, men på et eller annet tidspunkt er det som om noen vrir på en bryter. Når disse jentene etterhvert oppdager at oppmerksomhetsmengden faktisk er ganske enorm, så virker det noen ganger som de tror at de eier hele verden. Alt som tidligere var så fordømt feilproporsjonert skal plutselig fremheves ved hjelp av høye hæler, korte skjørt og push-up som nesten parkerer brystvortene i øra. Og på badestranda kan den unge damens bikini best sammenlignes med to norgesplaster og en vinkork. Greit – jeg innrømmer glatt at mange damer har kommet seg opp og fram her i verden med sprettrompe og struttepupper, men når tyngdekraften etterhvert gjør sitt nådeløse inntog kan det være greit å ha en personlighet også.

Jeg snakker selvsagt om alderen 40 -/+. Da er liksom tiden inne for å vende tilbake til tenårenes elendige selvtillit – bare med litt andre negative karakteristikker: Strekkmerker, grevinneheng, appelsinhud, rynker, hengepupper og nedsunken livmor. Enkelte damer er så sykelig fokuserte på dette at de faktisk klarer å leve opp til disse karakteristikkene også. Andre er bare litt oppgitt over det hele.
De mest bemerkelsesverdige er imidlertid de som blomstrer opp. Nå begynner det å bli interessant…!

Mange voksne damer opplever en strøm av oppmerksomhet fra langt yngre menn, og på dette punktet har jeg noen egne erfaringer å dele. Da jeg var helt i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene var jeg nemlig totalt på trynet etter mer voksne damer. Det fantes ikke noe flottere i denne verden enn en dame omkring 40, og når jeg var i det amorøse hjørnet – godt støttet opp av Vinmonopolet’s edle varer – så var jeg ikke akkurat redd for å gi uttrykk for min begeistring heller. Jeg ble naturligvis møtt av den etterhvert noe legendariske frasen “Herreguuuud – jeg kunne jo vært mora di”! Til hvilket jeg repliserte: “Poenget er ikke at du kunne vært mora mi – poenget er at du ikke er det“. Akkurat dét argumentet viste seg vanskelig å kjempe mot. Kapitulasjonen var et faktum, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på hva det resulterte i.

Kjære, kjære voksne damer:
Har dere egentlig noen anelse om hvor flotte dere er? En eller annen gnom, sannsynligvis en svært overfladisk mann, har forsøkt å innbille dere at målet er å ankomme grava i et tilnærmet ubrukt skrog. Slik er det imidlertid ikke! Vi er svært mange menn som setter stor pris på damer som både kan og ikke minst våger å være…ja nettopp: damer.
Ikke et vondt ord om unge jenter og deres utseende – men de kan bare ikke hamle opp med en ekte kvinne som er pent kledd, diskrét men korrekt sminket, er trygg på seg selv, dufter forsiktig av en god parfyme, oppfører seg høflig og korrekt og smiler med både øyne og munn. Da kan dere gjerne ha appelsinhud som en Jaffa-farm og strekkmerker som Grand Canyon. Det er dere som skjemmes over dette – ikke “vårs gutta”!
At kroppen ikke lenger ser ubrukt ut er bare et tegn på at dere har levd og opplevd. Dette er igjen tegn på at dere har livserfaring og trygghet, og det er jo nettopp dette som er med på å gjøre dere så fordømt attraktive. Dere er levende!

Sist men ikke minst:
Slutt å tro at enhver voksen mann egentlig ønsker seg ei lita tuppe på 20. De fleste menn er faktisk smertelig klar over at dét toget har gått, meg selv inkludert. Jeg er allerede i faresonen for å pådra meg et saftig hjerteinfarkt. Hva i huleste skal jeg da med ei som påskynder prosessen? Og ikke minst: Hva i alle dager skal ei som befinner seg i startgropa av livet med meg?

Hurra for den blendende vakre, stilfulle og voksne kvinnen!