Bussulf

Som den observante bloggleser sikkert har fått med seg er jeg bussjåfør av yrke. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den beste jobb jeg noensinne har hatt. Ikke bare har jeg gleden av å håndtere store kjøretøy, noe de fleste av «vårs gutta» synes er skikkelig digg, men jeg er også så priviligert å få jobbe med mennesker. Service og kundebehandling har alltid stått mitt arbeidshjerte nært.

Noen passasjertyper er dog litt mer utfordrende enn andre, og i denne gruppen finner vi kategorien skoleelever – og da særdeles elever ved ungdomsskoler. Personlig synes jeg de er fantastisk flotte ungdommer, men jeg merker selvsagt at noen har et stort markeringsbehov. Det er liksom litt om å gjøre å være tøffest og gi mest mulig lyd fra seg. Å prøve å roe dem ned vil være en svært optimistisk handling. Jeg vet flere bussjåfører som har prøvd seg på kollektiv oppdragelse av skoleelever, men jeg har enda tilgode å høre om noen som har lykkes. Istedet for å forsøke å få dem opp på voksennivå er det bedre å plassere seg selv på deres nivå.

Med disse tankene i bakhodet hentet jeg igår en gjeng ungdomsskoleelever som har ord på seg for å være litt «høyt oppe», spesielt på ukas siste skoledag. Som vanlig møtte jeg opp litt før elevene kom, og tok meg tid til å hilse på hver enkelt av dem. Minutter senere var bussen full av glade ungdommer, og lydnivået var sannsynligvis godt over hva arbeidstilsynet anbefaler.

Da tok jeg mikrofonen i bussen: – «Er det greit med Radio Tønsberg»? Et rungende «JAAAAA»! fortalte med all tydelighet at de gjerne ville høre musikk fra denne lokalradiostasjonen som er kjent for ungdommelige låter. Deretter kom det et høyt «JIIIHAAA»! fra sjåføren før lyden av musikk fylte bussen og vi la ivei på turen. Ungdommene sang med, smilte og lo hele veien hjem.

Etterhvert som de gikk av bussen var det flere som kom fram til meg for å takke for turen og ønske meg god helg. En av guttene tok meg til og med i hånden for å takke for «den beste bussturen EVER» før han med et stort smil gikk ut. En annen var veldig interessert i å høre om jeg kom til å kjøre dem hjem flere ganger.

Før man klager på ungdommer bør man kanskje spørre seg selv hvem som har best forutsetninger for å omstille seg. Å tro at de unge kan oppføre seg som voksne er en smule utopisk, men vi voksne kan – hvis vi vil – finne «rampungen» i oss selv og oppføre oss deretter. Er det noe tenåringer liker så er det «gamlinger» som ikke er redde for å være litt barnslige.

Hvem som hadde det mest ålreit på turen er vel ingen hemmelighet. Å være sjåfør i en buss full av glade og takknemlige tenåringer er intet mindre enn fantastisk!

IMG_0368

 

Heisann rasist!

Er du en av de mange som irriterer deg grenseløs over flyktninger som krysser grensen vår? Er du blandt dem som synes det suger skikkelig bøtte at de kommer for å stikke de lange snyltesugerørene sine dypt nedi den hellige statskassa til AS Norge? Har du brukt dine siste kroner fra NAV på bensin til en molotowcocktail og en eske fyrstikker, og er mer enn klar for å svi av et asylmottak? Du er i ferd med å bæsje skikkelig på leggen!

La meg forklare:
Du mener dette koster oss et hav av penger, og disse pengene må selvsagt overføres fra en eller annen post på budsjettet – og det har du helt rett i. Problemet er bare at Norge ikke slutter å ta imot flyktninger selv om du og dine likesinnede arrangerer grillparty på nærmeste mottak – eller på nærmeste «soon to be»-mottak for den saks skyld. Det betyr bare at stat og kommune må flytte på enda mer penger for å etablere andre mottakssentre, noe som igjen betyr at det blir enda mindre penger til de sakene du setter høyest. Hvis du har hørt uttrykket «å skyte seg selv i foten» så er det dette det handler om. Hvis du ikke har hørt om det så synes jeg du skal prøve det. Seriøst!

La oss nå si at du likevel setter fyr på kåken.
I tillegg til etablering av nytt senter vil det garantert bli medisinske kostnader også. Hvem tror du må være med på dette spleiselaget? Hvis du «lykkes» kan du få menneskeliv på samvittigheten. Er dette virkelig noe du kan forsvare?
Dessuten er det stor sannsynlighet for at du blir tatt, siden folk som deg er mye flinkere til å tenne på krutt enn å finne det opp. Dermed blir det kostnader i forbindelse med ditt opphold bak murene, og disse kostnadene må dekkes av..well, you know…

Har du hørt om Hitler?
Selvsagt har du det! Jeg blir ikke direkte overrasket hvis du har et bilde av fyren på rommet ditt. Som du vet syntes Hitler og gjengen hans at jøder var no’ skikkelig møkk, og de forsøkte derfor å uttrydde samtlige. Legg nøye merke til ordet forsøkte. De klarte det nemlig ikke – til tross for sinnsykt mange soldater og en militærstyrke som klart overgår din fyrstikkeske og bensinskvett. Tror du fortsatt at du kan utrette og oppnå mer enn «der führer» og nikkedukkene hans? Hvis du likevel er opptatt av å kopiere merittene, så husk at han avsluttet med ei kule i skallen og en pille cyanid…

Selvsagt er du medlem av en gruppe!
Kanske du fant en Facebook-gruppe med et velklingende navn. Kanskje «NÅRRGE FÅR NORRMENN»? Store bokstaver er viktig (ingen legger jo merke til gruppa ellers), og skrivefeil skyldes selvsagt dysleksi (og ikke ren skjær dumhet som er tilfelle med alle innvandrere). Så er det bare å trykke inn capslock’n, skrive hatefulle innlegg, pynte med norske flagg og legge ut linker til høyt respekterte og troverdige nettsteder som ingen andre enn dere kjenner til. Sleng gjerne på et bilde av en syrer med handlevogna full av brød, bare sånn for å understreke hva skattepengene våre går til. Det gjør susen!

OK rasistskalle – time for facts:
Verden er i forandring. Det betyr at vi må forandre oss med den. Menneskene som kommer hit fra Syria flykter faktisk på grunn av krig, ikke på grunn av fattigdom. Derfor kan vi glemme frasen om «å hjelpe dem der de er». Det hjelper nemlig fryktelig lite med ullpledd og hermetikk når IS kommer og banker på døra.
Jeg mener absolutt ikke at vi skal åpne alle grenser fullstendig ukritisk for alle som vil til Norge, men vi plikter å hjelpe mennesker i nød. Vi kan ikke legge armene i kors og tviholde på brunosten mens vi ser på at et helt folk blir slaktet.

En liten bombe til slutt:
Jeg er FrP-mann. Helt sant! Jeg stemmer ikke FrP fordi jeg er enig med dem i ett og alt, men fordi det er det partiet som står meg og mine meninger nærmest. I tillegg til partitilhørighet har jeg også noe annet i sekken, nemlig empati og hjertevarme. Derfor vil jeg at vi skal hjelpe de som virkelig trenger det fremfor å tenne fyrstikker i hytt og pine.

Så derfor spør jeg deg til slutt:
Er du HELT sikker på at det er lurt av deg å tenne den fyrstikken?

A man carries a wounded girl following a reported bombardment with explosive-packed "barrel bombs" by Syrian government forces in the Al-Mowasalat neighborhood in the northern Syrian city of Aleppo on April 27, 2014. Aleppo is divided between government and opposition control, and clashes on the ground, rebel fire and regime aerial bombardment have all increased there in recent weeks. AFP PHOTO / AMC / FADI AL-HALABIFadi al-Halabi/AFP/Getty Images

A man carries a wounded girl following a reported bombardment with explosive-packed «barrel bombs» by Syrian government forces in the Al-Mowasalat neighborhood in the northern Syrian city of Aleppo on April 27, 2014. Aleppo is divided between government and opposition control, and clashes on the ground, rebel fire and regime aerial bombardment have all increased there in recent weeks. AFP PHOTO / AMC / FADI AL-HALABIFadi al-Halabi/AFP/Getty Images

Edelt er mennesket?

Stikkord

,

Aller først skal jeg proklamere mitt ståsted i norsk politikk. Jeg tilhører høyresiden, nærmere bestemt FrP. Dere vet; partiet som er mer opptatt av billig sprit enn velferdssamfunn og medmenneskelighet. Det er ihvertfall artig å tro at det er slik – så slipper man å lulle seg inn i en masse fakta. Det ville jo bare ødelegge våre godt innarbeidede fordommer.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne på å skrive et innvandringsvennlig blogginnlegg, men vi har situasjoner i verden som tilsier at vi må revurdere våre standpunkter. Jeg er fortsatt tilhenger av en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, men det utelukker ikke at man kan bruke både hode og hjerte.

Som ellers i politikken gjelder det å by over hverandre, og Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen var raskt ute med å sette tallet 10.000 syriske flyktninger på listen. Etterpå har antallet vært diskutert opp og i mente.

Min oppriktige mening er at det er fullstendig galt å starte med å sette et spesifikt antall. Det viktigste er å se på hvor mange som trenger hjelp og hvor mange vi har kapasitet til å ta imot. Det blir fullstendig galt å ta imot 10.000 syriske flyktninger hvis vårt nasjonale støtteapparat bare takler halvparten. Samtidig blir det riv ruskende galt å bare ta imot 5.000 hvis vi har kapasitet til det dobbelte.

Noe av det som plager meg aller mest er at vi tydeligvis ikke har lært noe som helst av andre verdenskrig. Jødene ble forfulgt og nærmest utryddet, men det store sviket i ettertid kom tydelig fram da mange land stengte sine grenser og nektet å ta imot jøder på flukt. Under krigen kjempet de for å overleve. Etter krigen måtte de kjempe for å få et liv. For å sitere den kontroversielle forfatteren Erich von Däniken: «historien gjentar seg».

Krigen i Syria har skapt vår tids største humanitære krise. Over ni millioner mennesker er på flukt. Svært mange av disse er barn.

I mellomtiden sitter vi her hjemme med nisselua godt nede i fjeset og dyrker vår fremmedfrykt. Vi har langt viktigere ting å bry oss om enn millioner av mennesker på flukt. Vi sliter jo med våre høye bensinpriser. Bompenger. Dyr sprit. Vanskelige lønnsoppgjør der vi går til streik på grunn av knapper og glansbilder. Og når bøndene ikke får vilja si heller de melk i gatene i ren protest. Melk, som kunne vært menneskeføde – og reddet liv…

Vi har absolutt våre egne utfordringer og problemer som skal løses, men uansett hvordan vi snur og vender på det så lever vi i et land med overflod av goder. Allikevel mener vi tydeligvis at vi har full rett til å sitte med armene i kors, verne om vår overflod og sitte å se på andre menneskers lidelser.

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

~ Nordahl Grieg ~

A man carries a wounded girl following a reported bombardment with explosive-packed "barrel bombs" by Syrian government forces in the Al-Mowasalat neighborhood in the northern Syrian city of Aleppo on April 27, 2014. Aleppo is divided between government and opposition control, and clashes on the ground, rebel fire and regime aerial bombardment have all increased there in recent weeks. AFP PHOTO / AMC / FADI AL-HALABIFadi al-Halabi/AFP/Getty Images

Det misbrukte rasismekortet

At rasisme er noe som skal bekjempes er det heldigvis stor enighet om. De fleste har fått med seg historiens mange eksempler på hat, forfølgelse, trakassering og utrenskning. Tradisjonelt sett handler rasisme om at mennesker inndeles i distinkte raser og deretter rangeres etter verdi. Dette er idag erstattet av noe som ofte omtales som “nyrasisme”. I praksis betyr dette at selve raseinndelingen bortfaller og erstattes av for eksempel kulturelle forskjeller, noe som tar oss videre til det som i dagligtale omtales som fremmedfrykt. Den “nye” formen for rasisme er naturligvis ikke noe bedre, ei heller mer forsvarlig.

Som så ofte ellers i livet finnes det mennesker som svært aktivt leter etter ting å sette fingeren på. Et godt eksempel på dette er ordet “neger”. Opprinnelsen er svært så uskyldig da det stammer fra det latinske “niger” som helt enkelt betyr “svart”. Dersom man utelater konteksten er ordet fortsatt like uskyldig, men det har dessverre blitt et skjellsord, men kun når det settes i sammenhenger. Eksempelvis er neger uskyldig i seg selv, mens “negerarbeid” er å anse som svært nedsettende. Rasismejegerne har i all enkelhet valgt å se bort fra dette og har jobbet iherdig med å fjerne hele ordet.

Når denne enkle agendaen får utvikle seg i praksis blir hele kampen latterlig, patetisk og selvdestruerende. Et godt eksempel på dette er Thorbjørn Egner’s sang om negergutten vesle Hoa; han som var en ekte hottentott. I 2006 bestemte Cappelen forlag å utelate denne fra det nye opplaget av boka “Kaptein Sortebill og 40 andre Egner-viser”. Begrunnelsen var at det kan være belastende for enkelte at noen omtales som negergutt og hottentott. At sangen om vesle Hoa forteller historien om en trivelig liten kar som viste seg å være stammens helt ble gjort totalt irrelevant. Slik blir det når noe blir tatt ut av sin sammenheng.

I enda nyere tid ble et lite skogholt i Bergen som var skiltet “Hottentottskogen” utsatt for kritikk fra lederen av Organisasjonen mot offentlig diskriminering, og det ble stilt krav om at skiltet skulle fjernes. I en barnehage i Ullensaker hadde barna sin egen “hottentottklubb”. Barnehagen fikk beskjed om å legge ned klubben. Pippi Langstrømpe’s kongepappa har måttet skifte tittel, og idag skal monarken omtales som “sydhavskonge” istedet for “negerkonge”. Godteriprodusenten Haribo har fått kritikk for innholdet i sin “skipper mix” fordi figurene i posen illustrerer innfødte, og de har faktisk bestemt å fjerne produktet – naturligvis etter press.
Gruppa Hellbillies har bestemt seg for å droppe sangen «Neger på Ål stasjon» når de holder konserter, fordi noen har funnet ut at denne sangen være rasistisk. Som en slags motvekt til dette har en mørhudet kar tatt en selfie på…ja nettopp; Ål stasjon – fordi han synes hele greia er direkte latterlig. Den som liksom skal være fornærmet føler seg ikke trakassert i det hele tatt, uten at dette ser ut til å påvirke rasismejegerne.

Det store problemet med alt dette er at det fjerner fokus fra den egentlige rasisme og fremmedfrykt. Dersom man skal vifte med rasismekortet i enhver sammenheng vil det til slutt miste sin troverdighet. Det blir etterhvert som den velkjente historien om gutten som ropte “ulv, ulv” uten å være i fare. Til slutt er det ingen som bryr seg lenger.

Dersom man skal ta for seg ethvert litterært mesterverk og gjøre det politisk korrekt må man kunne kalles i overkant nidkjær. Jeg betviler sterkt at Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren hadde rasistiske baktanker da de skrev sine åndsverk. Barnesanger og barnebøker bør derfor anerkjennes for det de er, nemlig uskyldige og varme gleder beregnet på barn – og som samtidig fungerer som gode og varme minner for oss voksne. Man ødelegger den viktige kampen mot rasisme, fremmedfrykt og fordommer når man klistrer rasismekortet på enhver uskyldig bagatell. Som nevnt vil det til slutt ikke være noen som bryr seg, og likegyldighet er rasismekampens aller verste fiende. Vi kan ikke ha et samfunn der vi til slutt er redde for å kommunisere av frykt for å bli oppfattet som sårende. Vi kan ikke fjerne alt som kan oppfattes som støtende og pakke hverandre inn i bomull – bare sånn for sikkerhets skyld.

Jeg håper inderlig at vi kan vende tilbake til litt mer normale og forståelige toleranseterskler, men jeg er forberedt på at dette toget er gått. I mellomtiden ser jeg for meg neste bruk av rasismekortet, og jeg ser ikke bort fra at noen kaster seg over Agatha Christie’s litterære mesterverk “Ti små negerbarn”. I vår streben etter at alt skal være politisk korrekt må denne boken selvsagt døpes om til “Ti små barn med fremmedkulturell bakgrunn”. Om dette bidrar til å redusere omfanget av den egentlige og farlige rasismen er jeg imidlertid sterkt i tvil om.

Meyers_b1_s0148d

Rasjonell versus emosjonell

Jeg har alltid vært glad i gode diskusjoner. Å utveksle meninger kan være både spennende og interessant, og ikke minst kan det åpne for at man kan revurdere egne synspunkter. Å se tingene i andre enn sine innarbeidede perspektiver kan være lærerikt og selvutviklende.

Å diskutere utelukkende for diskusjonens skyld er imidlertid lite matnyttig tidtrøyte. Dessverre er dette noe som er ganske vanlig i vår teknologiske hverdag. Det florerer av nettbaserte fora der både Gud og hvermannsen kan velsigne sine meninger om det meste for de fleste. Uttrykket «nett-troll» er av relativt nytt opphav, men likevel kjent for de fleste. At noen skriver innlegg og kommentarer de aldri ville presentert noen ansikt til ansikt vitner om feighet og i overkant mye fritid. Å starte en diskusjon eller svare på et innlegg utelukkende for å provosere er..tja..direkte teit.

Det som gjør dette ekstra vanskelig er at det tidvis kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse aktører. I verste fall vil den som diskuterer med gode hensikter bli beskyldt for å kun være ute etter å provosere. Det blir litt som da man som barn ble beskyldt for å ha gjort noe galt, mens man selv visste at det ikke var hold i påstandene. Å bli anklaget for noe er aldri hyggelig, men det blir enda verre når man selv vet at man er uskyldig.

Selv forsøker jeg etter beste evne å skrive informativt, saklig og meningsfullt – selv om jeg så absolutt har bommet noen ganger. Noe av det viktigste for meg er å opptre rasjonelt istedet for emosjonelt. Dersom man skriver mens man er på sitt mest følsomme er det fort gjort å «bæsje på leggen». De fleste av oss har vel lest venners frustrasjonsutbrudd på Facebook når de er på sitt mest emosjonelle. Hoderystende blir vi vitner til at ektefeller, exer, husverter, kolleger og arbeidsgivere får så hatten passer. Å tenke konsekvens av egne handlinger er totalt fraværende.

Selv har jeg nylig hatt en svært så interessant hendelse på Facebook. I en av gruppene jeg er medlem av er det meste såre vel så lenge alle er rørende enige, noe de da vanligvis også er, og dermed er det stort sett «kose mose overdose». Det hender likevel at noen blir i overkant interesserte i å dele av sitt privatliv. I utgangspunktet synes jeg dette er uproblematisk. Problemet melder seg først når man blander inn personer som ikke engang er med i samme gruppe, og dermed var det duket for en liten ytring om nettvett fra undertegnede. Det var liksom da sirkuset startet.

Nå skal det skytes inn at nevnte gruppes medlemmer i all hovedsak er kvinner, og allerede her møter man på det første hinderet. I svært mange sammenhenger ser man at kvinner i stor grad er mer emosjonelle enn menn. Absolutt ingen dårlig egenskap – bortsett fra når man skal føre en saklig diskusjon der argumentene henger noenlunde på greip. Når følelser erstatter fakta får diskusjonen et sterkt preg av subjektivitet. Dermed er det kun snakk om personlige meninger basert på egne følelser – og hvor interessant er egentlig det?

Å male på med fakta mens motdebattantene er i ferd med å gå fra konseptene i en storm av hormoner, rødvin og generell virkelighetsforvrengelse – det er det nærmeste man kommer virtuell ekstremsport. For å gjøre en lang historie kort kan jeg fortelle at jeg ble tildelt noen karakteristikker som befinner seg et godt stykke unna virkeligheten. Slik kan det bli når man nekter å snakke andre etter munnen, velger å forholde seg til virkeligheten og søker å se ting i et større perspektiv.

Også påstår man at menn er enkle? 

En alkoholfri jul

Ettersom det snart er jul er vi også igang med den årlige diskusjonen: alkohol eller ei.
Det dreier seg selvsagt om hensyn til barna.

Jeg har absolutt ingenting imot at enkelte velger en alkoholfri julefeiring, selv om jeg synes argumentene noen ganger er i overkant festlige. Hvis man f.eks. har en onkel som blir ufyselig når han drikker, og derfor velger alkoholfritt for alle de andre gjestene også, da synes jeg man har misforstått. Det beste ville nemlig være å ekskludere onkelen siden det faktisk er han som er problemet. Er onkel skikkelig utspekulert har han nok en liten en på innerlomma, og dermed oppnår man ikke annet enn å umyndiggjøre de andre gjestene.

Det som irriterer meg mest er dette:
Enkelte av de som velger alkoholfri jul fremstår som de reneste moralister. De vifter gladelig med pekefingeren mot de som ikke gjør samme valg, og påstår gjerne at alle andre glemmer at «julen er barnas tid».

Min ærlige mening er dette:
Noen av oss har faktisk et ryddig forhold til alkohol. Vi klarer oss fint med en øl og en akevitt – og kanskje en cognac til kaffen etterpå. Absolutt ingen fyllekule som noen tar skade av. Dette er slik min barndoms jul var, og jeg er fullstendig fri for traumer.

Jeg respekterer gjerne de som dropper alkoholen på julaften, men jeg forventer samme respekt tilbake. 

 

Hæææ???

Du ser dem hver eneste dag. I butikken. I heisen på storsenteret. Langs veien, enten på sykkel eller joggende. På bussen. De har skjermet seg selv mot den øvrige verden ved å plugge igjen øra. Små hvite propper eller digre klokker med bøyle over skallen. Det spiller ingen rolle – det viktigste er å stenge resten av verden ute. Noen kunne jo finne på å snakke til dem!

propper2Egentlig er det ganske trist. Tidligere gjorde vi liksom litt for å småprate med hverandre og bli kjent. Selvsagt mye vanlige fraser om vær & vind sånn helt i starten, men etterhvert utviklet det seg kanskje til å snakke om langt mer viktige ting – slik som for eksempel hva og hvor mye den minste kid’n hadde gjort i bleia si. Sosial utvikling er jo viktig.

propper1Som jeg tidligere har nevnt så arbeider jeg som bussjåfør. Grunnen til at jeg ofte omtaler dette som verdens beste jobb er at jeg har det privilegiet å jobbe med mennesker. For meg er det bl.a. helt naturlig å si «hei» til passasjerene etterhvert som de kommer inn på bussen, og selvsagt følge opp hilsenen med et smil.
I de aller fleste tilfeller blir dette gjengjeldt, men så er det noen da – som har valgt å nærmest lukke seg hermetisk for alt som kan minne om sosial oppførsel og kommunikasjon. Dette gjøres først og fremst av den litt yngre garde, og da altså med lydpropper som verktøy. Derfor omtaler jeg gjerne disse kidsa som plug-ins.

Grovt sett er ikke dette noen big deal. Ved øyekontakt skjønner man jo som regel hva som skjer, og dermed hilser de tilbake åkke som. Nei – problemet melder seg først de gangene jeg må si noe mer enn «morn’ morn’ du». Hvis busskortet ikke virker eller vedkommende mister noe på gulvet – da er det jo greit å si ifra, ikke sant? Men da er det samtidig litt stilig at vedkommende hører det?

Og dermed skjer det. Jeg må nappe i vedkommendes klær for å påkalle oppmerksomhet, og når jeg har fått den stikker jeg fingrene i øra mine og gjør vannrette bevegelser med hendene mine. Når kid’n endelig skjønner tegninga og napper ut ihvertfall den ene proppen kommer det passe laidbacke uttrykket som bare en Redbull-marinert tenåring kan prestere:

«Hææææ»???

Losercruiser og tøffeltralle

Det føles som en evighet siden jeg skrev et satirisk, flåsete og generelt ekkelt blogginnlegg. Faren for å bli oppfattet som seriøs og oppegående er tilstede, og noe slikt skal jeg selvsagt ha meg frabedt. Idag fikk jeg derfor lyst til å skrive noen ord om en av de mest patetiske og stakkarslige menneskegrupper jeg kan tenke meg. Jeg snakker selvsagt om småbarnsfedre.

Småbarnsfar er en tilværelse som ruller inn med full artillerityngde ganske nøyaktig 9 måneder etter erobringen. Takket være urgamle drifter i kombinasjon med hastverk og tankeløshet får mannen plutselig snudd hele sin livssituasjon fullstendig på hodet, og dermed er det takk og farvel til alt som kan minne om mannlig moro. Det verste er det faktum at vi menn ikke er istand til å lære av våre feil, og dermed er det for mange duket for egen produksjonsvirksomhet av sterkt varierende kvalitet. Til slutt opplever mannen at familien er i ferd med å vokse over hodet, og da melder behovet seg for å tenke «fornuftig». Her er det viktig å merke seg at hva som er fornuftig eller ikke er noe som er høyst individuelt, men i praksis spiller det egentlig liten rolle. Idet man sendte ladningen med rompetroll inn i pølsebua ga man igrunn avkall på finansministerposten og overlot denne til husets «drage». Noe av det første som dukker opp på den nye finansministerens (les:fruens) agenda er utskiftning av kjøretøy, og dermed er det bare å vinke pent farvel til den blankpolerte musemagneten som far dro med seg inn i boet. Det er tid for innkjøp av losercruiser!

Nissan-X-Trail-201_1229504aLosercruiser er kjøretøyet som anskaffes når lyden av ungeskrik opptrer som den reneste tinnitus og man for lengst har kastet seg på butikkjedenes bleieavtaler. Selve begrepet «losercruiser» er selvsagt et resultat av at et toseters råskinn av en bil ikke lenger er i stand til å dekke behovet og at den kvinnelige finansministeren bruker sin trippelstemme til å avgjøre valg av transportmiddel. Far har dermed ikke noe valg; han må legge sin øyensten ut for salg – og det blankpolerte gliset med dundrende motor under panseret blir plutselig et symbol på en svunnen tid. Heldigvis har han muligheten til å se litt real porno i form av «Top Gear» på fjernsynet – ihvertfall hvis det ikke kolliderer med «Hotel Cæsar» og andre meningsfulle programmer.

Det holder selvsagt ikke med flere seter i losercruiser’n, og derfor er den ofte tilleggsutstyrt med mer eller mindre viktige rekvisitter. Det mest vanlige er sugekoppfestede solskjermer på sidevinduene, og disse skjermene er vanligvis prydet med barnevennlige motiver relatert til Disney. Jeg har ihvertfall aldri sett en eneste jævla solskjerm der Anna Nicole Smith pynter opp overflaten. I tillegg er kjærra ofte utstyrt med skiboks på taket. Personlig sliter jeg litt med å forstå hvorfor det kalles «skiboks» siden den benyttes svært så flittig hele året mens skisporten vanligvis er sterkt sesongbetont, men man må selvsagt ha et sted å lagre all bagasjen siden kupeen er fylt til randen av unger.
Cruiseren er naturligvis også forsedd med skinninteriør. Det blir jo direkte festlig å tørke bæsj, oppkast og iskrem av skinnseter fremfor velour.

Nå har det seg slik at det finnes en slags uskreven regel om at aktivitetsnivået skal økes i takt med familieforøkelsen, og denne aktiviteten foregår svært ofte i form av sykkelturer. Husets feminine finansminister har ofte en helt egen evne til å legge disse turene til dager der man gjerne vil puste ut litt, og enda oftere til dager der fjernsynssendingene er fylt med viktige begivenheter – slik som fotball, ski og motorsport. Problemet er at enkelte familiemedlemmer ikke er i stand til å sykle for egen maskin, men dragen har trykket Jens Stoltenberg’s slagord «alle skal med» til sine bryster. Dermed er det klart for ny kapitulasjon, eller mer spesifikt: innkjøp av tøffeltralle.

71cf21eeddc20cd9cd79648f54bdedbb.image.600x1000Tøffeltralle er altså hengeren man kobler på sykkelen og som huser de minste arvingene, og som er det endelige symbolet på at den genuine manndommen er en saga blott. Den minner egentlig om en god gammeldags combicamp, og inni teltet finner man de minste hyrdestundresultatene. Smårollingene utstyres ofte med hjelm og en bekledning som er best egnet for ekspedisjoner i arktiske strøk, før de hermetiseres i vindtett teltduk der et lite hull med myggnetting er det eneste som skiller mellom tidlig kvelning og fremtidig pensjonisttilværelse. Oppgaven som trekkhund tildeles som oftest familiens mannlige innslag, og mens svetteperlene kjører slalom mellom skjeggstubbene ledsages det hele av småhulking og en umiskjennelig eim av mer enn fulle Pampers.
Noe av det viktigste er likevel vimpelen som pryder tøffeltralla. Den signaliserer at «her kommer kjernefamilien på sykkeltur», og gir dermed oss andre muligheten til å gapskratte på flere kilometers avstand.

Noen ganger ser man far alene på tur med tøffeltralla. På varme sommerdager legges gjerne turen til nærmeste badestrand – og sykkel, tralle og arving blir behørig parkert mens pappa lusker rundt med kikkert.

440_IMG_1145Og jeg? Jeg gliser like mye hver gang jeg møter på mor, far, kidsa og de hermetisk innkapslede hyenene når jeg kommer kjørende i min 2002 mod. Volkswagen Passat.

Som for sikkerhets skyld er utstyrt med integrerte barneseter. Æsj!

En oppvåkning om innvandring

La det være sagt med én gang: Jeg har alltid vært skeptisk til innvandring, fordi det byr på så utrolig mange utfordringer. I tillegg har også jeg hatt min del av fordommer og mistenksomhet – noen ganger begrunnet, andre ganger ikke. De to siste årene har imidlertid vært preget av mange nye opplevelser og erfaringer, og jeg fant ut at det nå var på tide å publisere tanker omkring dette. For ordens skyld: Jeg bruker ordene innvandring/innvandrere enten det er snakk om asylsøkere, kvoteflyktninger eller hva det nå måtte være.

Første del av oppvåkningen skjedde da jeg tidlig i 2012 ble kjent med en fantastisk kvinne som opprinnelig kommer fra et annet land. Idag har jeg gleden av å omtale henne som min forlovede og min samboer, og til neste år kan jeg kalle henne «hustru». Min egen elskede Mitra flyttet fra Iran til Norge da hun var 18 år gammel, og hun kom hit sammen med foreldre og søsken. Jeg har fått oppleve gleden av å bli kjent med hennes foreldre og noen av hennes søsken, og det har vært opplevelser som har fått meg til å revurdere mang et standpunkt. De har gjort og gjør fortsatt solide innsatser i samfunnet, de er utrolig vennlige og har en gjestfrihet vi nordmenn ikke kan vise maken til. Her er det hjertevarme i bøtter og spann. I tillegg skal jeg ikke legge skjul på at jeg er rimelig stolt over å ha en «persisk prinsesse» til livsledsager.

Har jeg noengang fortalt hva jeg jobber med?
Vel – etter over 20 år i taxibransjen gikk jeg over til å kjøre buss. Etter en kort tid som lokalbussjåfør i Horten ble det halvannet år på ekspressbuss, før jeg igjen var å finne bak rattet i lokalbussen – denne gang i Tønsberg. I forkant av ansettelsen i Tønsberg måtte jeg selvsagt igjennom et jobbintervju, og her ble jeg spurt om hvordan jeg stilte meg til å jobbe sammen med en masse utlendinger. I mitt stille sinn tenkte jeg at «jeg har jo for pokker ikke noe valg», men jeg ga klart uttrykk for at det viktigste er at folk gjør jobben sin – ikke hvor de opprinnelig kommer fra. I buss- og taxibransjen skal man uansett være glad for at det finnes arbeidskraft fra andre land. I motsatt fall ville det nemlig vært svært få busser og drosjer på veiene.

IMG_0368Foto: J. Olafsen

På jobben har jeg kolleger fra utrolig mange forskjellige land. Selvsagt opplever vi noen språkproblemer fra tid til annen, men med en liten dose forståelse og tålmodighet kan man komme lenger enn langt. Uansett har vi mennesker et språk som er internasjonalt, nemlig smil og latter. Vi har en uformell tone oss sjåfører imellom, en real porsjon sjølironi og mye galgenhumor. Jeg ble tatt imot på en fantastisk måte av samtlige nye kolleger, og de er mye av grunnen til at jeg trives så utrolig godt på jobben. Å glede seg til hver eneste arbeidsdag er ingen selvfølge, men så heldig er jeg faktisk. Å jobbe i et flerkulturelt fellesskap ble på svært mange måter andre del av den tidligere omtalte oppvåkningen.

Den tredje delen er utvilsomt den som har gjort sterkest inntrykk på meg.
I Tønsberg og omegn finnes ganske mange av våre nye landsmenn, og det sier seg nesten selv at mange av dem dukker opp i form av busspassasjerer. Jeg betrakter vel egentlig meg selv som en relativt god menneskekjenner og har lett for å studere adferd og oppførsel. Oftere og oftere slo det meg hvor redde og skeptiske mange av disse innvandrerne så ut når de kom inn på bussen, og det fikk meg til å tenke litt: Hvordan ville jeg opplevd å være fremmed i et ukjent land – der jeg sliter med å gjøre meg forstått, og der mange betrakter meg med skeptiske blikk og fordomsfulle sinn? Jeg gjorde det derfor raskt til en vane å hilse, smile til dem og gjerne si noen ekstra ord av hyggelig art når de entret bussen. Litt vennlighet kunne da ikke skade?

Resultatene viste seg raskt. Etter kort tid begynte de å gjengjelde mine hilsener, ofte ledsaget av et «hai hai – har do det bra»? Det spiller ingen rolle at det ikke er perfekt norsk. Det som betyr noe er at de virkelig prøver. De vil gjerne gjøre seg forstått, og ingen av oss kan vel med hånden på hjertet si at vi er født ferdig utlærte?

Det som rører meg aller mest er likevel dette:
Når de står på holdeplassen og skal hjem fra opplæringssenteret på ettermiddagen, og det er jeg som kommer kjørende med bussen, så ser jeg en stor flokk innvandrere med skeptiske og nervøse ansiktsuttrykk. Idet jeg nærmer meg og vi får øyekontakt – så ser jeg plutselig at de smiler! Var litt vennlighet virkelig det eneste som skulle til for at de skal føle seg litt tryggere og litt mer velkomne?
Det eneste jeg gjør er jo å hilse på dem, smile litt og si noen hyggelige ord. Skryter litt av dem fordi de er flinke og møter opp til opplæringen. Belønningen er at jeg får en vennlig klaps på skulderen – eller at jeg ser et kritthvitt smil langt inne i en burka. Tenk om alt hadde vært like enkelt!

Misforstå meg ikke. Jeg er fortsatt tilhenger av en streng innvandringspolitikk som ikke bare skal bestå av rettigheter, men også krav. Greit å presisere dette før de mest «innvandringsvennlige» bruker copy/paste på deler av det jeg har skrevet.
Dette innlegget handler imidlertid om de som allerede har fått sine opphold innvilget. Dersom man er uenig er det politikerne man skal rette sine skyts mot – ikke de som søker et bedre liv, slik de fleste av oss ville gjort dersom vi hadde vært i samme situasjon. Det finnes så utrolig mange innvandrere som gjør innsatser det står respekt av. Mennesker som er innstilte på å «dra lasset» sammen med oss. De fortjener den aller største respekt og vår velvilje.

Barn imponerer meg

Dagens tankespinn:

Vi voksne har egentlig veldig mye å lære av barn, ikke minst når vi møtes for første gang. Vi har jo en tendens til å forsøke å vise oss fra vår beste side, noe som egentlig setter ærligheten tilside mange ganger. Vi smiler vårt vakreste smil, sleiker både rygg og andre kroppsdeler og er rørende enige i alt som blir sagt. Samtidig leter vi – bevisst eller ubevisst – etter forskjeller. Så fort vi er alene med våre nærmeste igjen rister vi på hodet og proklamerer høyt og tydelig hvor «snåle» disse folka var.

Barn er mye mer reale. De er mer opptatt av hva de har til felles enn hva som skiller dem. De blåser en lang marsj i alt som handler om opphav, rase, kultur, språk, hudfarge, sosial status osv.

Tenk dere to fireåringer som møtes for første gang.
Det er som om de tenker slik:

«JEG er liten og har lyst til å leke – DU er liten og har lyst til å leke. Skal vi leke sammen»?

Enkelte syn og verdier burde vi tatt vare på hele livet…