Den største glede man kan ha

De som kjenner meg vet at jeg ikke er helt som alle andre barn. Noe av det morsomste jeg vet er å gjøre ting som nærmest sjokkerer et intetanende offer, men samtidig uten å være ondskapsfullt på noen måte. Poenget med et slikt stunt er nemlig å utgjøre en forskjell i form av å glede offeret. Noen ganger trenger man noen enkle rekvisitter, slik som idag. Rekvisitten var noe så enkelt som en rosmarinplante i potte til den nette sum av 20 kroner.

200022934_1
Etter å ha kjørt fruen til jobb var det tid for å gjøre noen enkle innkjøp i forbindelse med årets 17. mai-feiring. På handlelisten, som var behørig utformet i samråd med damen jeg er så heldig å dele seng og postkasse med, sto «rosmarin» oppført. Av en eller annen ubegripelig grunn er det bestandig utsolgt for denne planten når jeg trenger den, og dermed var det bare å bevege seg til neste butikk. På Meny har de vanligvis det meste, og det stemte denne gangen også. Lykkelig over resultatet av fangsten trasket jeg blid og fornøyd mot kassa, og der fikk jeg øye på en kassadame som så ut til å trenge en aldri så liten oppmuntring. Egentlig synes jeg litt synd på personalet i dagligvarebutikkene like før 17. mai og andre høytidsdager. Mange utålmodige kunder som lever etter «først meg selv og så meg selv»-regelen, og som gjerne understreker det med sure miner, må fortone seg som det reneste mareritt.

Vel framme ved kassa fant jeg ut at det var tid for å finne på litt rakkerskap. Jeg henvendte meg derfor til den intetanende kassadama med følgende:

– «Unnskyld..men sånn i mangel av noe bedre..kan denne gjøre nytten»?

Deretter løftet jeg rosmarinpotta høyt tilværs med høyre hånd, bukket dypt – og gikk ned på kne foran henne…

Seansen ble etterfulgt av disse berømte to sekundene med stillhet, som der og da føles som en evighet, men så kom belønningen. Dama lo så hun nesten hylte, klappet i hendene og mer enn antydet at jeg hadde reddet dagen hennes. I tillegg løftet hun hånden for en «high five» samtidig som hun hikstet av latter. Andre kunder i nærheten som hadde fått med seg stuntet lo så tårene trillet. Da jeg ba om en bærepose fikk jeg klar beskjed om at «den spanderer JEG idag». Handelen ble avsluttet med ønsker om en god feiring av nasjonaldagen, og da jeg gikk kunne jeg skimte en kassadame med et stort smil om munnen.

I en verden fyllt med alvor og en anseelig mengde menneskelig kjølighet føles det utrolig godt å gjøre slike ting. Som sagt så er jeg ikke helt som alle andre barn, og dagens lille stunt ga meg følgende beskjed:

Bare fortsett…

Reklamer

Jævla hestepop!

Stikkord

, ,

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en svoren DAB-tilhenger. I tillegg til at jeg er fornøyd med dekningen der jeg ferdes liker jeg å kunne boltre meg i mange forskjellige kanaler. Spesielt begeistret er jeg for kanalen P8 Pop. Jeg er jo såpass gammel at jeg hadde min glansperiode på 80-tallet, og såvidt jeg husker var det sabla morsomt også.

Utvalget av kanaler blir stadig utvidet, og for kort tid siden ble noen nye lansert. P9 Retro, som tidligere var en lokalstasjon, ble til min store glede riksdekkende. Musikk fra 60 og 70-tallet er skikkelig kvalitet. En egen kanal for norsk popmusikk dukket også opp, og jammen fikk vi ikke også VINYL som virkelig får det til å skrangle i gebiss og hofteproteser. Selve rosinen i pølsa var imidlertid en egen kanal for alle som digger hestepop – eller «countrymusikk» som det visstnok heter. En EGEN kanal for gitarspillende kjøttmopedister. Say WHAAAT???

funny-ride-on-horse-cowboy

Min kjennskap til hestepop har vært sterkt begrenset. Det nærmeste jeg har kommet er vel Dolly Parton, men jeg skal være ærlig nok til å innrømme at dette har hatt lite med musikken å gjøre. Country for meg har vært synonymt med innavl, tannlause unger som spiller banjo, et glassaktig blikk i øyne over normalt langt inne i skallen, folk som faktisk ler av «Mot i brøstet» på TV, illeluktende flanellskjorter og trailersjåfører med IQ lavere enn sitt eget skonummer. Det er liksom den musikken man hører på når man egentlig ikke liker musikk – eller fortsatt har tilgode å oppdage kvalitetene til Pink Floyd, Mike Oldfield, Led Zeppelin og David Bowie. Eller 80-tallsdronningen Kim Wilde for den saks skyld. Country er helt enkelt ikke musikk!

Nå har det seg slik at hun jeg er så heldig å dele postkasse, dobbeltseng og regninger med – altså min elskede hustru – er velsignet med to fantastiske døtre fra «sitt forrige liv». Den eldste av disse to er i en alder som tilsier at hun burde høre på dagens listepop, eller «hits for kids» som jeg generelt kaller det, men dengang ei. Hun hører på…ja nettopp – køntri! Traller, synger og nynner til denne wannabemusikken og blir helt sukat i øya ved synet av en møkkete moderne cowboy med gitar og kjøttmoped. Uten at hun egentlig har gått aktivt inn for det har «pappa Ørnulf» gradvis blitt litt mindre bastant, og i et svakt øyeblikk kom jeg i skade for å tune inn kanalen P10 Country på kjøkkenradioen. Nå er det sikkert noen som lurer på hva denne mannemannen og alfahannen  hadde på kjøkkenet å gjøre, men det får være en annen historie.

Det store problemet er at jeg faktisk har begynt å LIKE køntri! Ja, du leste riktig. Innimellom matlaging, oppvask og baking (og der dreit jeg skikkelig på draget med tanke på «mannemann» og «alfahann») – så oppdaget jeg at denne musikken (!) faktisk er riktig så trivelig å høre på. Tro meg; jeg HAR forsøkt å stå imot – uten at det nytter. Plutselig tar jeg meg selv i å nynne på «Take me home country roads» – etterfulgt at riving i håret, springskalle mot skapdøra og to Valium bare sånn for sikkerhets skyld. Ingenting nytter.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle innrømme det, men en egen kanal for hestepop er faktisk skikkelig digg! Man blir faktisk i godt humør av å høre på det, og jeg synes det passer å runde av dette innlegget med et godt sitat:
VRINSK!!!

Komplett umulig

Stikkord

, ,

Netthandel er en fin greie. I likhet med svært mange andre gjør også jeg noen innkjøp via laptopen fra tid til annen. I tillegg til at det er svært så bekvemt kan man også gjøre noen gode kjøp innimellom. Spesielt morsomt er det når butikkene arrangerer «Black Friday», og en av mine favorittbutikker er Komplett.no. Jeg har vært kunde der i mange år og alltid vært strålende fornøyd. I hvertfall fram til ganske nylig.

20161125_154859

Som et slags «hell i uhell» bestemte surroundreceiveren i heimen seg for å kapitulere like før fjorårets BF. Dermed var det bare å ta plass ved datamaskinen rundt midnatt for å sjekke tilbud. Komplett hadde som vanlig mye snadder på menyen, og dagen etter var jeg lykkelig eier av et nytt teknologisk vidunder til en hyggelig pris. Når man bor i samme by som sjappa benytter man seg selvsagt av bedriftens pickup-point istedet for å kaste tiden bort på frakt. Receiveren ble pakket ut, og kort tid etter ble stua fylt av solide lydeffekter.

Nå er det engang slik at både nettbutikker og andre forretninger har tilbud og kampanjer nærmest kontinuerlig. Det neste på programmet var dermed romjulsalget, og til min frustrasjon oppdaget jeg at mitt nye teknologiske vidunder var nedsatt ytterligere 500 kroner i pris. Jeg regnet med at dette var en glipp fra Komplett sin side og kontaktet derfor deres kundeservice med spørsmål om å få utbetalt differansen. Det var jo tross alt bare en måned siden jeg hadde handlet. Jeg fikk til svar at de kunne gi meg et gavekort på 500 kroner, noe jeg takket ja til. Plutselig fikk jeg kontrabeskjed. Noen kompensasjon kom ikke på tale siden angrefristen var utløpt.

I alle andre tilfeller ville jeg vært enig med bedriften, men i dette tilfellet er det noe som er svært så essensielt. Komplett reklamerer nemlig med 45 dagers åpent kjøp. Dette betyr altså at man kan returnere varen innen 45 dager og få kjøpesummen tilbakebetalt, i verste fall med fradrag av et beskjedent «nytteverdibeløp» for den tiden man har hatt produktet. Ettersom jeg er svært så fornøyd med produktet syntes jeg det var unødvendig å returnere varen. Jeg foreslo derfor at de beregnet differansen, trakk fra evt nytteverdibeløp og sendte meg et gavekort på det resterende – men til ingen nytte.

Det komiske med dette er at jeg kunne benytte meg av 45-dagersregelen, returnere varen, få pengene tilbake og deretter kjøpe det på nytt til den nye lavere prisen. Det blir liksom like deler tåpelig og tungvint, og i ren frustrasjon formidlet jeg mine synspunkter på bedriftens Facebook-side. Jeg ble oppfordret til å sende en mail til egen avdelig for «ris & ros», hvor saken ironisk nok ble behandlet av de samme personene – og selvsagt med nøyaktig samme utfall.

I årenes løp har jeg opparbeidet meg erfaring på litt mer enn hva jeg idag jobber med. Jeg har i mange år jobbet med salg i elektronikkbransjen. I tillegg er jeg sporadisk kronikkforfatter i diverse medier, og jeg har en tilleggsjobb som foredragsholder innen begrepene «service og kundebehandling». Felles for dette er at man lærer litt om hvordan man skal møte mennesker, og da spesielt med fokus på kundebehandling.

Noe av det første jeg lærte i elektronikkbransjen kom fra en arbeidsgiver:
«Hva du enn gjør; du kødder IKKE med kunden»!
Prisen man betaler for å handle på nett er dessverre ofte at man blir «kødda med». Det er så mye enklere å utvise dårlig skjønn og kundebehandling når man ikke har øyekontakt. Å fremstå som paragrafrytter og lite imøtekommende er lettere når man er godt gjemt bak en skjerm mens man kommuniserer skriftlig med kunden.

Når jeg holder mine nevnte foredrag presenterer jeg eksempler på bedrifter som utviser skjønn basert på god service og kundebehandling – og eksempler på det stikk motsatte. Neste gang har jeg et nytt firma å legge til på den negative siden. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at Komplett.no skulle havne på denne listen.

Kopiér og del. Og glem for f… ikke hjertene!

Av alle ting vi blir lurt til å gjøre er nok delinger på Facebook det som overrasker meg mest. Noen ganger får man følelsen av at alt som minner om kritisk tankegang er like fraværende som jomfruhinner på et bordell. Det verste er at de som evner å tenke litt lenger enn dit nesa rekker risikerer å bli stemplet som ufølsomme idioter.

pi5raql4t
Du har garantert sett det selv.
En av dine venner har publisert et innlegg som du oppfordres til å kopiere og dele videre. Noen ganger blir du bedt om å være solidarisk med alle som har en skjult sykdom. Kun ved å kopiere og dele viser du at du har et stort hjerte, bøttevis med empati og gir generelt inntrykk av at du er menneskehetens gave til menneskeheten. Alle som sliter med skjulte sykdommer får det selvsagt mye bedre når du følger oppfordringen.

Andre ganger er det snakk om advarsler. Plutselig popper det opp screenshot av en fyr i 60-åra. Den tilhørende teksten forteller at gubben er en pedofil jævel. Istedet for å tenke «kjedebrev & rykter» velger du å dele innlegget. Kildesjekk og sannhetskontroll er jo bare teit, ikke sant? At fyren bor i Paraguay og mest sannsynlig ikke vil ta turen til deg på Grünerløkka er selvsagt totalt irrelevant. Bedre å advare en gang for mye enn en gang for lite. Om du bidrar til å ødelegge livet til en fullstendig uskyldig mann får så være. Alt for barna. Hvis du ikke deler innlegget er du helt sikkert pedofil selv.

Og hva me kreftsaken? Jeg mener; så mange rosa hjerter som blir delt så burde jo sykdommen vært totalt utryddet? Når du får et brev i innboksen din som forteller at dere jenter setter fokus på kampen mot brystkreft bare ved å sette et rosa hjerte i statusfeltet – burde det ikke da ringe et par bjeller? Det eneste fokuset blir satt på deg selv, for med slike delinger skjønner jo alle at du er verdens mest hjertevarme person. Hvis du virkelig vil gjøre noe for kreftsaken kan du google deg fram til et dertil egnet kontonummer og gi et bidrag.

Bilder av lidende barn er alltid en clickbait. Når vi ser et spedbarn på operasjonsbordet og med fullt av slanger tilkoblet den vesle kroppen – da får heldigvis de fleste av oss vondt i sjela. Jeg tror likevel ikke legene på sykehuset lar antall likes og delinger bestemme om de skal gjøre en innsats eller ikke. Tror du virkelig de tar på seg munnbind og finner fram skalpellene basert på disse tallene? Samme gjelder selvsagt når du blir bedt om å skrive «Amen» i kommentarfeltet. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om «han der oppe» eksisterer eller ei, men jeg er i hvertfall rimelig sikker på at han ikke har profil på Facebook.

«Vinn en Audi»! Joda, hadde vært artig dét, men det er lite sannsynlig at det kommer til å skje. Skal du ha deg en «sosse-Skoda» med fire ringer i fronten må du nok gjøre annet enn å like og dele et Facebook-innlegg. Hadde du tatt deg bryet med å gjøre litt research ville du sett at konkurransen arrangeres av en nystartet side med 50 følgere. Du kommer ikke engang til å kunne juble over en pent brukt Lada på gårdsplassen. Hvis noe virker for godt til å være sant – så er det som regel for godt til å være sant.

Rundt omkring i verden sitter det folk som forfatter alt dette. De skriver falske nyheter, dikter opp konkurranser, sprer rykter og appellerer til din samvittighet. Fellesbetegnelsen for alt dette er «kjedebrev», og hele hensikten er å få deg til å putte hjernen din i fryser’n noen minutter slik at du kan bidra til spredningen. Så kan de lene seg godt tilbake, gni seg i hendene og fryde seg over din dumhet.

Og som du selv har sett: det funker…

Den nye radiohverdagen

Stikkord

I 2017 er det slutt for FM-radioen.
Stortinget har vedtatt at det gode gamle systemet skal byttes ut med nyere DAB. Slukkingen av FM vil foregå trinnvis over hele landet. For oss i Vestfold betyr dette at NRK-kanaler forsvinner fra FM-båndet i september 2017 mens de kommersielle kanalene følger etter i desember. Lokalradioer har mulighet til å sende via FM til 2022. Mange tror at Norge er det eneste landet som skal skifte system. Faktum er at over 40 land har bygd ut eller bygger ut DAB. Forskjellen er at Norge – foreløpig – er det eneste landet som har satt et tidspunkt for slukking av det gamle FM-nettet.

img_0522

Hvorfor ikke DAB og FM samtidig?
Dette hadde selvsagt vært ønskelig for de fleste. Problemet er at det gamle FM-systemet er i behov for enorme utstyrsmessige oppgraderinger. Dermed blir det litt som den gamle bilen som er så dyr å reparere at det blir mer lønnsomt å kjøpe en ny. I tillegg ville man fått to systemer å drifte istedet for bare ett, noe som selvsagt vil koste mye penger.

DAB hjemme.
De fleste har gode gamle FM-radioer i hjemmet. Disse kan fortsatt benyttes ved hjelp av såkalte adaptere, men noen ideell løsning er det ikke hverken praktisk eller kostnadsmessig. Unntaket er dyrere hjemmestereoanlegg. «Kjøkkenradioen» vil være fornuftig å bytte ut, og nye små DAB-radioer får man fra ca 200 kroner og oppover. De gamle radioene kan leveres der slikt utstyr selges, og totalt vil ca 99% bli gjenvunnet.

DAB i bil.
Det er her de fleste mytene og den mest omfattende vranglæren blir presentert. «Alle» kjenner noen med DAB-radio som ikke fungerer i bilen, og prisen på hele herligheten var visstnok astronomisk. Faktum er at de aller fleste problemene skyldes brukerfeil, enten fordi man ikke har tatt seg bryet med å studere bruksanvisningen eller fordi utstyret er feilmontert. Prismessig er det fullt mulig å havne godt under 2000 kroner for en svært godt fungerende løsning, men det kommer selvsagt an på hvilke krav og forutsetninger man har. Dersom man f.eks. har et «premiumbilmerke» i øvre prisleie og ønsker originalutstyr montert på merkeverksted – da blir også prisen deretter.

Her i husstanden har vi to biler hvor begge er tilgodesett med nye DAB-radioer. Kostnaden for begge to beløp seg til ca 6000 kroner. Jeg kunne fint sluppet unna med halvparten, men mange år i elektronikkbransjen kombinert med det faktum at jeg har dilla på «duppeditter» har satt sine spor. Da legges også lista høyere, men nødvendig er det så absolutt ikke.

DAB fungerer ikke i tunneler.
Dette er en av de mest brukte påstandene. Det er vedtatt at alle tunneler som idag har FM-dekning vil få DAB-dekning. I tillegg skal det være dekning i alle tunneler med lengde over 500 meter og med en årsdøgntrafik på minimum 5000 biler. Dette betyr at den nye radiostandarden etterhvert vil bli bedre enn den gamle, også i tunneler. Det er Vegvesenet som har ansvaret for dette. Mange tunneler har allerede fått DAB-dekning og flere kommer. Det er faktisk ikke mange ukene siden vi fikk dette i Frodeåstunnelen.

DAB i praksis.
Hensikten med den nye standarden er flere radiokanaler og ingen «skurring». I motsetning til FM vil man nemlig ikke oppleve skurring på DAB. Her er det slik at enten har man lyd – eller så har man det ikke. I tillegg er det vesentlig bedre egnet for trafikkinformasjon. Trafikkmeldinger vil nemlig bryte inn uansett hvilken stasjon man lytter til. Radiokanalene inkluderer noe for enhver smak, alt fra sport til 80-tallsmusikk via værmeldinger. Til og med NRK Vestfold sender på DAB.

Min radiohverdag er ihvertfall blitt både ny og bedre. For første gang kan jeg lytte til f.eks. NRK Klassisk – fullstendig uten alle ulydene som følger med FM. I tillegg har jeg et stort utvalg av andre spennende kanaler, så det skal mye til før man går «radiolei».
Utstyret er akkurat like enkelt å bruke som det gamle, men som alt annet må det læres før man får fullt utbytte av det. Leser man bruksanvisning og monterer utstyret riktig er det duket for mange timer med radioglede.

Bussulf

Som den observante bloggleser sikkert har fått med seg er jeg bussjåfør av yrke. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den beste jobb jeg noensinne har hatt. Ikke bare har jeg gleden av å håndtere store kjøretøy, noe de fleste av «vårs gutta» synes er skikkelig digg, men jeg er også så priviligert å få jobbe med mennesker. Service og kundebehandling har alltid stått mitt arbeidshjerte nært.

Noen passasjertyper er dog litt mer utfordrende enn andre, og i denne gruppen finner vi kategorien skoleelever – og da særdeles elever ved ungdomsskoler. Personlig synes jeg de er fantastisk flotte ungdommer, men jeg merker selvsagt at noen har et stort markeringsbehov. Det er liksom litt om å gjøre å være tøffest og gi mest mulig lyd fra seg. Å prøve å roe dem ned vil være en svært optimistisk handling. Jeg vet flere bussjåfører som har prøvd seg på kollektiv oppdragelse av skoleelever, men jeg har enda tilgode å høre om noen som har lykkes. Istedet for å forsøke å få dem opp på voksennivå er det bedre å plassere seg selv på deres nivå.

Med disse tankene i bakhodet hentet jeg igår en gjeng ungdomsskoleelever som har ord på seg for å være litt «høyt oppe», spesielt på ukas siste skoledag. Som vanlig møtte jeg opp litt før elevene kom, og tok meg tid til å hilse på hver enkelt av dem. Minutter senere var bussen full av glade ungdommer, og lydnivået var sannsynligvis godt over hva arbeidstilsynet anbefaler.

Da tok jeg mikrofonen i bussen: – «Er det greit med Radio Tønsberg»? Et rungende «JAAAAA»! fortalte med all tydelighet at de gjerne ville høre musikk fra denne lokalradiostasjonen som er kjent for ungdommelige låter. Deretter kom det et høyt «JIIIHAAA»! fra sjåføren før lyden av musikk fylte bussen og vi la ivei på turen. Ungdommene sang med, smilte og lo hele veien hjem.

Etterhvert som de gikk av bussen var det flere som kom fram til meg for å takke for turen og ønske meg god helg. En av guttene tok meg til og med i hånden for å takke for «den beste bussturen EVER» før han med et stort smil gikk ut. En annen var veldig interessert i å høre om jeg kom til å kjøre dem hjem flere ganger.

Før man klager på ungdommer bør man kanskje spørre seg selv hvem som har best forutsetninger for å omstille seg. Å tro at de unge kan oppføre seg som voksne er en smule utopisk, men vi voksne kan – hvis vi vil – finne «rampungen» i oss selv og oppføre oss deretter. Er det noe tenåringer liker så er det «gamlinger» som ikke er redde for å være litt barnslige.

Hvem som hadde det mest ålreit på turen er vel ingen hemmelighet. Å være sjåfør i en buss full av glade og takknemlige tenåringer er intet mindre enn fantastisk!

IMG_0368

 

Heisann rasist!

Er du en av de mange som irriterer deg grenseløs over flyktninger som krysser grensen vår? Er du blandt dem som synes det suger skikkelig bøtte at de kommer for å stikke de lange snyltesugerørene sine dypt nedi den hellige statskassa til AS Norge? Har du brukt dine siste kroner fra NAV på bensin til en molotowcocktail og en eske fyrstikker, og er mer enn klar for å svi av et asylmottak? Du er i ferd med å bæsje skikkelig på leggen!

La meg forklare:
Du mener dette koster oss et hav av penger, og disse pengene må selvsagt overføres fra en eller annen post på budsjettet – og det har du helt rett i. Problemet er bare at Norge ikke slutter å ta imot flyktninger selv om du og dine likesinnede arrangerer grillparty på nærmeste mottak – eller på nærmeste «soon to be»-mottak for den saks skyld. Det betyr bare at stat og kommune må flytte på enda mer penger for å etablere andre mottakssentre, noe som igjen betyr at det blir enda mindre penger til de sakene du setter høyest. Hvis du har hørt uttrykket «å skyte seg selv i foten» så er det dette det handler om. Hvis du ikke har hørt om det så synes jeg du skal prøve det. Seriøst!

La oss nå si at du likevel setter fyr på kåken.
I tillegg til etablering av nytt senter vil det garantert bli medisinske kostnader også. Hvem tror du må være med på dette spleiselaget? Hvis du «lykkes» kan du få menneskeliv på samvittigheten. Er dette virkelig noe du kan forsvare?
Dessuten er det stor sannsynlighet for at du blir tatt, siden folk som deg er mye flinkere til å tenne på krutt enn å finne det opp. Dermed blir det kostnader i forbindelse med ditt opphold bak murene, og disse kostnadene må dekkes av..well, you know…

Har du hørt om Hitler?
Selvsagt har du det! Jeg blir ikke direkte overrasket hvis du har et bilde av fyren på rommet ditt. Som du vet syntes Hitler og gjengen hans at jøder var no’ skikkelig møkk, og de forsøkte derfor å uttrydde samtlige. Legg nøye merke til ordet forsøkte. De klarte det nemlig ikke – til tross for sinnsykt mange soldater og en militærstyrke som klart overgår din fyrstikkeske og bensinskvett. Tror du fortsatt at du kan utrette og oppnå mer enn «der führer» og nikkedukkene hans? Hvis du likevel er opptatt av å kopiere merittene, så husk at han avsluttet med ei kule i skallen og en pille cyanid…

Selvsagt er du medlem av en gruppe!
Kanske du fant en Facebook-gruppe med et velklingende navn. Kanskje «NÅRRGE FÅR NORRMENN»? Store bokstaver er viktig (ingen legger jo merke til gruppa ellers), og skrivefeil skyldes selvsagt dysleksi (og ikke ren skjær dumhet som er tilfelle med alle innvandrere). Så er det bare å trykke inn capslock’n, skrive hatefulle innlegg, pynte med norske flagg og legge ut linker til høyt respekterte og troverdige nettsteder som ingen andre enn dere kjenner til. Sleng gjerne på et bilde av en syrer med handlevogna full av brød, bare sånn for å understreke hva skattepengene våre går til. Det gjør susen!

OK rasistskalle – time for facts:
Verden er i forandring. Det betyr at vi må forandre oss med den. Menneskene som kommer hit fra Syria flykter faktisk på grunn av krig, ikke på grunn av fattigdom. Derfor kan vi glemme frasen om «å hjelpe dem der de er». Det hjelper nemlig fryktelig lite med ullpledd og hermetikk når IS kommer og banker på døra.
Jeg mener absolutt ikke at vi skal åpne alle grenser fullstendig ukritisk for alle som vil til Norge, men vi plikter å hjelpe mennesker i nød. Vi kan ikke legge armene i kors og tviholde på brunosten mens vi ser på at et helt folk blir slaktet.

En liten bombe til slutt:
Jeg er FrP-mann. Helt sant! Jeg stemmer ikke FrP fordi jeg er enig med dem i ett og alt, men fordi det er det partiet som står meg og mine meninger nærmest. I tillegg til partitilhørighet har jeg også noe annet i sekken, nemlig empati og hjertevarme. Derfor vil jeg at vi skal hjelpe de som virkelig trenger det fremfor å tenne fyrstikker i hytt og pine.

Så derfor spør jeg deg til slutt:
Er du HELT sikker på at det er lurt av deg å tenne den fyrstikken?

A man carries a wounded girl following a reported bombardment with explosive-packed "barrel bombs" by Syrian government forces in the Al-Mowasalat neighborhood in the northern Syrian city of Aleppo on April 27, 2014. Aleppo is divided between government and opposition control, and clashes on the ground, rebel fire and regime aerial bombardment have all increased there in recent weeks. AFP PHOTO / AMC / FADI AL-HALABIFadi al-Halabi/AFP/Getty Images

A man carries a wounded girl following a reported bombardment with explosive-packed «barrel bombs» by Syrian government forces in the Al-Mowasalat neighborhood in the northern Syrian city of Aleppo on April 27, 2014. Aleppo is divided between government and opposition control, and clashes on the ground, rebel fire and regime aerial bombardment have all increased there in recent weeks. AFP PHOTO / AMC / FADI AL-HALABIFadi al-Halabi/AFP/Getty Images

Edelt er mennesket?

Stikkord

,

Aller først skal jeg proklamere mitt ståsted i norsk politikk. Jeg tilhører høyresiden, nærmere bestemt FrP. Dere vet; partiet som er mer opptatt av billig sprit enn velferdssamfunn og medmenneskelighet. Det er ihvertfall artig å tro at det er slik – så slipper man å lulle seg inn i en masse fakta. Det ville jo bare ødelegge våre godt innarbeidede fordommer.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne på å skrive et innvandringsvennlig blogginnlegg, men vi har situasjoner i verden som tilsier at vi må revurdere våre standpunkter. Jeg er fortsatt tilhenger av en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, men det utelukker ikke at man kan bruke både hode og hjerte.

Som ellers i politikken gjelder det å by over hverandre, og Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen var raskt ute med å sette tallet 10.000 syriske flyktninger på listen. Etterpå har antallet vært diskutert opp og i mente.

Min oppriktige mening er at det er fullstendig galt å starte med å sette et spesifikt antall. Det viktigste er å se på hvor mange som trenger hjelp og hvor mange vi har kapasitet til å ta imot. Det blir fullstendig galt å ta imot 10.000 syriske flyktninger hvis vårt nasjonale støtteapparat bare takler halvparten. Samtidig blir det riv ruskende galt å bare ta imot 5.000 hvis vi har kapasitet til det dobbelte.

Noe av det som plager meg aller mest er at vi tydeligvis ikke har lært noe som helst av andre verdenskrig. Jødene ble forfulgt og nærmest utryddet, men det store sviket i ettertid kom tydelig fram da mange land stengte sine grenser og nektet å ta imot jøder på flukt. Under krigen kjempet de for å overleve. Etter krigen måtte de kjempe for å få et liv. For å sitere den kontroversielle forfatteren Erich von Däniken: «historien gjentar seg».

Krigen i Syria har skapt vår tids største humanitære krise. Over ni millioner mennesker er på flukt. Svært mange av disse er barn.

I mellomtiden sitter vi her hjemme med nisselua godt nede i fjeset og dyrker vår fremmedfrykt. Vi har langt viktigere ting å bry oss om enn millioner av mennesker på flukt. Vi sliter jo med våre høye bensinpriser. Bompenger. Dyr sprit. Vanskelige lønnsoppgjør der vi går til streik på grunn av knapper og glansbilder. Og når bøndene ikke får vilja si heller de melk i gatene i ren protest. Melk, som kunne vært menneskeføde – og reddet liv…

Vi har absolutt våre egne utfordringer og problemer som skal løses, men uansett hvordan vi snur og vender på det så lever vi i et land med overflod av goder. Allikevel mener vi tydeligvis at vi har full rett til å sitte med armene i kors, verne om vår overflod og sitte å se på andre menneskers lidelser.

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

~ Nordahl Grieg ~

A man carries a wounded girl following a reported bombardment with explosive-packed "barrel bombs" by Syrian government forces in the Al-Mowasalat neighborhood in the northern Syrian city of Aleppo on April 27, 2014. Aleppo is divided between government and opposition control, and clashes on the ground, rebel fire and regime aerial bombardment have all increased there in recent weeks. AFP PHOTO / AMC / FADI AL-HALABIFadi al-Halabi/AFP/Getty Images

Det misbrukte rasismekortet

At rasisme er noe som skal bekjempes er det heldigvis stor enighet om. De fleste har fått med seg historiens mange eksempler på hat, forfølgelse, trakassering og utrenskning. Tradisjonelt sett handler rasisme om at mennesker inndeles i distinkte raser og deretter rangeres etter verdi. Dette er idag erstattet av noe som ofte omtales som “nyrasisme”. I praksis betyr dette at selve raseinndelingen bortfaller og erstattes av for eksempel kulturelle forskjeller, noe som tar oss videre til det som i dagligtale omtales som fremmedfrykt. Den “nye” formen for rasisme er naturligvis ikke noe bedre, ei heller mer forsvarlig.

Som så ofte ellers i livet finnes det mennesker som svært aktivt leter etter ting å sette fingeren på. Et godt eksempel på dette er ordet “neger”. Opprinnelsen er svært så uskyldig da det stammer fra det latinske “niger” som helt enkelt betyr “svart”. Dersom man utelater konteksten er ordet fortsatt like uskyldig, men det har dessverre blitt et skjellsord, men kun når det settes i sammenhenger. Eksempelvis er neger uskyldig i seg selv, mens “negerarbeid” er å anse som svært nedsettende. Rasismejegerne har i all enkelhet valgt å se bort fra dette og har jobbet iherdig med å fjerne hele ordet.

Når denne enkle agendaen får utvikle seg i praksis blir hele kampen latterlig, patetisk og selvdestruerende. Et godt eksempel på dette er Thorbjørn Egner’s sang om negergutten vesle Hoa; han som var en ekte hottentott. I 2006 bestemte Cappelen forlag å utelate denne fra det nye opplaget av boka “Kaptein Sortebill og 40 andre Egner-viser”. Begrunnelsen var at det kan være belastende for enkelte at noen omtales som negergutt og hottentott. At sangen om vesle Hoa forteller historien om en trivelig liten kar som viste seg å være stammens helt ble gjort totalt irrelevant. Slik blir det når noe blir tatt ut av sin sammenheng.

I enda nyere tid ble et lite skogholt i Bergen som var skiltet “Hottentottskogen” utsatt for kritikk fra lederen av Organisasjonen mot offentlig diskriminering, og det ble stilt krav om at skiltet skulle fjernes. I en barnehage i Ullensaker hadde barna sin egen “hottentottklubb”. Barnehagen fikk beskjed om å legge ned klubben. Pippi Langstrømpe’s kongepappa har måttet skifte tittel, og idag skal monarken omtales som “sydhavskonge” istedet for “negerkonge”. Godteriprodusenten Haribo har fått kritikk for innholdet i sin “skipper mix” fordi figurene i posen illustrerer innfødte, og de har faktisk bestemt å fjerne produktet – naturligvis etter press.
Gruppa Hellbillies har bestemt seg for å droppe sangen «Neger på Ål stasjon» når de holder konserter, fordi noen har funnet ut at denne sangen være rasistisk. Som en slags motvekt til dette har en mørhudet kar tatt en selfie på…ja nettopp; Ål stasjon – fordi han synes hele greia er direkte latterlig. Den som liksom skal være fornærmet føler seg ikke trakassert i det hele tatt, uten at dette ser ut til å påvirke rasismejegerne.

Det store problemet med alt dette er at det fjerner fokus fra den egentlige rasisme og fremmedfrykt. Dersom man skal vifte med rasismekortet i enhver sammenheng vil det til slutt miste sin troverdighet. Det blir etterhvert som den velkjente historien om gutten som ropte “ulv, ulv” uten å være i fare. Til slutt er det ingen som bryr seg lenger.

Dersom man skal ta for seg ethvert litterært mesterverk og gjøre det politisk korrekt må man kunne kalles i overkant nidkjær. Jeg betviler sterkt at Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren hadde rasistiske baktanker da de skrev sine åndsverk. Barnesanger og barnebøker bør derfor anerkjennes for det de er, nemlig uskyldige og varme gleder beregnet på barn – og som samtidig fungerer som gode og varme minner for oss voksne. Man ødelegger den viktige kampen mot rasisme, fremmedfrykt og fordommer når man klistrer rasismekortet på enhver uskyldig bagatell. Som nevnt vil det til slutt ikke være noen som bryr seg, og likegyldighet er rasismekampens aller verste fiende. Vi kan ikke ha et samfunn der vi til slutt er redde for å kommunisere av frykt for å bli oppfattet som sårende. Vi kan ikke fjerne alt som kan oppfattes som støtende og pakke hverandre inn i bomull – bare sånn for sikkerhets skyld.

Jeg håper inderlig at vi kan vende tilbake til litt mer normale og forståelige toleranseterskler, men jeg er forberedt på at dette toget er gått. I mellomtiden ser jeg for meg neste bruk av rasismekortet, og jeg ser ikke bort fra at noen kaster seg over Agatha Christie’s litterære mesterverk “Ti små negerbarn”. I vår streben etter at alt skal være politisk korrekt må denne boken selvsagt døpes om til “Ti små barn med fremmedkulturell bakgrunn”. Om dette bidrar til å redusere omfanget av den egentlige og farlige rasismen er jeg imidlertid sterkt i tvil om.

Meyers_b1_s0148d

Rasjonell versus emosjonell

Jeg har alltid vært glad i gode diskusjoner. Å utveksle meninger kan være både spennende og interessant, og ikke minst kan det åpne for at man kan revurdere egne synspunkter. Å se tingene i andre enn sine innarbeidede perspektiver kan være lærerikt og selvutviklende.

Å diskutere utelukkende for diskusjonens skyld er imidlertid lite matnyttig tidtrøyte. Dessverre er dette noe som er ganske vanlig i vår teknologiske hverdag. Det florerer av nettbaserte fora der både Gud og hvermannsen kan velsigne sine meninger om det meste for de fleste. Uttrykket «nett-troll» er av relativt nytt opphav, men likevel kjent for de fleste. At noen skriver innlegg og kommentarer de aldri ville presentert noen ansikt til ansikt vitner om feighet og i overkant mye fritid. Å starte en diskusjon eller svare på et innlegg utelukkende for å provosere er..tja..direkte teit.

Det som gjør dette ekstra vanskelig er at det tidvis kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse aktører. I verste fall vil den som diskuterer med gode hensikter bli beskyldt for å kun være ute etter å provosere. Det blir litt som da man som barn ble beskyldt for å ha gjort noe galt, mens man selv visste at det ikke var hold i påstandene. Å bli anklaget for noe er aldri hyggelig, men det blir enda verre når man selv vet at man er uskyldig.

Selv forsøker jeg etter beste evne å skrive informativt, saklig og meningsfullt – selv om jeg så absolutt har bommet noen ganger. Noe av det viktigste for meg er å opptre rasjonelt istedet for emosjonelt. Dersom man skriver mens man er på sitt mest følsomme er det fort gjort å «bæsje på leggen». De fleste av oss har vel lest venners frustrasjonsutbrudd på Facebook når de er på sitt mest emosjonelle. Hoderystende blir vi vitner til at ektefeller, exer, husverter, kolleger og arbeidsgivere får så hatten passer. Å tenke konsekvens av egne handlinger er totalt fraværende.

Selv har jeg nylig hatt en svært så interessant hendelse på Facebook. I en av gruppene jeg er medlem av er det meste såre vel så lenge alle er rørende enige, noe de da vanligvis også er, og dermed er det stort sett «kose mose overdose». Det hender likevel at noen blir i overkant interesserte i å dele av sitt privatliv. I utgangspunktet synes jeg dette er uproblematisk. Problemet melder seg først når man blander inn personer som ikke engang er med i samme gruppe, og dermed var det duket for en liten ytring om nettvett fra undertegnede. Det var liksom da sirkuset startet.

Nå skal det skytes inn at nevnte gruppes medlemmer i all hovedsak er kvinner, og allerede her møter man på det første hinderet. I svært mange sammenhenger ser man at kvinner i stor grad er mer emosjonelle enn menn. Absolutt ingen dårlig egenskap – bortsett fra når man skal føre en saklig diskusjon der argumentene henger noenlunde på greip. Når følelser erstatter fakta får diskusjonen et sterkt preg av subjektivitet. Dermed er det kun snakk om personlige meninger basert på egne følelser – og hvor interessant er egentlig det?

Å male på med fakta mens motdebattantene er i ferd med å gå fra konseptene i en storm av hormoner, rødvin og generell virkelighetsforvrengelse – det er det nærmeste man kommer virtuell ekstremsport. For å gjøre en lang historie kort kan jeg fortelle at jeg ble tildelt noen karakteristikker som befinner seg et godt stykke unna virkeligheten. Slik kan det bli når man nekter å snakke andre etter munnen, velger å forholde seg til virkeligheten og søker å se ting i et større perspektiv.

Også påstår man at menn er enkle?