PMS – den lille katten min (navnet har hun fått fordi hun oppfører seg totalt irrasjonelt og freser uten grunn) – har hatt løpetid. I løpet av denne dyreverdenens svar på Wasaloppet har jeg fått vite hvorfor det kalles "løpetid". Det starter som vanlig med noen totalt ugjennkjennelige lyder som kommer langt nede fra magen et sted. En slags rauting som har til hensikt å lokke til seg alt som kan krype og gå av type hannkjønnpelsdotter i nabolaget. Det funker som bare tusan, og det varer ikke lenge før hele hageflekken ser ut som et persisk teppe. Da skulle man jo tro at PMS har oppnådd det hun ville? Neida, for det er NÅ moroa begynner: jaktstarten! Det fungerer så enkelt som at katteskinnet flyr alt hun makter med hele kastanjettbrigaden i hælene. Resten foregår utenfor min synsvidde, men alt tyder på at den raskeste frieren belønnes med en hyrdestund under uthuset til husverten min. Problemet er bare at husverten min har hundedilla og er eier av en diger Dobbermann. Dette firbente mordvåpenet er naturligvis fryktelig nysgjerrig på hva som foregår under uthuset, og dermed snakker vi relativt hastige stevnemøter for pus og ukens utvalgte.

Det gikk naturligvis som det måtte gå. PMS ble sakte men sikkert litt rundere i formene, mistet litt mer pels enn vanlig og spiste litt mer enn ellers. Dessuten rullet hun seg rundt på gulvet både titt og ofte, mens hun utstøtte noen små fornøyde grynt. Pus hadde havnet i de etterhvert noe legendariske "lykkelige omstendigheter". Heter det lykkelige omstendigheter for katter forresten? Jeg mener – de overfalles av et helt fotballag i pelskamuflasje, ungene har forskjellige fedre hvorav ingen tar ansvar for sine handlinger, og på toppen av det hele risikerer kattemor at ungene blir adoptert bort?

Så en dag i mars forsvant lille PMS mens hun var på sitt aller mest frodige. Hun sa ikke hadet (eller rettere sagt "mjau") da hun gikk ut døra engang. Bare tuslet ut, og kom ikke tilbake før to døgn senere – i en vesentlig slankere utgave. Som den observante leser allerede har forstått, så var ungene født et helt annet sted enn der PMS har sin mer eller mindre registrerte bostedsadresse. Jeg hadde ærlig talt gledet meg til hjemmefødsel, men denne gleden ble jeg i høyeste grad snytt for. Jeg fikk derimot muligheten til å prøve meg som sporhund på jakt etter nyfødte pelsdotter. Med tanke på at dette var i mars måned med bitende kulde og et snødekke som strengt tatt burde vært et avsluttet kapittel, så var denne detektivvirksomheten en heller blandet fornøyelse. Å fotfølge en katt under denslags klimatiske omstendigheter er mildt sagt lite festlig, spesielt når katten vil alt annet enn å fortelle hvor ungene befinner seg. Takk for den opplevelsen, katteskinn! Ingen samarbeidsvilje var å spore, ingen pusebarn var å finne. Jeg antok derfor at avkommene ikke hadde overlevd utefødselen.

 
6 uker senere hørte jeg litt mer mjauing enn ellers utenfor kjøkkenvinduet mitt. Denne ekstramjauingen var i tillegg av en litt mer spinkel karakter. Jeg tittet ut, og der kom PMS mot meg – med en tro kopi av seg selv ved sin side. Et bittelite nøste som nesten klamret seg til mamma’n sin. Jeg formelig jublet av glede, for alle mine dystre spådommer var heldigvis gjort til skamme. Her snakket vi nemlig om et lite kattebarn som hadde trosset både snø og kulde og klamret seg fast til livet. Yr av glede gikk jeg imot dem. Det lille avkommet krøp en smule sammen, ganske naturlig med tanke på at synet av et menneske var totalt fremmed.

Det store sirkuset startet imidlertid da jeg løftet opp det lille nurket. I den grad en kattunge kan oppføre seg som en hyperaktiv vindmølle med tilsnitt av ADHD, så kan jeg med rimelig sikkerhet fastslå at det var på dette nivået vi befant oss. Her var det hyling, mjauing, kloring, biting, fresing og sprelling – før jeg høyst motvillig måtte slippe den lille uteliggeren. Seansen ble avsluttet med en kattemor som freset mot meg (oversatt til menneskespråk: "takk skal du f… meg ha"!), før de begge forsvant under uthuset der unnfangelsen etter all sannsynlighet fant sted.
Dagen etter var det igjen tid for flerstemt kattekor utenfor vinduet mitt, men denne gangen var det fler deltakere enn sist. Moder’n dukket opp med to unger til! Disse var om mulig enda mer folkesky enn den første, med reprise på den tidligere omtalte vindmølleopplevelsen som resultat da jeg et kort øyeblikk hadde gleden av å holde dem i armene mine.

Som min salige mormor sa før hun trakk sitt siste sukk i en alder av 94 år: "Den som gir seg er en dritt"! Jeg bestemte meg for at ungene skulle fanges, bringes inn i hus og gjøres tamme. Med en god porsjon innebygd stahet, kombinert med det faktum at man har et titalls kjæresteforhold på merittlisten, så mente jeg å inneha de nødvendige kvalifikasjoner for å temme villkatter. Problemet var bare å fange dem. Med min kropp, som i høyeste grad er mer beregnet på komfort enn på fart, så er det ingen overdrivelse å si at nøstene hadde et fortrinn.

Løsningen ble å bruke en hov! Denne redskapen er – som sikkert kjent – først og fremst beregnet på å fange fisk. Fiskelykken min har det imidlertid vært så som så med, og for å være helt ærlig så har denne hoven aldri inneholdt så mye som en boks makrell i tomat engang. Til jakt på kattunger viste det seg imidlertid å være et svært så hendig redskap, og jeg fikk faktisk to unger på første kastet. Den siste ble fanget under et fluktforsøk fra et gjemmested i steinrøysa. Dermed er jeg nå den mer eller mindre lykkelige eier av ikke mindre enn fire katter. I løpet av de tre ukene som har gått siden fiskebragden har det blitt tre kosete og renslige barn. Det lekes, klatres, spises, mjaues og males til den store gullmedalje. Dessuten lærte de seg å bruke kattedoen i løpet av tre dager. Straffen for å tisse bak sofaen til far er nemlig ganske streng. Å få snuta presset nedi den lille dammen man akkurat har laget er en særdeles utrivelig opplevelse, men du verden så lærerikt.
Og sannelig fikk jeg ikke gitt bort de tre ungene til noen dyrekjære mennesker. Etterspørselen var faktisk større enn tilbudet, så nå har jeg sendt PMS ut igjen – med streng beskjed om å skaffe seg et nyp!