La meg innrømme det først som sist:

Jeg har aldri blitt helt voksen. Sånn – der var det sagt! Om jeg skammer meg over det? Absolutt ikke. Det er en slags voksen befrielse i å kunne være litt barnslig. Med dette ihu forteller jeg herved om resultatet av et besøk på årets Tønsberg-messe.

Saken er nemlig at denne messen er en tumleplass for bl.a. selgere av allverdens ubrukelige og unyttige duppeditter, ispedd et snevert utvalg av ting man faktisk har bruk for. Her finner man alt fra spekepølser til poleringsmidler som får en utrangert Lada til å fremstå som en splitter ny Lexus, via sukkerspinn og fjernstyrte leketøy. Sistnevnte er en essensiell faktor i denne historien.
Som gutter flest så har jeg nemlig alltid vært opptatt av elektroniske saker og ting, gjerne i kombinasjon med motor. Noe av det tøffeste jeg kan tenke meg er derfor fjernstyrt helikopter. Dere vet – disse spinnende og roterende greiene som forsøkes manøvrert av unger i alle aldre. Og sannelig var det ikke en selger som forsøkte å prakke på meg noe slikt på denne messa. Etter en liten diskusjon kom vi frem til en pris som virket akseptabel, og den inkluderte et ekstra sett med rotorblader – som selgeren hevdet var svært så nødvendig. Jeg så ikke nødvendigheten av reservedelene da, men jeg gjør det i høyeste grad . Nuvel – denne gutten tuslet ihvertfall glad og fornøyd hjem fra messa. Under armen hadde han et nyinnkjøpt fjernstyrt helikopter med alt nødvendig tilbehør, og ansiktsuttrykket på eieren kan vel best sammenlignes med fjeset på en guttunge som går berserk i en godteributikk på Svinesund.

Visste dere forresten at helikopteret er en urgammel oppfinnelse? Joda – Leonardo da Vinci konstruerte allerede i år 1500 et upraktisk, men i prinsippet korrekt, helikopter. Det italieneren imidlertid ikke tok seg bryet med å nedtegne for kommende generasjoner var hvordan en voksen guttunge med sans for fjernstyrte varianter av oppfinnelsen faktisk skal kunne fly faenskapen. Her var det med andre ord duket for «learning by doing» – og da helst uten å skremme dritten av ungene i gata, flå pelsen av diverse husdyrvarianter eller sørge for at tomteprisene i nabolaget synker til et historisk bunnivå. Å virkelig lese bruksanvisningen var naturligvis ikke noe reelt alternativ for en mann (det er jo akkurat like teit som å spørre etter veien – hvilket forøvrig er grunnen til at smarte folk oppfant GPS), så her var det bare tut & kjør. Eller «plug and pray» – som vi brukere av Windows så ofte har fått erfare. Den første testen av vidunderet fant sted innenfor husets fire vegger. Med tanke på at vi snakker om et helikopter som er nesten en meter langt og med rotorvingespenn på en snau halvmeter, så kan man i etterpåklokskapens lys konstatere at stua er fryktelig dårlig egnet for denslags. Særlig bedre blir det heller ikke med tanke på at man huser en kattemor med tre unger. Det flyvende spetakkelet hadde en viss innvirkning på de pelskleddes adferd, og jeg tror dette er det nærmeste jeg har kommet å få veggene tapetsert med katter.
All erfaring er god erfaring, og med synet av skrekkslagne katter og ufrivillig ommøblert stue friskt i minne valgte jeg å ta med helikopteret utendørs. Da Vinci’s oppfinnelse skulle få prøve seg over åpent terreng, og i et forsøk på å knekke Da Vinci-koden plasserte jeg derfor leketøyet på et åpent jorde – under tilsyn av en god kamerat. Det er alltid godt å være to når man skal utvide sine barnslige horisonter. I løpet av min høyst overfladiske studie av bruksanvisningen hadde jeg riktignok fått med meg at vind kunne være en negativ faktor, men pytt pytt – farlig kunne det vel ikke være? Men joda, det kunne det!
Helikopteret tok av slik det er ment å gjøre. Med full pine på gassen og en oppdrift som var en skihopper verdig gikk oppstigningen bemerkelsesverdig hurtig, faktisk så hurtig at det plutselig ble vanskelig å se hvor helikopteret egentlig befant seg. I slike situasjoner er det strengt tatt bare én ting å gjøre, nemlig å slippe gassen og håpe på et noenlunde mykt nedslag. Lykken står som kjent den kjekke bi, og vidunderet landet mykt og elegant i høyt gress – til tross for en urimelig stor fallhøyde.

Med nok en erfaring fra helikopterskolens selvstudium valgte vi å bruke litt tid på å finne ut hvordan greia egentlig fungerte. Ved å være litt mindre rå på gassen var det mulig å lære ting i et noe mer pedagogisk riktig tempo, og uten at man kom i konflikt med naboer eller norsk rettsvesen. Den forvokste hjulvispen oppførte seg nå svært så eksemplarisk. Å manøvrere opp og ned gikk som en lek, likeså å svinge både til høyre og venstre. Den store utfordringen lå i å bestemme i hvilken retning det skulle fly, eller mer spesifikt: Å frata den råderett over dette som helikopter og vind til nå hadde hatt. Det var omtrent på dette tidspunkt jeg fikk erfare at de koreanske ingeniørene hadde sine ord i behold da de advarte mot naturens lunefulle krefter. Alle mine forsøk på retningsbestemmelse var fånyttes. Dette – i kombinasjon med det faktum at jeg nektet å kapitulere ved å slippe gassen – gjorde at flyvindunderet nok en gang var prisgitt værgudenes iboende faenskap. Primærmålet denne gang var ikke høyt og mykt gress, men derimot en søt liten inngjerdet andedam.

Som tidligere nevnt så har dyr en helt egen måte å reagere på når de utsettes for bevingede monstre, og ender er ikke noe unntak i så måte. Synet av et helikopter totalt ute av kontroll skapte et relativt høyt aktivitetsnivå i den lille kulpen. Idet nedslaget var et faktum kunne man se fjær som et lavt skydekke over den vesle dammen, og summen av den tapte fjærpryden burde være nok til å fylle et par gode puter. «Det flyvende mareritt» hadde heldigvis landet gunstig i høyt siv, og med god hjelp av kompisen – som kroppslig sett er vesentlig mer egnet til å forsere piggtrådbekledde gjerder enn undertegnede – så fikk jeg reddet investeringen min denne gangen også. De oppskremte fuglene var imidlertid ikke å se noe sted, så gi endelig beskjed om dere observerer noen nybarberte ender i deres nærmiljø.
Dagen etter gjorde jeg noen fler oppdagelser sammen med mitt nyoppladede vidunder. Jeg hadde jo blitt advart mot den kraften som eksisterer i roterende rotorblader, men som så ofte ellers forstår man ikke omfanget av slikt før man
utsettes for det. Et friskt vindpust medførte et kraftig rotorslag mot leggen min, etterfulgt av hysterisk banning og helikopterstyrt på et litt hardere underlag enn tidligere. Opp igjen, og denne gang siktet vidunderet seg inn mot antennen på fjernkontrollen – med det resultat at den ble en tanke kortere. Ny demonstrasjon på tilegnede ord og uttrykk av heller tvilsom karakter, denne gang unisont med noe som til forveksling kunne høres ut som latter fra andedammen. Noen som har en god oppskrift på and i sursøt saus?

Alt i alt synes jeg likevel mine forsøk på å leke helikopterpilot har gått over alle forventninger. Til tross for blåmerke på leggen, kortere antenne på fjernkontrollen, fjærløse fugler, hysteriske katter og kræsjlandinger – så er det fortsatt like moro. Dessuten har jo sommeren såvidt begynt, så her er det duket for skrekk og glede i lang tid fremover.
Et lite råd vil jeg allikevel gi de som leser denne historien:
Om du ser et modellhelikopter som oppfører seg en smule uprofesjonellt, så løp!