Gaustad. Lier. Dikemark. Østmarka.
Bare navnene er nok til å fremkalle dystre tanker. Det var på blandt annet disse stedene man begikk et av psykiatriens aller verste overgrep: lobotomi.
Begrepet er brukt om en type hjerneoperasjoner som går ut på å kutte forbindelsen mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen. Behandlingsmetoden ble i første rekke brukt for å bekjempe schizofreni, men ble også brukt mot andre psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Behandlingsmetoden ble brukt under tvang. Det siste lobotomiinngrep i Norge fant sted i 1974.


Gaustad Asyl, gml. inngangspartiet

Som den ivrige amatørfotograf jeg er bestemte jeg meg for å avlegge gamle Gaustad Asyl et besøk. Jeg fikk bl.a. en omvisning på stedets eget museum. Selv om det i god museumsånd er både arrangert og oppstilt, så får man et godt innblikk i hvordan pasientene ble behandlet i gamle dager.
Bildene er redigert til sort/hvitt, noe som etter min mening gir en langt bedre beskrivelse av de inntrykk jeg fikk etter dette besøket. La oss inderlig håpe at mennesker for fremtiden vil slippe slike psykiatriske overgrep.


Informasjon om lobotomi, Gaustad sykehusmuseum


Utstyr til bruk under lobotomioperasjon


Sengepost, elektrosjokk


Borhåndtak. Notér slitasjemerkene!


Ropert


Ullpledd til pasienter


Trappeparti, "Tårnhuset"


Pasientmoral.
Av en eller annen grunn trekker jeg sterke paraleller til nazistenes beryktede slagord;
"arbeit macht frei"


Fyrhuset

Fakta om Gaustad Asyl:

Gaustad sykehus ble åpnet i 1855 som det første statlige sykehus i Norge for behandling av mennesker med alvorlige psykiske lidelser (psykoser, betegnelse i 1855 «sindsyg» eller «galskap»). Sykehuset ble bygget takket være iherdig innsats av legen Herman Wedel Major (1814-1854). Forut for byggingen hadde Major utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge og vist at forholdene var forferdelige (Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» (1848) som dermed medførte at omsorgen for mennesker med de alvorligste psykiske lidelsene nå ble en oppgave for helsevesenet adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Det var forutsetningen for at staten kunne bygge Gaustad sykehus.
Kilde: Wikipedia.

Fakta om lobotomi:

  • Lobotomi ble påbegynt i november 1935. I Norge ble den første operasjonen utført ved Gaustad Asyl førjulsvinteren 1941, den siste i 1974. Frem til 1947 ble det foretatt 16 inngrep, året etter økte antallet til 248. I hele perioden 1941 – 74 ble det utført minst 2 500 lobotomier i Norge. Sammenliknet med USA og flere europeiske land er dette et høyt tall. I alt ble lobotomi praktisert ved 19 norske psykiatriske institusjoner. De fleste inngrepene ble foretatt i perioden 1947 – 57.
  • Behandlingsmetoden ble introdusert av portugiseren Egas Moniz (1874 – 1955) professor i nevrologi. I 1949 mottok Moniz Nobelprisen i medisin. Et viktig argument i Nobelkomiteens begrunnelse var at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem i psykiatrien.
  • Høsten 1948, da lobotomi var i rask vekst i Norge, skrev en ansatt i Kontoret for psykiatri ved det tidligere Helsedirektoratet, et notat til sine overordnete om bruken av lobotomi (se http://www.riksarkivet.no/manedens/mai2003/hovedside.html). Forfatteren, legen Bård Brekke (1916 – 90), vurderte lobotomi som en svært alvorlig operasjon med høy dødsrisiko. Inntil 1948 døde vel 32 % av de opererte pasientene ved det daværende Gaustad Asyl. Når det likevel antas at metoden i en periode vil bli hyppig anvendt, var den store plassmangelen ved de psykiatriske sykehusene en viktig grunn.
  • I 1940- og 50-årene var mangel på sengeplasser ved psykiatriske institusjoner et voksende problem, med et overbelegg i 1950 på rundt 25 %. Dette forholdet ble omtalt som «asylnøden», og dannet i det hele en viktig bakgrunn for datidens helsepolitiske reformer i psykiatrisektoren.
  • I Helsedirektoratets notat om lobotomi antas det at en del av de kronisk syke pleiepasientene, som utgjorde en stor andel av sykehuspasientene, kunne skrives ut til privat forpleining etter å ha blitt lobotomert. Inntil plassforholdene ble bedre, var antall operasjoner av «gamle asylkasus» forventet å stige raskt. «Fullstendig helbredelse i sosial forstand», kan – ifølge notatets forfatter Bård Brekke – bare oppnås i et lite antall tilfeller blant pasienter med «kortvarige sinnssykdommer». Derfor antar han at antallet lobotomier vil synke betydelig etter en periode med utstrakt lobotomering av «gamle asylkasus».
  • I 1990 satte Sosial- og helsedepartementet ned et utvalg som skulle kartlegge og vurdere bruken av lobotomi i Norge. Arbeidet resulterte i NOU 1992: 25. Utredning om lobotomi. I etterkant fulgte krav om erstatning fra tidligere lobotomerte. I 1996 vedtok Stortinget at alle gjenlevende lobotomerte kunne tildeles erstatning på generelt grunnlag, fordi inngrepet ble vurdert som et svært spesielt behandlingstiltak. Beløpet ble satt til kr 100 000. Erstatningsordningen ble gjort gjeldende fra august samme år, og var uten tidsavgrensning. Innen utgangen av 1997 hadde det kommet inn 483 søknader om slik erstatning.

    Kilde: Tidsskrift for Den Norske Legeforening.