Stikkord

,

Starten på de olympiske leker i Vancouver har ikke vært helt som forventet. De norske utøverne har gått på den ene smellen etter den andre. Det er liksom ikke dette vi er vant med.

Nettopp her ligger vel noe av problemet. Vi er etterhvert blitt svært så bortskjemte med edle valører innen vintersport. Dermed tar vi det for gitt at både Northug, Bjørndalen, Bjørgen og mange andre skal befinne seg på seierspallen etter dyst. Og ikke bare på pallen – vi regner med at de skal befinne seg på øverste trinn. Alt annet er uholdbart, sett med norske øyne. Gull er liksom noe vi har monopol på. Vi er jo nordmenn for pokker!

Jeg liker vintersport og prøver å få med meg mange av øvelsene. Klart jeg ønsker alle norske utøvere litt ekstra godt, men jeg må likevel erkjenne at dette hittil har vært et OL som maner til ettertanke. De norske utøverne «skuffer», smøreteamet smører seg bort, bortforklaringene hagler, alt skal analyseres opp og i mente. Alt dette mens andre nasjoners utøvere utfører oppgavene lengre, hurtigere, høyere, nøyaktigere og generelt bedre. Sånn skal det ikke være – de er jo ikke norske!

Personlig mener jeg at vi får som fortjent. Alt for ofte har vi sittet på vår høye hest og latt hånlatteren gjalle når andre sliter. Da er det lett å glemme at andre nasjoner også har utøvere som virkelig vil noe. Det finnes mange dyktige atleter i OL, og nasjonalt er de spredd over store deler av kloden. Det finnes absolutt ingen automatikk i at vinneren skal være fra Norge. Vi har bare latt oss skjemme bort og dermed tro at det skal være slik. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg har faktisk all mulig forståelse for svenskene som nå fryder seg stort og ler av oss nordmenn. Vi har så ofte gjort narr av dem og vist en ikke ubetydelig porsjon skadefryd, og hadde vi fått den pangstarten vi regnet med ville det uten tvil ha fortsatt.

Det positive med dette er at vi nå har noe å strekke oss etter. Vi har fått en liten nesestyver, og vi trengte den som en påminnelse. Uansett hvor mange millioner og forskjellige typer skismøring vi har å vifte med, så finnes det dyktige utøvere i andre land også. Kanskje vi etterhvert kan lære oss å sette mer pris på gullmedaljene når vi etterhvert klatrer oppover etter en nedtur.

I mellomtiden lar jeg meg imponere over andre nasjoners utøvere og hva de presterer, men aller mest imponert er jeg over en ung skiløper fra Etiopia. Han vet utmerket godt at han ikke har nubbesjans til noen medalje, men han staker og skøyter ivei likevel – fordi han synes det er gøy!

Kanskje det er dette vi må finne tilbake til: idrettsgleden.