I Norge sliter vi med å kaste ut en viss terrorist ved navn Mullah Krekar, fordi mannen risikerer å bli straffet med døden i sitt hjemland.
I det samme Norge har vi ingen problemer med å kaste ut en nordmanns filipinske kone og deres felles barn, fordi den filipinske damen misforsto en arbeidstillatelse og begikk den «alvorlige forbryt elsen» å skaffe seg en jobb.
Jeg er ingen direkte tilhenger av dødsstraff, men at en person som står oppført på FN’s liste over terrorister risikerer å måtte parkere tøflene får meg ikke akkurat til å miste nattesøvnen. Da synes jeg det er langt verre at vi uten skrupler kaster ut mødre og små barn – bare fordi moren misforsto en arbeidstillatelse og tok seg en anstendig jobb på en café. Skal dette virkelig være god nok grunn til å måtte forlate landet? Kan det være nødvendig å splitte en liten familie på grunn av dette?
For noen år siden hadde Statens Vegvesen en kampanje vedrørende bruk av piggdekk. «Bottom line» var at «det er lov å bruke hue’ «.
Kanskje denne konklusjonen fortjener sin faste plass i et rigid norsk lovverk?
Ørnulf Thyberg 