Det stormer som aldri før omkring KrF. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvordan de fryser ut sine egne.

nHzIwpNiQDtSgXlBWbczJQ1ZWQdHstjeSJK6nqofu1ig

Inger Lise Hansen.
Foto: SCANPIX

Jeg har lenge frydet meg over hvordan KrF graver sin egen grav. Man får liksom et bestemt inntrykk av at de på død og liv ønsker å kjøre seg selv i grøfta. Dagens meningsmålinger sidestiller partiet med Venstre, hvilket altså tilsier at de vipper opp og ned omkring sperregrensen. Dermed kan man nesten si at både partiledelsens og mine bønner er hørt. Med denne kursen er KrF snart bare å finne i de politiske historiebøkene.

Likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg skal være trist eller om jeg skal åpne en flaske cognac. I utgangspunktet er jeg sterk motstander av å blande politikk og religion, og Krf er i aller høyeste grad et parti som har provosert meg langt over toleransegrensen for et saftig hjerteinfarkt. Når det i tillegg er snakk om et parti som søker å tre sine egne moralske prinsipper nedover hodet på hvermannsen og la det danne grunnlag for hvordan AS Norge skal styres, da får man et akutt behov for å tømme hele nevnte cognacflaske på styrten. I ren protest!

Samtidig skal det ikke stikkes under noen stol at KrF er et parti med mye hjertevarme, omsorg og medmenneskelighet. Verdier som man ofte savner i et ellers kaldt og kynisk samfunn. Problemet er bare at de gode sidene fullstendig overskygges av partiets selvpåtatte rolle som nasjonens moralpoliti. Det oser av gammeldagshet, og mens resten av oss erkjenner at vi skriver 2011 trasker KrF ufortrødent i gamle kjente spor. Et parti som ikke evner å omstille seg i takt med samfunnet er dømt til å tape i et demokrati.

Som den siste spikeren i egen kiste velger de å forkaste partiets eneste friske pust; Inger Lise Hansen. Denne dyktige kvinnen har faktisk forsøkt å styre partiet mer i retning av tiden vi befinner oss i, og denslags går ikke upåaktet hen hos moralpolitiet. Istedet for selvransakelse har de valgt å kvitte seg med «problemet». Jeg tror begrepet «kortsiktighet» har fått en helt ny dimensjon.

Partiet har forkastet en dyktig medarbeider som ikke var redd for å ta fikenbladet fra munnen. For KrF er dette jevngodt med politisk selvmord.