Det stormer som aldri før omkring KrF. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvordan de fryser ut sine egne.
Inger Lise Hansen.
Foto: SCANPIX
Jeg har lenge frydet meg over hvordan KrF graver sin egen grav. Man får liksom et bestemt inntrykk av at de på død og liv ønsker å kjøre seg selv i grøfta. Dagens meningsmålinger sidestiller partiet med Venstre, hvilket altså tilsier at de vipper opp og ned omkring sperregrensen. Dermed kan man nesten si at både partiledelsens og mine bønner er hørt. Med denne kursen er KrF snart bare å finne i de politiske historiebøkene.
Likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg skal være trist eller om jeg skal åpne en flaske cognac. I utgangspunktet er jeg sterk motstander av å blande politikk og religion, og Krf er i aller høyeste grad et parti som har provosert meg langt over toleransegrensen for et saftig hjerteinfarkt. Når det i tillegg er snakk om et parti som søker å tre sine egne moralske prinsipper nedover hodet på hvermannsen og la det danne grunnlag for hvordan AS Norge skal styres, da får man et akutt behov for å tømme hele nevnte cognacflaske på styrten. I ren protest!
Samtidig skal det ikke stikkes under noen stol at KrF er et parti med mye hjertevarme, omsorg og medmenneskelighet. Verdier som man ofte savner i et ellers kaldt og kynisk samfunn. Problemet er bare at de gode sidene fullstendig overskygges av partiets selvpåtatte rolle som nasjonens moralpoliti. Det oser av gammeldagshet, og mens resten av oss erkjenner at vi skriver 2011 trasker KrF ufortrødent i gamle kjente spor. Et parti som ikke evner å omstille seg i takt med samfunnet er dømt til å tape i et demokrati.
Som den siste spikeren i egen kiste velger de å forkaste partiets eneste friske pust; Inger Lise Hansen. Denne dyktige kvinnen har faktisk forsøkt å styre partiet mer i retning av tiden vi befinner oss i, og denslags går ikke upåaktet hen hos moralpolitiet. Istedet for selvransakelse har de valgt å kvitte seg med «problemet». Jeg tror begrepet «kortsiktighet» har fått en helt ny dimensjon.
Partiet har forkastet en dyktig medarbeider som ikke var redd for å ta fikenbladet fra munnen. For KrF er dette jevngodt med politisk selvmord.
Ørnulf Thyberg 
Følelser har egtl. intet med politikk å gjøre – det har kun med PR å gjøre.
Det konsekvensene som er viktige. F.eks. kan man statistisk vise en sammenheng med eldrebølgen og manglende arbeidskraft pga. 1/2 million aborter siden 1975. Matematikk, og har intet med følelser å gjøre eller om de hadde en god eller smertefull død…
Den nye «ekteskapsloven» med tilhørende barnemarked er en makaber løsning på manglende fødsler – det tar dessverre noen år før konsekvensene går opp for folk flest.
Noen som lurer på hvordan opplyste Tyskland kunne bli kuppet av en liten gjeng fanatikere for 80 år siden? Folk flest tenker kun på egen navle, og følger Hakkebakkeregelen om ikke plage andre. Det trengs mer enn passivitet for å ha et sunt samfunn…
(og ennå har jeg ikke nevnt ruspolitikk mm.)
Jeg har inntrykk av at KRF er kommet til et veiskile. De har ikke hatt så stor plass i politikken i det siste noe som kan komme av utskiftning av flere røynde innen partiet.
Jeg ser ikke på Inger Lise Hansen som en frisk pust i partiet.
Kanskje vi som ikke står nærmest KRF vil se på henne som en frisk pust fordi hun representerer noe helt annet enn det partiet er kjent for.
Jeg synes det er helt feil å skal reformere et parti bare for det skal passe for alle.
Hansen har sikkert mange gode meninger men hun gikk feil frem. Hennes meninger er ikke i tråd med det partiet hun skulle representere, sånt mener jeg er en uting.
Det sier seg selv at å ha profilerte politikere som står frem i fere medier nesten naken, ikke er like lett å svelge for alle.
Problemet med norsk politikk i dag er at mange er mer opptatt av å profilere seg selv fremfor å presentere partiet. De rir på to hestersom gir en veldig vanskelig balansegang.
Hvis Hansen ville «fornye» KRF burde hun gjort det på en helt annen måte. Hvis ikke partiet og dets fanesaker ikke samsvarer med Hansens så må hun ta ansvar å forlate det, ikke å skulle endre det i sitt bilde. For endringer er en lang prosess som ikke gjøres av en person alene.
Skal man representere et parti har man ansvar for å følge de føringer som ligger til grunn. Akkurat som i arbeidslivet.
Nå er det nå en gang slik,at forstår man ikke «partiboka»,kan man heller ikke styre etter den.
Nå er jo grunntanken at de vil hjelpe mennesker i nød.
Men å gjøre det ad politisk vei,
uten å forstå «partiboka», det pleier historisk sett ikke gå i lengden.
En drøm om å få til et prestestyre kan jo være besnærende.
Men da måtte dette gjøres med sverd i såfall, og det tror jeg ikke går lenger.
Og Ordet har de jo ikke.