De aller fleste av oss har meninger om mangt og meget, herunder også om andre mennesker. Med vår egen høyst individuelle rettferdighetssans som grunnlag bestemmer vi hvorvidt vi er berettiget til å dele disse meningene med andre. Det kan handle om den psykopatiske exen, et troll av en svigermor, venner man har blitt sviktet av eller dagligdagse problemer i et parforhold. Variasjonene er like mange som emnene, men fellesnevneren er vanligvis at man ønsker aksept for sine meninger og/eller sympati. I slike tilfeller finnes det vel knapt et mer effektivt virkemiddel enn statusfeltet på sin egen Facebook-profil.

«Hensikten helliger middelet». Dette er et eldgammelt visdomsord, men også i høyeste grad en «sannhet» med modifikasjoner. Det er lett å tro at bare personen er fæl nok så er det fritt fram å spre hva som helst av meninger. Med vår egen rettferdighetsvektskål i hånd bestemmer vi selv hva som er rett og galt å formidle om andre mennesker, men med denne vektskålen har man jo også bind for øynene…

I tillegg har man noe som kalles «lover». Dette er, hvor usannsynlig det enn høres ut, noe som i utgangspunktet er likt for alle. Grovt sett betyr det at vi kan si ifra om suspekte forhold – og så er det opp til andre om det skal forfølges. Det betyr altså ikke at «Gud og Hvermannsen» kan forvente aksept for egne utbasuneringer, uansett hvor godt det måtte være ment. Dette gjelder enten det er snakk om den dusten man lever sammen med, den pedofile jævelen som akkurat har flyttet inn i nabolaget eller dyremishandleren man ikke ønsker skal få kloa i nye dyr.

Poenget mitt er følgende:
Dersom man virkelig ønsker å bekjempe noe og faktisk jakter på varige resultater – så må man benytte lovlige virkemidler. Å ty til kringkasting av ukvemsord basert på egen dømmekraft betyr at man synker ned på samme nivå som den man søker å bekjempe. Det kan da umulig være meningen?

Gapestokken er avskaffet. Man behøver ikke nødvendigvis like det, men det er klare fordeler forbundet med å akseptere det.