Terror har rammet lille Norge.
Først smalt en bombe i regjeringskvartalet. Jeg tror dette fikk mange av oss, meg selv inkludert, til å tenke i internasjonale baner. Norge har blitt utpekt som terrormål, og nå var truslene blitt til alvor. Kort tid senere fikk vi meldinger om skyting på Utøya. I begynnelsen var det få som tenkte på sammenheng mellom udådene.
Lite visste vi da.
I ettertid har vi fått vite at begge udådene ble begått av en etnisk norsk mann. Begrunnelsen for bomben i regjeringskvartalet og likvideringen på Utøya var at han ønsket et nytt og annerledes Norge. Han har en ideologi som går ut på » å redde Norge og Vest-Europa fra bl. a kulturmarxisme og muslimsk overtagelse». Arbeiderpartiet er i hans øyne den store landssvikeren og måtte derfor betale.
Jeg er på en måte glad for at disse ubegripelige udådene ble begått av en nordmann. Dersom de hadde vært et resultat av utenlandsk ekstremisme ville det utvilsomt frembragt mye hat i befolkningen. Man kan bare forestille seg hvordan dette ville påvirket livene til alle landets fremmedkulturelle. Vold ville avlet uante mengder vold. Konsekvensene ville blitt fatale.
Istedet opplever vi et fantastisk samhold!
Befolkningen i landet står sammen i sorgen. De trøster hverandre, viser omsorg og kjærlighet for og til ukjente, lager enorme hav av blomster og synger unisont. Vi befester betydningen av demokratiet, proklamerer at vi ikke lar oss knekke og står sammen for mer toleranse og forståelse. Den medmenneskelige varmen er så påfallende og enestående at den sender bølger langt utover landets grenser.
Hva har så gjerningsmannen oppnådd?
Faktisk utrolig mye – men ingenting av hva han var ute etter å oppnå. Han har faktisk oppnådd nøyaktig det motsatte av det han ønsket. Istedet for en splittet og svekket nasjon er vi sterkere og mer samstemte enn noen gang tidligere. Vi fordømmer hans ideologi. Vi besvarer hans feige angrep med kjærlighet, mellommenneskelig forståelse, mer toleranse og respekt for mangfoldet. Prisen har vært skyhøy, faktisk utilgivelig og uforståelig høy, men vi viser med all tydelighet hva det norske folk er bygget av. Vi har et kongehus som omfavner sitt folk i sorgen, en statsminister som er engasjert fra dypet av hjertet, en politietat som er seg sitt ansvar bevisst, helsepersonell som har jobbet kontinuerlig døgnet rundt, brannmannskap som setter sin ære i å utføre sitt arbeide og et hav av frivillige som nekter å gi opp. Det er mengder av medmenneskelig lys, varme og ekte samhold.
Tilbake står du, Anders Behring Breivik.
I mørket. I kulden. Alene.
La dette være straffen du tildeles av det norske folk for å ha undervurdert oss så til de grader.
Og ennå har ikke rettssaken engang begynt.
