Klampen i bånn!

De fleste som ferdes langs veiene har vel oppdaget ett og annet som er egnet til å heve øyebrynene. Noen ganger er det relativt uskyldige greier, andre ganger av mer alvorlig art. Dette innlegget skal handle mest om sistnevnte.

Bakgrunnen for dette blogginnlegget er observasjoner og erfaringer jeg har gjort meg etter å ha benyttet E 18 og E 39 over en periode. Saken er nemlig at jeg tidligere i år stiftet bekjentskap med en svært så tiltalende pikelill. Den charmerende quinden har tilholdssted i Farsund, mens jeg har postkassa plassert et sted i Tønsberg. Mellom disse to stedene er det en strekning på 32 mil. Heldigvis var jeg igang med et bilbytte da vi møttes, og strekningen trafikkeres idag ved hjelp av en 2002 mod. Volkswagen Passat 1,9 TDI. Denne kjerra er å betrakte som bilverdenens svar på brunost & kneippbrød. Det finnes ikke spennende, men det er sikkert og komfortabelt – og med et drivstofforbruk så beskjedent at det får avgiftskåte myndigheter til å grine.

Ikke særlig spennende – men god som gull!

Turen er en del av opplevelsen. Ihvertfall dersom man som meg liker å kjøre bil. Derfor er det faktisk ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg til 320 kilometer bak rattet, og jeg liker også å gjøre turen mest mulig hyggelig. Et par timer i vaskehallen på min arbeidsplass resulterer i en bil som skinner som sola i Karlstad og et interiør som er meget trivelig å oppholde seg i. Deretter bærer det til dieselpumpa før alle kjøredata nullstilles og jeg svinger ut på E 18. Det er da spenningen begynner.

Jeg skal absolutt ikke påberope meg å være noen perfekt sjåfør – jeg har mine lyter og uvaner akkurat som alle andre. Det er imidlertid én ting jeg er veldig nøye på; sikkerheten – både for meg selv og andre. Derfor kjører jeg etter «det tar den tiden det tar»-prinsippet og beregner god tid. Jeg legger også inn et par stopp langs veien – for å strekke på bena, kjøpe kaffe, nyte en nikotinpinne osv.

Å ha allverdens tid er tydeligvis noe jeg er relativt alene om. Dette åpenbarte seg i all sin prakt i sommermånedene. De fleste vet vel hvordan det ser ut på veiene f.eks. i fellesferien. Det mysser av feriefolk på vei til søndre del av landet. Felles for bilene de kjører er at de ofte har høy bakkeklaring, firehjulstrekk og dårlig sikt bakover og til sidene. Vinduene er jo dekket av bager, badeballer og solskjermer med Disney-motiver. Bak rattet finner vi far med aerodynamiske solbriller og tung høyrefot. I passasjérsetet sitter mor med stiv overleppe, og i baksetet skimter vi såvidt to arvinger. Med andre ord: DGK (Den Gyldne Kjernefamilie) rider igjen.

I min enfoldige naivitet trodde jeg at ferien var perioden man skulle slappe av og nyte tiden, men jeg forstår at jeg tilhører en minoritetsgruppe. De fleste av disse bilistene har det nemlig frøkteli’ travelt og benytter enhver mulighet til å presse seg inn foran neste bil – for deretter å trå bremsen så hardt at de øvrige familiemedlemmene blir de reneste kasteballer. Så er det igjen tid for å henge på støtfangeren til bilen foran før man igjen finner et snev av mulighet til å frese forbi og vinne noen dyrebare meter. Og slik fortsetter det – over en lang distanse.

Sammen med disse landeveiskrigerne kommer altså jeg puslende i «passelaten» – med kaffekoppen innen rekkevidde, Electric Light Orchestra på stereoen og cruisecontrollen programmert iht gjeldende fartsgrense. Jeg understreker at jeg ikke ligger under fartsgrensen – men derimot mine sedvanlige tre-fire kilometer over. Dette er likevel ikke godt nok for rallygutta, og jeg opplever stadig å bli forbikjørt av nevnte DGK’s  – eller en representant for «Bærum Ferrari- og golfklubb». Noen tror nok at de vinner et hav av tid på hver forbikjøring. Andre har bare et generelt problem med å se andre biler foran seg. Dermed blir det tatt sjanser over en lav sko – med dyre kjøretøy og andre menneskers liv som innsats. Hva andre utsetter seg selv og sine biler for har jeg egentlig ikke så mye med, men det plager meg stort når man setter andre i fare med sin hasardiøse adferd.

Samtidig innrømmer jeg at det er tilfeller som får meg til å trekke på smilebåndet også. Når man f.eks. blir griseforbikjørt av en stressa familiefar – for deretter å observere samme bil på neste bensinstasjon. Med kjerring og unger følger det jo også med et og annet pitstop – enten det er tissepause, påfyll av beroligende godterier, tampongskifte eller tanking av drivstoff. Ekstra moro er det når man blir nærmest parkert av en hissig sportsbil med overmodig sjåfør – og få kilometer senere observerer samme bil i grøftekanten, godt opplyst av roterende lamper med blått glass. Avstanden mellom å vinne tid og tape tid er ofte skremmende liten, og summa summarum opplever jeg ofte å passere disse bilene og deretter ikke se dem noe mer.

Det er sikkert lett å tenke at denne bloggskribenten ikke tilbringer mye tid på veiene. Sannheten er imidlertid at jeg har hatt sjåføryrke i over 26 år, først i taxi og nå i buss. Det finnes dessverre mange eksempler på uansvarlige yrkessjåfører, men de aller fleste – og spesielt de som lever av persontransport – er meget klar over sitt ansvar. Å spille russisk roulette med menneskeliv er galskap, og det er mange farlige situasjoner som kunne vært unngått om man har evnen til å stresse ned. Som kjørelæreren sa da jeg tok busslappen: – «Stress ned, dere vinner absolutt ingenting på å jage i trafikken».

Jeg kommer til å fortsette med å beregne god tid, ta pauser langs veien og kjøre et noenlunde fornuftig løp. Jeg vil heller komme 20 minutter for sent fram her i livet enn å komme 20 år for tidlig inn i det neste. Og som min gamle far pleide å si:

«Kjør forsiktig. Biler er det nok av, men det finnes bare én av deg».

Mye nett – lite vett?

Vi skal liksom være så forbaska tilgjengelige hele tiden!
Det begynner å bli noen timer siden mobiltelefonen ble allemannseie, og idag blir man nesten overrasket om man møter noen som ikke knotter på denne suttekluten samtidig som de bedriver andre ting. Det er f.eks. bortimot umulig å fylle handlekurven på super’n uten å samtidig skravle med noen eller være på Facebook. Man kunne jo gå glipp av noe, må vite!

Men det stopper ikke der. Langt ifra.
For nå holder det ikke å være tilgjengelig på mobilen. Via reklamens makt får vi klar beskjed om at vi bare MÅ ha trådløst internett på hytta, i båten og i bilen. Argumentene er grovt sett at man da kan jobbe hvor som helst og når som helst, og for de som har unger skal det visstnok gi en helt ny hverdag. Man slipper dette gnålet fra arvingene om at man skal finne på ting. Å få unger idag fortoner seg mer og mer som en todelt affære: «Produksjonsfasen» (den hyggelige men relativt korte delen av greia) – og en nedbetalingsordning som strekker seg over ca 18 år. Alt som befinner seg innimellom dette skal etter dagens standard overlates til Bill Gates, Mark Zuckerberg og din etter eget valg leverandør av trådløst internett.

Eksempel på sted der man kan klare seg utmerket godt uten internett

Misforstå meg ikke. Jeg digger progresjon!
Jeg regnes vel av mange for å være tidenes duppedittfreak. Gi meg et kredittkort og en time på nærmeste Clas Ohlson, og jeg er i mitt ess. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan hygge meg med langt enklere gleder også. Lyden av bølgeskvulp. En vakker solnedgang. Lukten av tang..eller en skog. Det finnes mye glede i å bare bruke de sansene vi ble født med.

Mye har skjedd siden jeg fikk bleieutslettene behandlet med Løveapotekets barnekrem.
Da jeg var barn var kassettspilleren i pappas bil det mest teknofile jeg visste om, og den ble flittig benyttet på bilturer. Foruten meg inkluderte disse turene mor, far og en skikkelig plagsom lillesøster. Vi kunne kose oss med samme type musikk, selv om ansiktsfargen til gubben endret dybde etter fire strake timer med smurfehits. Én gang ble han så forsynt at han med viten og vilje produserte en real båndsalat før hele skiten forsvant ut bilvinduet, selvsagt til sopraninspirerte protester fra tidligere nevnte plagsomme lillesøster. Denne gangen ble imidlertid ikke protestene tatt til følge, og kassetten befinner seg sannsynligvis fortsatt et sted mellom Rømskog og Töcksfors.

Ellers gikk turene stort sett stille for seg.
Vi sang, gjettet gåter, fortalte dårlige vitser – og hadde selvsagt leken «gul bil» som gikk ut på å være førstemann til å observere biler med denne fargen og rope det ut mens man ga sidemannen en real dytt. Akkurat denne leken trodde jeg de fleste gjorde seg ferdig med innen konfirmasjonsalder, men nyere forskning viser med all tydelighet at jeg tok feil. Kjæresten min synes nemlig dette er forbaska festlig, og det bærer bilturene våre preg av. Siden hun er vesentlig mer ivrig og observant enn meg er jeg i ferd med å pådra meg hørselskader og en anseelig mengde blåmerker. Hvem sier at det er kjedelig i en bil?

Men tilbake til familieidyllen:
Fossilene, det feminine avkommet og jeg var på mange camping- og hytteturer også. Her brukte vi tiden til å bade, fiske, besøke familie, kose oss med god mat og spille de legendariske spillene. Siden vi nå skriver 2012 bør jeg muligens presisere at jeg ikke sikter til Angry Birds – men derimot Monopol, Yatzy, Ludo og uskyldige kortspill der man ikke sto i fare for å spille bort ukelønna eller bli sittende uten en tråd på kroppen. Selvsagt kunne det bli noen sure miner av dette også. Jeg skal ikke påberope meg å noensinne ha vært en god taper, og kombinert med en real porsjon stahet – som jeg for sikkerhets skyld delte med min far – så kunne det dukke opp noen heftige diskusjoner om spillenes endelige resultat. Det hadde seg imidlertid slik at jeg var dømt til å tape. Gubben var sjøkaptein av yrke og en mildt sagt autoritær fyr, og når en liten pjokk får valget mellom å erkjenne nederlaget eller bli fratatt lørdagsgodteriet er diskusjonen i realiteten avsluttet. Jeg mener likevel fortsatt at et par av yatzyresultatene burde vært prøvet for rettsapparatet.

Ikke bare idyll – men nettopp dét var noe av idyllen!
Vi brukte tiden på hverandre, hos hverandre og med hverandre. Foreldrene mine fikk ikke hjelp av bredbåndleverandøren Ice  – de måtte selv gjøre en solid innsats for at vi ungene skulle ha det bra, og til tross for at «stillhet» til tider var et ukjent begrep så gjorde de det med glede. Resultatet ble at vi lærte å sette pris på hverandre, finne glede sammen og utvikle oss til sosiale individer. Denslags kan ikke kjøpes for penger – eller bestilles over nett for den saks skyld.

Noen ganger er det godt å bare stoppe opp og leve…