Dagens mest øyebrynhevende opplevelse var et besøk hos «lovens lange arm». Ikke så illevarslende som det kan høres ut som. Her i distriktet har vi fått et eget senter – Politiets publikumssenter – der man skal henvende seg i anledning diverse papirer og tillatelser. Som yrkessjåfør i kategorien «personbefordring mot vederlag» troppet jeg derfor opp på dette senteret, med rykende fersk legeattest og med fornyelse av kjøreseddel som primærmål.

At det er kø på denslags sentre bør vel ikke komme som en overraskelse på noen. Heldigvis finnes det et kølappsystem, og dermed er det bare å trykke på en skjerm og vente på tur. Det virker selvsagt litt snodig med lang ventetid i kombinasjon med mange skranker, men vi som har lang fartstid på legevakta har jo lært ett og annet om tålmodighet.

Da det omsider var min tur fulgte jeg anvisningene og sto plutselig ansikt til ansikt med en kvinnelig funksjonær, som mer enn antydet at hun var der fordi hun måtte snarere enn fordi hun ville. Hun bemerket ganske raskt at jeg måtte fylle ut en egen søknad om fornyelse, noe jeg hadde glemt i forbifarten. Å fornye en kjøreseddel er jo ikke noe man gjør daglig, og dermed er det også fort gjort å bomme på et par av rutinene. Dette søknadsskjemaet består av svært få kolonner, og jeg regnet det derfor som en selvfølge at jeg kunne fylle det ut når jeg likevel sto foran damen. Men neidagitt – slikt skal man visst ikke ha noe av på Politiets publikumssenter!
– «Mener du at jeg må gå ut igjen, fylle ut dette enkle skjemaet og deretter trekke ny kølapp»?, sa jeg.
– «Ja», sa den lite entusiastiske damen. «Det er kø her idag, og sånn har det blitt»!

Mens jeg satt på ventebenken for annen gang kunne jeg se at den samme damen tuslet forbi med kaffekoppen i hånden og smatt inn på bakrommet…

Misforstå meg ikke. Jeg har ingen problemer med å forstå at enhver ansatt trenger pauser innimellom. Det jeg derimot har store problemer med å forstå er når man har fullstendig glemt at man faktisk bedriver kundebehandling med menneskelige klienter, at man velger å gi uttrykket «rigid» en helt ny dimensjon og attpåtil krone det med et ansikt – og når man som selve rosinen i pølsa skylder på mange kunder for så å vise at man egentlig ikke bryr seg døyten. Det blir liksom like deler arrogant og tåpelig.

Selv har jeg nylig avsluttet en etterutdanning. En stor del av dette kurset var konsentrert omkring temaet «kundebehandling». En svært så entusiastisk lærer klarte å gire oss skikkelig opp og forklarte med all tydelighet viktigheten av smil, vennlighet, høflighet, evnen til å se kunden og imøtekomme vedkommendes behov. Og når intet annet nytter og det ser som mørkest ut kan man faktisk velge å være fleksibel. Det koster uhyggelig lite og gir enormt mye!

For ordens skyld: Da det var min tur – igjen – ble jeg henvist til en annen funksjonær. Det ble en helt annen og langt mer positiv opplevelse.