Har du mobiltelefon? I 2013 er vel dette nærmest å betrakte som et retorisk spørsmål. Selvsagt eier du en elektronisk sutteklut! Hvis du mot all mulig formodning ikke gjør det er det fordi du lever milevis under fattigdomsgrensa, ikke kjenner en levende sjel eller er omtrent like betydningsfull som en hybelkanin. Neidagitt – jeg tipper at du ikke bare har mobil, men også at du får både traumer og svettetokter hvis den befinner seg mer enn en armlengde unna deg.

pyzamphone

Eksempel på telefon i umiddelbar nærhet

Selvsagt er jeg en av de skyldige.
Jeg eier, i likhet med de fleste andre, et eksemplar av typen «smartphone». Jeg tror selve benevnelsen har sitt utspring i at telefonen vanligvis er vesentlig smartere enn eieren, hvilket understrekes når man tenker på hvem som egentlig har styringa. Personlig er jeg relativt flink til å unne meg selv fredelige stunder ved å aktivere lydløs modus eller slå av hele faenskapen, men det hender selvsagt at man glemmer seg – noe som resulterer i noen mildt sagt irriterende situasjoner. Som et direkte resultat av disse episodene bruker jeg ofte begrepet telefonterrorister. Det er altså snakk om de som ringer eller sender SMS når man ikke kan eller vil svare. Her følger noen eksempler:

Middagsterroristen
Her snakker vi om de som nærmest systematisk ringer når man enten tilbereder eller inntar et måltid, og de gjør det med en slik treffsikkerhet at man mer eller mindre bevisst begynner å lete etter skjulte kameraer i heimen. Middagsterroristen vet nøyaktig når du kommer hjem fra jobb og klarer på mirakuløst vis å ringe når du står med kjøttdeig til opp over øra eller setter tenna i den første kjøttkaka. Vedkommende har full forståelse for begrepet «uten mat og drikke duger helten ikke» men kan ikke for sitt bare liv fatte at du må spise akkurat når h*n ringer. Det kunne du da for svarte svingende gjort en annen gang!

Søvnterroristen
Dette er plageånden som vet eller burde visst at enkelte mennesker er i behov av søvn, men likevel synes du er direkte uforskammet fordi du ikke kvitrer som ei vårkåt lerke når du blir vekket klokka tre på natta. Personen er vanligvis oppegående nok til å begripe at enhver avtale med Jon Blund er hellig – bare ikke når h*n ringer!

Sexterroristen
Dette er vel strengt tatt unødvendig å utdype, men jeg gjør det likevel. De fleste mennesker med noe som kan minne om et sexliv har vært utsatt for denne terroristen, og omfanget av irritasjonsmomentet er proporsjonalt med tiden som går mellom hver gang man får oppleve en hyrdestund. Dersom man f.eks. lever på sultegrensa og har «skuddårssex», dvs relativt regelmessig men svært skjeldent, så blir det selvsagt desto mer irriterende å bli avbrutt. Uansett hvor mye man forsøker å overhøre den illsinte telefonen så får både lidenskapen og romantikken en alvorlig knekk. Siden denne terroristen heller ikke er kjent for å gi seg så lett kan man også belage seg på «rykk tilbake til start» en syv-åtte ganger. Å fortsette seansen til akkompagnement av «Nokia tune» er egentlig nytteløst, og har du vært så teit å sette «Gangnam Style» som ringetone kan du egentlig bare belage deg på selvbetjening.

Dassterroristen
Dette er vel egentlig terroristen jeg har best kjennskap til. Siden jeg er mann og i et tidligere liv har opplevd å dele husvære med mer enn ett eksemplar av typen «hunkjønn» har jeg også lært meg å sette pris på freden og stillheten man kan glede seg over når naturen krever sitt. Det er synonymt med lykke når man kan stenge seg inne på toalettet, koble ut alle tanker, rigge seg til med siste utgave av Clas Ohlson-katalogen og innta presseposisjon. Problemet melder seg som oftest idet man er i ferd med å anta en lett rødlig farge i ansiktet, dype rynker i panna og  «beversnuta» er på vei ut – for akkurat da ringer telefonen! Selv om man har bortimot sverget på at denne stunden er både hellig og ukrenkelig er det ikke fritt for at både frustrasjon og nysgjerrighet melder sin ankomst, slik at den tidligere omtalte «beversnuta» blir forvirra og starter retrett. Der var den hellige stunden rasert!

SMS-terroristen
Noen mennesker har lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig, hvilket jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med. Det som derimot er et problem er de som ønsker å føre en komplett dialog, inklusiv spørsmål og svar, via tekstmeldinger – og som på toppen av det hele blir potte føkkings sure når de ikke får svar pr. omgående. Jeg er muligens litt over middels resultatorientert, men dersom jeg trenger svar på spørsmål finner jeg det langt mer fordelaktig å ringe. Å tekste frem og tilbake ørten ganger er totalt ubegripelig når man kunne gjort unna hele seansen med en 30 sekunders telefonsamtale.

Løsningen?
Tja..det er sannelig ikke lett å si. I vår moderne tid har vi dessverre gjort oss den bjørnetjenesten å være så forbanna tilgjengelige hele tiden, og dermed skjemmer vi jo også bort alle som vil ha tak i oss. Jeg er likevel ikke helt ukjent med å gå mot strømmen, så jeg kommer nok til å fortsette med å svare når det passer meg.
Neste gang du ringer eller SMS’er noen og ikke får svar umiddelbart kan du jo prøve å puste gjennom nesa, senke skuldrene og stille deg selv følgende spørsmål:

Kan det tenkes at den jeg prøver å få tak i faktisk har et liv?