Kjenner du noen som stikker seg fram litt mer og litt oftere enn andre? Det gjør jeg. Jeg ser han i speilet hver eneste dag.

De fleste av oss kjenner noen som gjør litt mer vesen av seg selv enn andre. Felles for disse er at de ofte plasseres i noen lite flatterende båser: De er sjøldiggere, har et voldsomt oppmerksomhetsbehov, liker å høre sin egen stemme, tror at de er noe osv. Er det virkelig så enkelt, eller kan fakta og sunt tankespinn åpne for noen nye tanker?

For mitt eget vedkommende kan jeg fortelle at det tok lang tid før jeg sa hva jeg virkelig mente. Faktisk tok det lang tid før jeg sa noe som helst. Jeg var vel omkring to år gammel da min mor tok meg med på en av mange legeundersøkelser, og siden jeg ikke kunne si et eneste ord fant den noe selvhøytidelige legen det hensiktsmessig å kommentere dette.
– «Han er svært sen med å prate», sa han.
-«Ja», sa mamma – «men bare han kan snakke til konfirmasjonen så er jeg fornøyd».

Så lang tid skulle det imidlertid ikke gå før ordene fosset ut, og allerede i 6. klasse på barneskolen fikk jeg en slags ilddåp da jeg som første skoleelev holdt den offisielle 17. mai-talen på Nøtterøy. Siden har det ballet seg på: Taler ved diverse anledninger, toastmasteroppdrag, minikonserter med gitaren, minneord, karaokekonkurranse, ungdomspolitikk, moderator i nettsamfunn, kronikkforfatter i lokalpressen, talsperson for interesseorganisasjon, avisintervjuer – og ikke minst denne bloggen min.

Og da dukker jo det uunngåelige spørsmålet opp; Hvem i helvete tror denne fyren at han er?

De fleste mennesker har en egen evne til å være problemorienterte. Vi har imidlertid nøyaktig samme mulighet til å være løsningsorienterte, men det krever langt mer av oss selv. Å sutre over ting vi ikke er fornøyde med – og gjerne fortelle det til alle andre enn de det virkelig gjelder – det er den enkleste ting av verden. Man er med andre ord svært orientert om problemene, men vi kvier oss for å ta steget fullt ut og faktisk gjøre noe med saken.

Personlig synes jeg det er minst like viktig å tenke løsninger. Det krever som nevnt langt mer av oss selv – bl.a. i den forstand at man ikke kan være redd for å gjøre seg upopulær. Det betyr at man må si hva man mener til den det gjelder – ikke bare til alle andre. Noen ganger kan det være fordelaktig å nå et større publikum, og da kan det være greit å ta i bruk de talerør som finnes tilgjengelig. Om man beskyldes for å være PR-kåt eller bare er ute etter å stikke seg fram – det får så være. Det viktigste er som alltid at man selv vet, så kan man heller overlate til alle andre å synse og mene.

Alle mennesker blir født som originaler. De fleste dør som kopier.
Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Alt for mange mennesker velger å gjøre som «alle andre». Vi nikker, smiler, sleiker hverandre oppetter ryggen og er enige med de fleste i det meste. Med tanke på at vi alle er unike, med egne egenskaper og personlige muligheter til å påvirke, så er dette egentlig ganske trist. Det har aldri blitt skapt pionerer i ferdig opptråkkede stier.

Så hvorfor gjør jeg dette?
Fordi jeg kan. I min egen verden – her oppe på den nusselige rosenrøde skyen min – så tror jeg faktisk at jeg kom til denne kloden for å utgjøre en forskjell. Jeg tror faktisk ikke det var meningen at jeg skulle være som alle andre, tenke som alle andre eller oppføre meg som alle andre. Jeg er overbevist om at man skal ta vare på og utvikle de evner man er tilgodesett med. Noe annet ville faktisk vært likegyldig og respektløst. For mitt vedkommende dreier det seg først og fremst om å skrive. Om jeg med mine skriverier kan engasjere og få folk til å tenke i andre og mindre tradisjonelle baner – da er jeg ufattelig heldig og priviligert.

Om noen lar seg provosere eller finner det hensiktsmessig å hånflire så skal de sannelig få lov til det. Jeg har valgt min kurs her i livet, og jeg har absolutt ingen planer om å endre den.