Overskriften til dette blogginnlegget er egentlig ganske skremmende. Det er store og sterke ord, hvilket kanskje er grunnen til at det ikke lenger benyttes systematisk når noen velger å gifte seg. Allikevel har jeg litt sansen for dette litt pompøse løftet, sannsynligvis fordi det snart er min tur til å avgi det.
Saken er altså at denne ungkaren, som av enkelte besserwissere har blitt ansett for å være et bortimot håpløst tilfelle rent forholdsmessig, skal «tråkke kjærkegølv» i oktober 2014. Denne herlige avgjørelsen ødelegger nok mange av besserwissernes inntrykk. Når man aldri tidligere har vært gift eller straffet på annen måte så blir livet også veldig annerledes, og dette har dannet grunnlag for mange svært så kreative meninger om meg som person. Det er egentlig ganske utrolig hvor mye enkelte mennesker «vet» uten å ha spurt i det hele tatt. På den annen side hadde jo dette tatt brodden av mange artige spekulasjoner, og å lulle seg inn i en masse fakta er som kjent fordømrade kjedelig.
Det var naturligvis ingen hvemsomhelst som klarte det kunststykket å «omvende» denne karen. Det måtte en enestående kvinne til – en kvinne med ekte hjertevarme, humor og begge beina godt plantet på bakken. I tillegg måtte hun ha innsikt i begrepet «gjensidig respekt og forståelse». Selv om ønskelista blir kortere etterhvert som man blir eldre, så betyr det ikke at man er helt uten preferanser. Nettopp dette er vel noe av grunnen til at ekteskap inngått i voksen alder ofte er mer levedyktige enn de som er resultat av ungdomsforelskelser. Man er helt enkelt tryggere på seg selv og hva man ønsker – og absolutt ikke ønsker.
Lørdag 18. oktober 2014 kl. 13:00 vil denne lettere tilårskomne herren sitte ved alteret i Sandefjord kirke, utvilsomt med en nervøs mine og klamme hender – akkurat slik det skal være på en slik dag. Idet dørene åpnes vil alle kunne beundre det som utvilsomt vil være den vakreste brud jeg noensinne vil få se.
Det tok lang tid å finne deg, elskede Mitra’n min – men du var sannelig verd å vente på!
