Det føles som en evighet siden jeg skrev et satirisk, flåsete og generelt ekkelt blogginnlegg. Faren for å bli oppfattet som seriøs og oppegående er tilstede, og noe slikt skal jeg selvsagt ha meg frabedt. Idag fikk jeg derfor lyst til å skrive noen ord om en av de mest patetiske og stakkarslige menneskegrupper jeg kan tenke meg. Jeg snakker selvsagt om småbarnsfedre.
Småbarnsfar er en tilværelse som ruller inn med full artillerityngde ganske nøyaktig 9 måneder etter erobringen. Takket være urgamle drifter i kombinasjon med hastverk og tankeløshet får mannen plutselig snudd hele sin livssituasjon fullstendig på hodet, og dermed er det takk og farvel til alt som kan minne om mannlig moro. Det verste er det faktum at vi menn ikke er istand til å lære av våre feil, og dermed er det for mange duket for egen produksjonsvirksomhet av sterkt varierende kvalitet. Til slutt opplever mannen at familien er i ferd med å vokse over hodet, og da melder behovet seg for å tenke «fornuftig». Her er det viktig å merke seg at hva som er fornuftig eller ikke er noe som er høyst individuelt, men i praksis spiller det egentlig liten rolle. Idet man sendte ladningen med rompetroll inn i pølsebua ga man igrunn avkall på finansministerposten og overlot denne til husets «drage». Noe av det første som dukker opp på den nye finansministerens (les:fruens) agenda er utskiftning av kjøretøy, og dermed er det bare å vinke pent farvel til den blankpolerte musemagneten som far dro med seg inn i boet. Det er tid for innkjøp av losercruiser!
Losercruiser er kjøretøyet som anskaffes når lyden av ungeskrik opptrer som den reneste tinnitus og man for lengst har kastet seg på butikkjedenes bleieavtaler. Selve begrepet «losercruiser» er selvsagt et resultat av at et toseters råskinn av en bil ikke lenger er i stand til å dekke behovet og at den kvinnelige finansministeren bruker sin trippelstemme til å avgjøre valg av transportmiddel. Far har dermed ikke noe valg; han må legge sin øyensten ut for salg – og det blankpolerte gliset med dundrende motor under panseret blir plutselig et symbol på en svunnen tid. Heldigvis har han muligheten til å se litt real porno i form av «Top Gear» på fjernsynet – ihvertfall hvis det ikke kolliderer med «Hotel Cæsar» og andre meningsfulle programmer.
Det holder selvsagt ikke med flere seter i losercruiser’n, og derfor er den ofte tilleggsutstyrt med mer eller mindre viktige rekvisitter. Det mest vanlige er sugekoppfestede solskjermer på sidevinduene, og disse skjermene er vanligvis prydet med barnevennlige motiver relatert til Disney. Jeg har ihvertfall aldri sett en eneste jævla solskjerm der Anna Nicole Smith pynter opp overflaten. I tillegg er kjærra ofte utstyrt med skiboks på taket. Personlig sliter jeg litt med å forstå hvorfor det kalles «skiboks» siden den benyttes svært så flittig hele året mens skisporten vanligvis er sterkt sesongbetont, men man må selvsagt ha et sted å lagre all bagasjen siden kupeen er fylt til randen av unger.
Cruiseren er naturligvis også forsedd med skinninteriør. Det blir jo direkte festlig å tørke bæsj, oppkast og iskrem av skinnseter fremfor velour.
Nå har det seg slik at det finnes en slags uskreven regel om at aktivitetsnivået skal økes i takt med familieforøkelsen, og denne aktiviteten foregår svært ofte i form av sykkelturer. Husets feminine finansminister har ofte en helt egen evne til å legge disse turene til dager der man gjerne vil puste ut litt, og enda oftere til dager der fjernsynssendingene er fylt med viktige begivenheter – slik som fotball, ski og motorsport. Problemet er at enkelte familiemedlemmer ikke er i stand til å sykle for egen maskin, men dragen har trykket Jens Stoltenberg’s slagord «alle skal med» til sine bryster. Dermed er det klart for ny kapitulasjon, eller mer spesifikt: innkjøp av tøffeltralle.
Tøffeltralle er altså hengeren man kobler på sykkelen og som huser de minste arvingene, og som er det endelige symbolet på at den genuine manndommen er en saga blott. Den minner egentlig om en god gammeldags combicamp, og inni teltet finner man de minste hyrdestundresultatene. Smårollingene utstyres ofte med hjelm og en bekledning som er best egnet for ekspedisjoner i arktiske strøk, før de hermetiseres i vindtett teltduk der et lite hull med myggnetting er det eneste som skiller mellom tidlig kvelning og fremtidig pensjonisttilværelse. Oppgaven som trekkhund tildeles som oftest familiens mannlige innslag, og mens svetteperlene kjører slalom mellom skjeggstubbene ledsages det hele av småhulking og en umiskjennelig eim av mer enn fulle Pampers.
Noe av det viktigste er likevel vimpelen som pryder tøffeltralla. Den signaliserer at «her kommer kjernefamilien på sykkeltur», og gir dermed oss andre muligheten til å gapskratte på flere kilometers avstand.
Noen ganger ser man far alene på tur med tøffeltralla. På varme sommerdager legges gjerne turen til nærmeste badestrand – og sykkel, tralle og arving blir behørig parkert mens pappa lusker rundt med kikkert.
Og jeg? Jeg gliser like mye hver gang jeg møter på mor, far, kidsa og de hermetisk innkapslede hyenene når jeg kommer kjørende i min 2002 mod. Volkswagen Passat.
Som for sikkerhets skyld er utstyrt med integrerte barneseter. Æsj!
