Ettersom det snart er jul er vi også igang med den årlige diskusjonen: alkohol eller ei.
Det dreier seg selvsagt om hensyn til barna.
Jeg har absolutt ingenting imot at enkelte velger en alkoholfri julefeiring, selv om jeg synes argumentene noen ganger er i overkant festlige. Hvis man f.eks. har en onkel som blir ufyselig når han drikker, og derfor velger alkoholfritt for alle de andre gjestene også, da synes jeg man har misforstått. Det beste ville nemlig være å ekskludere onkelen siden det faktisk er han som er problemet. Er onkel skikkelig utspekulert har han nok en liten en på innerlomma, og dermed oppnår man ikke annet enn å umyndiggjøre de andre gjestene.
Det som irriterer meg mest er dette:
Enkelte av de som velger alkoholfri jul fremstår som de reneste moralister. De vifter gladelig med pekefingeren mot de som ikke gjør samme valg, og påstår gjerne at alle andre glemmer at «julen er barnas tid».
Min ærlige mening er dette:
Noen av oss har faktisk et ryddig forhold til alkohol. Vi klarer oss fint med en øl og en akevitt – og kanskje en cognac til kaffen etterpå. Absolutt ingen fyllekule som noen tar skade av. Dette er slik min barndoms jul var, og jeg er fullstendig fri for traumer.
Jeg respekterer gjerne de som dropper alkoholen på julaften, men jeg forventer samme respekt tilbake.
Ørnulf Thyberg 