At rasisme er noe som skal bekjempes er det heldigvis stor enighet om. De fleste har fått med seg historiens mange eksempler på hat, forfølgelse, trakassering og utrenskning. Tradisjonelt sett handler rasisme om at mennesker inndeles i distinkte raser og deretter rangeres etter verdi. Dette er idag erstattet av noe som ofte omtales som “nyrasisme”. I praksis betyr dette at selve raseinndelingen bortfaller og erstattes av for eksempel kulturelle forskjeller, noe som tar oss videre til det som i dagligtale omtales som fremmedfrykt. Den “nye” formen for rasisme er naturligvis ikke noe bedre, ei heller mer forsvarlig.
Som så ofte ellers i livet finnes det mennesker som svært aktivt leter etter ting å sette fingeren på. Et godt eksempel på dette er ordet “neger”. Opprinnelsen er svært så uskyldig da det stammer fra det latinske “niger” som helt enkelt betyr “svart”. Dersom man utelater konteksten er ordet fortsatt like uskyldig, men det har dessverre blitt et skjellsord, men kun når det settes i sammenhenger. Eksempelvis er neger uskyldig i seg selv, mens “negerarbeid” er å anse som svært nedsettende. Rasismejegerne har i all enkelhet valgt å se bort fra dette og har jobbet iherdig med å fjerne hele ordet.
Når denne enkle agendaen får utvikle seg i praksis blir hele kampen latterlig, patetisk og selvdestruerende. Et godt eksempel på dette er Thorbjørn Egner’s sang om negergutten vesle Hoa; han som var en ekte hottentott. I 2006 bestemte Cappelen forlag å utelate denne fra det nye opplaget av boka “Kaptein Sortebill og 40 andre Egner-viser”. Begrunnelsen var at det kan være belastende for enkelte at noen omtales som negergutt og hottentott. At sangen om vesle Hoa forteller historien om en trivelig liten kar som viste seg å være stammens helt ble gjort totalt irrelevant. Slik blir det når noe blir tatt ut av sin sammenheng.
I enda nyere tid ble et lite skogholt i Bergen som var skiltet “Hottentottskogen” utsatt for kritikk fra lederen av Organisasjonen mot offentlig diskriminering, og det ble stilt krav om at skiltet skulle fjernes. I en barnehage i Ullensaker hadde barna sin egen “hottentottklubb”. Barnehagen fikk beskjed om å legge ned klubben. Pippi Langstrømpe’s kongepappa har måttet skifte tittel, og idag skal monarken omtales som “sydhavskonge” istedet for “negerkonge”. Godteriprodusenten Haribo har fått kritikk for innholdet i sin “skipper mix” fordi figurene i posen illustrerer innfødte, og de har faktisk bestemt å fjerne produktet – naturligvis etter press.
Gruppa Hellbillies har bestemt seg for å droppe sangen «Neger på Ål stasjon» når de holder konserter, fordi noen har funnet ut at denne sangen må være rasistisk. Som en slags motvekt til dette har en mørhudet kar tatt en selfie på…ja nettopp; Ål stasjon – fordi han synes hele greia er direkte latterlig. Den som liksom skal være fornærmet føler seg ikke trakassert i det hele tatt, uten at dette ser ut til å påvirke rasismejegerne.
Det store problemet med alt dette er at det fjerner fokus fra den egentlige rasisme og fremmedfrykt. Dersom man skal vifte med rasismekortet i enhver sammenheng vil det til slutt miste sin troverdighet. Det blir etterhvert som den velkjente historien om gutten som ropte “ulv, ulv” uten å være i fare. Til slutt er det ingen som bryr seg lenger.
Dersom man skal ta for seg ethvert litterært mesterverk og gjøre det politisk korrekt må man kunne kalles i overkant nidkjær. Jeg betviler sterkt at Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren hadde rasistiske baktanker da de skrev sine åndsverk. Barnesanger og barnebøker bør derfor anerkjennes for det de er, nemlig uskyldige og varme gleder beregnet på barn – og som samtidig fungerer som gode og varme minner for oss voksne. Man ødelegger den viktige kampen mot rasisme, fremmedfrykt og fordommer når man klistrer rasismekortet på enhver uskyldig bagatell. Som nevnt vil det til slutt ikke være noen som bryr seg, og likegyldighet er rasismekampens aller verste fiende. Vi kan ikke ha et samfunn der vi til slutt er redde for å kommunisere av frykt for å bli oppfattet som sårende. Vi kan ikke fjerne alt som kan oppfattes som støtende og pakke hverandre inn i bomull – bare sånn for sikkerhets skyld.
Jeg håper inderlig at vi kan vende tilbake til litt mer normale og forståelige toleranseterskler, men jeg er forberedt på at dette toget er gått. I mellomtiden ser jeg for meg neste bruk av rasismekortet, og jeg ser ikke bort fra at noen kaster seg over Agatha Christie’s litterære mesterverk “Ti små negerbarn”. I vår streben etter at alt skal være politisk korrekt må denne boken selvsagt døpes om til “Ti små barn med fremmedkulturell bakgrunn”. Om dette bidrar til å redusere omfanget av den egentlige og farlige rasismen er jeg imidlertid sterkt i tvil om.
Ørnulf Thyberg 