Stikkord

, ,

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en svoren DAB-tilhenger. I tillegg til at jeg er fornøyd med dekningen der jeg ferdes liker jeg å kunne boltre meg i mange forskjellige kanaler. Spesielt begeistret er jeg for kanalen P8 Pop. Jeg er jo såpass gammel at jeg hadde min glansperiode på 80-tallet, og såvidt jeg husker var det sabla morsomt også.

Utvalget av kanaler blir stadig utvidet, og for kort tid siden ble noen nye lansert. P9 Retro, som tidligere var en lokalstasjon, ble til min store glede riksdekkende. Musikk fra 60 og 70-tallet er skikkelig kvalitet. En egen kanal for norsk popmusikk dukket også opp, og jammen fikk vi ikke også VINYL som virkelig får det til å skrangle i gebiss og hofteproteser. Selve rosinen i pølsa var imidlertid en egen kanal for alle som digger hestepop – eller «countrymusikk» som det visstnok heter. En EGEN kanal for gitarspillende kjøttmopedister. Say WHAAAT???

funny-ride-on-horse-cowboy

Min kjennskap til hestepop har vært sterkt begrenset. Det nærmeste jeg har kommet er vel Dolly Parton, men jeg skal være ærlig nok til å innrømme at dette har hatt lite med musikken å gjøre. Country for meg har vært synonymt med innavl, tannlause unger som spiller banjo, et glassaktig blikk i øyne over normalt langt inne i skallen, folk som faktisk ler av «Mot i brøstet» på TV, illeluktende flanellskjorter og trailersjåfører med IQ lavere enn sitt eget skonummer. Det er liksom den musikken man hører på når man egentlig ikke liker musikk – eller fortsatt har tilgode å oppdage kvalitetene til Pink Floyd, Mike Oldfield, Led Zeppelin og David Bowie. Eller 80-tallsdronningen Kim Wilde for den saks skyld. Country er helt enkelt ikke musikk!

Nå har det seg slik at hun jeg er så heldig å dele postkasse, dobbeltseng og regninger med – altså min elskede hustru – er velsignet med to fantastiske døtre fra «sitt forrige liv». Den eldste av disse to er i en alder som tilsier at hun burde høre på dagens listepop, eller «hits for kids» som jeg generelt kaller det, men dengang ei. Hun hører på…ja nettopp – køntri! Traller, synger og nynner til denne wannabemusikken og blir helt sukat i øya ved synet av en møkkete moderne cowboy med gitar og kjøttmoped. Uten at hun egentlig har gått aktivt inn for det har «pappa Ørnulf» gradvis blitt litt mindre bastant, og i et svakt øyeblikk kom jeg i skade for å tune inn kanalen P10 Country på kjøkkenradioen. Nå er det sikkert noen som lurer på hva denne mannemannen og alfahannen  hadde på kjøkkenet å gjøre, men det får være en annen historie.

Det store problemet er at jeg faktisk har begynt å LIKE køntri! Ja, du leste riktig. Innimellom matlaging, oppvask og baking (og der dreit jeg skikkelig på draget med tanke på «mannemann» og «alfahann») – så oppdaget jeg at denne musikken (!) faktisk er riktig så trivelig å høre på. Tro meg; jeg HAR forsøkt å stå imot – uten at det nytter. Plutselig tar jeg meg selv i å nynne på «Take me home country roads» – etterfulgt at riving i håret, springskalle mot skapdøra og to Valium bare sånn for sikkerhets skyld. Ingenting nytter.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle innrømme det, men en egen kanal for hestepop er faktisk skikkelig digg! Man blir faktisk i godt humør av å høre på det, og jeg synes det passer å runde av dette innlegget med et godt sitat:
VRINSK!!!

Advertisements