De som kjenner meg vet at jeg ikke er helt som alle andre barn. Noe av det morsomste jeg vet er å gjøre ting som nærmest sjokkerer et intetanende offer, men samtidig uten å være ondskapsfullt på noen måte. Poenget med et slikt stunt er nemlig å utgjøre en forskjell i form av å glede offeret. Noen ganger trenger man noen enkle rekvisitter, slik som idag. Rekvisitten var noe så enkelt som en rosmarinplante i potte til den nette sum av 20 kroner.
Etter å ha kjørt fruen til jobb var det tid for å gjøre noen enkle innkjøp i forbindelse med årets 17. mai-feiring. På handlelisten, som var behørig utformet i samråd med damen jeg er så heldig å dele seng og postkasse med, sto «rosmarin» oppført. Av en eller annen ubegripelig grunn er det bestandig utsolgt for denne planten når jeg trenger den, og dermed var det bare å bevege seg til neste butikk. På Meny har de vanligvis det meste, og det stemte denne gangen også. Lykkelig over resultatet av fangsten trasket jeg blid og fornøyd mot kassa, og der fikk jeg øye på en kassadame som så ut til å trenge en aldri så liten oppmuntring. Egentlig synes jeg litt synd på personalet i dagligvarebutikkene like før 17. mai og andre høytidsdager. Mange utålmodige kunder som lever etter «først meg selv og så meg selv»-regelen, og som gjerne understreker det med sure miner, må fortone seg som det reneste mareritt.
Vel framme ved kassa fant jeg ut at det var tid for å finne på litt rakkerskap. Jeg henvendte meg derfor til den intetanende kassadama med følgende:
– «Unnskyld..men sånn i mangel av noe bedre..kan denne gjøre nytten»?
Deretter løftet jeg rosmarinpotta høyt tilværs med høyre hånd, bukket dypt – og gikk ned på kne foran henne…
Seansen ble etterfulgt av disse berømte to sekundene med stillhet, som der og da føles som en evighet, men så kom belønningen. Dama lo så hun nesten hylte, klappet i hendene og mer enn antydet at jeg hadde reddet dagen hennes. I tillegg løftet hun hånden for en «high five» samtidig som hun hikstet av latter. Andre kunder i nærheten som hadde fått med seg stuntet lo så tårene trillet. Da jeg ba om en bærepose fikk jeg klar beskjed om at «den spanderer JEG idag». Handelen ble avsluttet med ønsker om en god feiring av nasjonaldagen, og da jeg gikk kunne jeg skimte en kassadame med et stort smil om munnen.
I en verden fyllt med alvor og en anseelig mengde menneskelig kjølighet føles det utrolig godt å gjøre slike ting. Som sagt så er jeg ikke helt som alle andre barn, og dagens lille stunt ga meg følgende beskjed:
Bare fortsett…
Ørnulf Thyberg 