Stikkord
Den observante leser har kanskje oppdaget at det har blitt fjernet noen innlegg fra denne herremannens blogg. Felles for de slettede innleggene er at de omhandlet et husdyr, nærmere bestemt en hund og en heller trist avgjørelse. I min lille naive verden – her oppe på den nusselige rosenrøde skyen min – trodde jeg faktisk at man kunne skrive om både gleder og sorger uten at man gikk fullstendig av hengslene i visse kretser. Så feil kan man ta.
Saken er at denne min iboende skrivekløe om et spesifikt tema avstedkom tildels sterke reaksjoner. At man leser, danner seg meninger og lar seg provosere er helt greit. Dersom leseren lar alle hemninger fare og knuser dataskjermen, formaterer harddisken, river av seg håret og sier opp sitt internettabonnement er dette også noe jeg fint kan leve med uten å miste hverken matlyst eller nattesøvn. Men når vedkommende har så saftige meninger at det i egne øyne rettferdiggjør å snoke opp mitt telefonnummer og ringe meg privat – da reagerer jeg. Kraftig!
For noen dager siden ble jeg nemlig oppringt av en dame med et relativt høyt nivå av de tidligere omtalte sterke meningene. Hun var faktisk så ivrig at hun ikke engang fant det bryet verdt å presentere seg ved navn. Det viktigste var å få frem at hun var en slags selvoppnevnt «dyrenes forkjemper». Allerede på dette stadiet fikk jeg dårlige vibber, men det kan muligens skyldes at jeg kommer fra et møblert hjem og ble opplært til å utvise en smule takt og tone – også i telefonen. Spesielt når man ringer til vilt fremmede mennesker.
Nuvel. Det essensielle i samtalen var at denne selvoppnevnte salige blandingen av dyrenes Scotland Yard og Moder Teresa ønsket å legge både meg og min avgjørelse på en hoggestabbe, for deretter å partere det hele med motorsag. Jeg fikk klar beskjed om at hun visste om et tilfelle som burde danne grunnlag for en helt annen avgjørelse enn hva jeg hadde tatt. Hun viste til en spesifikk dyreklinikk – som hun for sikkerhets skyld hadde vært i muntlig kontakt med før jeg ble telefonisk invadert. At jeg kunne vise til konkrete undersøkelser og uttalelser fra ikke mindre enn tre forskjellige faglige instanser var av underordnet betydning.
Det stoppet dessverre ikke med dette. Dyrenes egen korsfarer fant det helt legitimt å kontakte en annen av de impliserte i saken også. Som i mange andre sammenhenger ble resultatet at noen må rydde opp etter at andre har valset over ethvert snev av normal folkeskikk og generell fornuft. Saken mellom den impliserte og meg er derfor løst på en aldeles forbilledlig måte, uten at jeg i en blogg ønsker å kommentere hvordan.
Dette får meg til å undres: Er det slik at så fort noen utnevner seg selv til dyrebeskytter – så knekker de sosiale antennene på midten? Har man som primærmål å redde absolutt alle vesener i dyreriket, totalt uten tanke på konsekvenser som faktisk allerede er undersøkt og utredet? Tror de virkelig at de eneste på denne kloden som vet hva som gavner dyrene er dem selv ?
Som Knut Nærum sa: «Her er det fort gjort å lulle seg inn i fakta». Det ville naturligvis tatt brodden av ethvert tilløp til heftige debatter, telefoniske invasjoner, normal folkeskikk og dyrenes mulighet til å leve et liv uten komplikasjoner og smerter.
Misforstå meg ikke; jeg har stor respekt for mennesker som er opptatt av dyr – selvsagt bl.a. fordi jeg selv er én av dem. Men som ansvarlig dyreeier må man dessverre tidvis fatte noen triste og vonde avgjørelser. Det blir virkelig ikke noe bedre av at andre mennesker sår tvil om ens avgjørelser og setter et stort følelsesmessig maskineri i sving – totalt uten tanke på konsekvensene av hva de har startet.
Derfor, ærede «dyrevenner» – ønsker jeg å komme med en aldri så liten oppfordring:
Prøv å utvise en smule tillit til andres avgjørelser. Å ha egne meninger er helt legitimt og en av demokratiets høyt skattede uovertruffenheter. Å fremheve dem som den eneste fulle sannhet, i tillegg til å påtvinge dem andre mennesker, er intet mindre enn arrogant. Spesielt ille blir det når noen har fattet en trist avgjørelse etter utallige forespørsler og undersøkelser, og dere – etter å ha lest et blogginnlegg – går til det drastiske skritt å kontakte både dyreeier og andre impliserte privat for å utbasunere deres meninger. Denslags er rett og slett respektløst, og egner seg ikke til annet enn å strø salt i allerede åpne sår.
Som tidligere nevnt har jeg inntrykk av at disse mildt sagt tvilsomme dyrevennene mangler både antenner og enkelte andre elementære ting. Jeg har derfor en relativt begrenset tro på at dette budskapet «går inn». Derfor avslutter jeg dette blogginnlegget med en visuell oppsummering av hva dette dreier seg om. Det enkle er som kjent ofte det beste.
Ørnulf Thyberg 