En alkoholfri jul

Ettersom det snart er jul er vi også igang med den årlige diskusjonen: alkohol eller ei.
Det dreier seg selvsagt om hensyn til barna.

Jeg har absolutt ingenting imot at enkelte velger en alkoholfri julefeiring, selv om jeg synes argumentene noen ganger er i overkant festlige. Hvis man f.eks. har en onkel som blir ufyselig når han drikker, og derfor velger alkoholfritt for alle de andre gjestene også, da synes jeg man har misforstått. Det beste ville nemlig være å ekskludere onkelen siden det faktisk er han som er problemet. Er onkel skikkelig utspekulert har han nok en liten en på innerlomma, og dermed oppnår man ikke annet enn å umyndiggjøre de andre gjestene.

Det som irriterer meg mest er dette:
Enkelte av de som velger alkoholfri jul fremstår som de reneste moralister. De vifter gladelig med pekefingeren mot de som ikke gjør samme valg, og påstår gjerne at alle andre glemmer at «julen er barnas tid».

Min ærlige mening er dette:
Noen av oss har faktisk et ryddig forhold til alkohol. Vi klarer oss fint med en øl og en akevitt – og kanskje en cognac til kaffen etterpå. Absolutt ingen fyllekule som noen tar skade av. Dette er slik min barndoms jul var, og jeg er fullstendig fri for traumer.

Jeg respekterer gjerne de som dropper alkoholen på julaften, men jeg forventer samme respekt tilbake. 

 

Hæææ???

Du ser dem hver eneste dag. I butikken. I heisen på storsenteret. Langs veien, enten på sykkel eller joggende. På bussen. De har skjermet seg selv mot den øvrige verden ved å plugge igjen øra. Små hvite propper eller digre klokker med bøyle over skallen. Det spiller ingen rolle – det viktigste er å stenge resten av verden ute. Noen kunne jo finne på å snakke til dem!

Egentlig er det ganske trist. Tidligere gjorde vi liksom litt for å småprate med hverandre og bli kjent. Selvsagt mye vanlige fraser om vær & vind sånn helt i starten, men etterhvert utviklet det seg kanskje til å snakke om langt mer viktige ting – slik som for eksempel hva og hvor mye den minste kid’n hadde gjort i bleia si. Sosial utvikling er jo viktig.

Som jeg tidligere har nevnt så arbeider jeg som bussjåfør. Grunnen til at jeg ofte omtaler dette som verdens beste jobb er at jeg har det privilegiet å jobbe med mennesker. For meg er det bl.a. helt naturlig å si «hei» til passasjerene etterhvert som de kommer inn på bussen, og selvsagt følge opp hilsenen med et smil.
I de aller fleste tilfeller blir dette gjengjeldt, men så er det noen da – som har valgt å nærmest lukke seg hermetisk for alt som kan minne om sosial oppførsel og kommunikasjon. Dette gjøres først og fremst av den litt yngre garde, og da altså med lydpropper som verktøy. Derfor omtaler jeg gjerne disse kidsa som plug-ins.

Grovt sett er ikke dette noen big deal. Ved øyekontakt skjønner man jo som regel hva som skjer, og dermed hilser de tilbake åkke som. Nei – problemet melder seg først de gangene jeg må si noe mer enn «morn’ morn’ du». Hvis busskortet ikke virker eller vedkommende mister noe på gulvet – da er det jo greit å si ifra, ikke sant? Men da er det samtidig litt stilig at vedkommende hører det?

Og dermed skjer det. Jeg må nappe i vedkommendes klær for å påkalle oppmerksomhet, og når jeg har fått den stikker jeg fingrene i øra mine og gjør vannrette bevegelser med hendene mine. Når kid’n endelig skjønner tegninga og napper ut ihvertfall den ene proppen kommer det passe laidbacke uttrykket som bare en Redbull-marinert tenåring kan prestere:

«Hææææ»???

Losercruiser og tøffeltralle

Det føles som en evighet siden jeg skrev et satirisk, flåsete og generelt ekkelt blogginnlegg. Faren for å bli oppfattet som seriøs og oppegående er tilstede, og noe slikt skal jeg selvsagt ha meg frabedt. Idag fikk jeg derfor lyst til å skrive noen ord om en av de mest patetiske og stakkarslige menneskegrupper jeg kan tenke meg. Jeg snakker selvsagt om småbarnsfedre.

Småbarnsfar er en tilværelse som ruller inn med full artillerityngde ganske nøyaktig 9 måneder etter erobringen. Takket være urgamle drifter i kombinasjon med hastverk og tankeløshet får mannen plutselig snudd hele sin livssituasjon fullstendig på hodet, og dermed er det takk og farvel til alt som kan minne om mannlig moro. Det verste er det faktum at vi menn ikke er istand til å lære av våre feil, og dermed er det for mange duket for egen produksjonsvirksomhet av sterkt varierende kvalitet. Til slutt opplever mannen at familien er i ferd med å vokse over hodet, og da melder behovet seg for å tenke «fornuftig». Her er det viktig å merke seg at hva som er fornuftig eller ikke er noe som er høyst individuelt, men i praksis spiller det egentlig liten rolle. Idet man sendte ladningen med rompetroll inn i pølsebua ga man igrunn avkall på finansministerposten og overlot denne til husets «drage». Noe av det første som dukker opp på den nye finansministerens (les:fruens) agenda er utskiftning av kjøretøy, og dermed er det bare å vinke pent farvel til den blankpolerte musemagneten som far dro med seg inn i boet. Det er tid for innkjøp av losercruiser!

Losercruiser er kjøretøyet som anskaffes når lyden av ungeskrik opptrer som den reneste tinnitus og man for lengst har kastet seg på butikkjedenes bleieavtaler. Selve begrepet «losercruiser» er selvsagt et resultat av at et toseters råskinn av en bil ikke lenger er i stand til å dekke behovet og at den kvinnelige finansministeren bruker sin trippelstemme til å avgjøre valg av transportmiddel. Far har dermed ikke noe valg; han må legge sin øyensten ut for salg – og det blankpolerte gliset med dundrende motor under panseret blir plutselig et symbol på en svunnen tid. Heldigvis har han muligheten til å se litt real porno i form av «Top Gear» på fjernsynet – ihvertfall hvis det ikke kolliderer med «Hotel Cæsar» og andre meningsfulle programmer.

Det holder selvsagt ikke med flere seter i losercruiser’n, og derfor er den ofte tilleggsutstyrt med mer eller mindre viktige rekvisitter. Det mest vanlige er sugekoppfestede solskjermer på sidevinduene, og disse skjermene er vanligvis prydet med barnevennlige motiver relatert til Disney. Jeg har ihvertfall aldri sett en eneste jævla solskjerm der Anna Nicole Smith pynter opp overflaten. I tillegg er kjærra ofte utstyrt med skiboks på taket. Personlig sliter jeg litt med å forstå hvorfor det kalles «skiboks» siden den benyttes svært så flittig hele året mens skisporten vanligvis er sterkt sesongbetont, men man må selvsagt ha et sted å lagre all bagasjen siden kupeen er fylt til randen av unger.
Cruiseren er naturligvis også forsedd med skinninteriør. Det blir jo direkte festlig å tørke bæsj, oppkast og iskrem av skinnseter fremfor velour.

Nå har det seg slik at det finnes en slags uskreven regel om at aktivitetsnivået skal økes i takt med familieforøkelsen, og denne aktiviteten foregår svært ofte i form av sykkelturer. Husets feminine finansminister har ofte en helt egen evne til å legge disse turene til dager der man gjerne vil puste ut litt, og enda oftere til dager der fjernsynssendingene er fylt med viktige begivenheter – slik som fotball, ski og motorsport. Problemet er at enkelte familiemedlemmer ikke er i stand til å sykle for egen maskin, men dragen har trykket Jens Stoltenberg’s slagord «alle skal med» til sine bryster. Dermed er det klart for ny kapitulasjon, eller mer spesifikt: innkjøp av tøffeltralle.

Tøffeltralle er altså hengeren man kobler på sykkelen og som huser de minste arvingene, og som er det endelige symbolet på at den genuine manndommen er en saga blott. Den minner egentlig om en god gammeldags combicamp, og inni teltet finner man de minste hyrdestundresultatene. Smårollingene utstyres ofte med hjelm og en bekledning som er best egnet for ekspedisjoner i arktiske strøk, før de hermetiseres i vindtett teltduk der et lite hull med myggnetting er det eneste som skiller mellom tidlig kvelning og fremtidig pensjonisttilværelse. Oppgaven som trekkhund tildeles som oftest familiens mannlige innslag, og mens svetteperlene kjører slalom mellom skjeggstubbene ledsages det hele av småhulking og en umiskjennelig eim av mer enn fulle Pampers.
Noe av det viktigste er likevel vimpelen som pryder tøffeltralla. Den signaliserer at «her kommer kjernefamilien på sykkeltur», og gir dermed oss andre muligheten til å gapskratte på flere kilometers avstand.

Noen ganger ser man far alene på tur med tøffeltralla. På varme sommerdager legges gjerne turen til nærmeste badestrand – og sykkel, tralle og arving blir behørig parkert mens pappa lusker rundt med kikkert.

Og jeg? Jeg gliser like mye hver gang jeg møter på mor, far, kidsa og de hermetisk innkapslede hyenene når jeg kommer kjørende i min 2002 mod. Volkswagen Passat.

Som for sikkerhets skyld er utstyrt med integrerte barneseter. Æsj!

Barn imponerer meg

Dagens tankespinn:

Vi voksne har egentlig veldig mye å lære av barn, ikke minst når vi møtes for første gang. Vi har jo en tendens til å forsøke å vise oss fra vår beste side, noe som egentlig setter ærligheten tilside mange ganger. Vi smiler vårt vakreste smil, sleiker både rygg og andre kroppsdeler og er rørende enige i alt som blir sagt. Samtidig leter vi – bevisst eller ubevisst – etter forskjeller. Så fort vi er alene med våre nærmeste igjen rister vi på hodet og proklamerer høyt og tydelig hvor «snåle» disse folka var.

Barn er mye mer reale. De er mer opptatt av hva de har til felles enn hva som skiller dem. De blåser en lang marsj i alt som handler om opphav, rase, kultur, språk, hudfarge, sosial status osv.

Tenk dere to fireåringer som møtes for første gang.
Det er som om de tenker slik:

«JEG er liten og har lyst til å leke – DU er liten og har lyst til å leke. Skal vi leke sammen»?

Enkelte syn og verdier burde vi tatt vare på hele livet…

Nå stikker’n fram trynet sitt igjen!

Kjenner du noen som stikker seg fram litt mer og litt oftere enn andre? Det gjør jeg. Jeg ser han i speilet hver eneste dag.

De fleste av oss kjenner noen som gjør litt mer vesen av seg selv enn andre. Felles for disse er at de ofte plasseres i noen lite flatterende båser: De er sjøldiggere, har et voldsomt oppmerksomhetsbehov, liker å høre sin egen stemme, tror at de er noe osv. Er det virkelig så enkelt, eller kan fakta og sunt tankespinn åpne for noen nye tanker?

For mitt eget vedkommende kan jeg fortelle at det tok lang tid før jeg sa hva jeg virkelig mente. Faktisk tok det lang tid før jeg sa noe som helst. Jeg var vel omkring to år gammel da min mor tok meg med på en av mange legeundersøkelser, og siden jeg ikke kunne si et eneste ord fant den noe selvhøytidelige legen det hensiktsmessig å kommentere dette.
– «Han er svært sen med å prate», sa han.
-«Ja», sa mamma – «men bare han kan snakke til konfirmasjonen så er jeg fornøyd».

Så lang tid skulle det imidlertid ikke gå før ordene fosset ut, og allerede i 6. klasse på barneskolen fikk jeg en slags ilddåp da jeg som første skoleelev holdt den offisielle 17. mai-talen på Nøtterøy. Siden har det ballet seg på: Taler ved diverse anledninger, toastmasteroppdrag, minikonserter med gitaren, minneord, karaokekonkurranse, ungdomspolitikk, moderator i nettsamfunn, kronikkforfatter i lokalpressen, talsperson for interesseorganisasjon, avisintervjuer – og ikke minst denne bloggen min.

Og da dukker jo det uunngåelige spørsmålet opp; Hvem i helvete tror denne fyren at han er?

De fleste mennesker har en egen evne til å være problemorienterte. Vi har imidlertid nøyaktig samme mulighet til å være løsningsorienterte, men det krever langt mer av oss selv. Å sutre over ting vi ikke er fornøyde med – og gjerne fortelle det til alle andre enn de det virkelig gjelder – det er den enkleste ting av verden. Man er med andre ord svært orientert om problemene, men vi kvier oss for å ta steget fullt ut og faktisk gjøre noe med saken.

Personlig synes jeg det er minst like viktig å tenke løsninger. Det krever som nevnt langt mer av oss selv – bl.a. i den forstand at man ikke kan være redd for å gjøre seg upopulær. Det betyr at man må si hva man mener til den det gjelder – ikke bare til alle andre. Noen ganger kan det være fordelaktig å nå et større publikum, og da kan det være greit å ta i bruk de talerør som finnes tilgjengelig. Om man beskyldes for å være PR-kåt eller bare er ute etter å stikke seg fram – det får så være. Det viktigste er som alltid at man selv vet, så kan man heller overlate til alle andre å synse og mene.

Alle mennesker blir født som originaler. De fleste dør som kopier.
Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Alt for mange mennesker velger å gjøre som «alle andre». Vi nikker, smiler, sleiker hverandre oppetter ryggen og er enige med de fleste i det meste. Med tanke på at vi alle er unike, med egne egenskaper og personlige muligheter til å påvirke, så er dette egentlig ganske trist. Det har aldri blitt skapt pionerer i ferdig opptråkkede stier.

Så hvorfor gjør jeg dette?
Fordi jeg kan. I min egen verden – her oppe på den nusselige rosenrøde skyen min – så tror jeg faktisk at jeg kom til denne kloden for å utgjøre en forskjell. Jeg tror faktisk ikke det var meningen at jeg skulle være som alle andre, tenke som alle andre eller oppføre meg som alle andre. Jeg er overbevist om at man skal ta vare på og utvikle de evner man er tilgodesett med. Noe annet ville faktisk vært likegyldig og respektløst. For mitt vedkommende dreier det seg først og fremst om å skrive. Om jeg med mine skriverier kan engasjere og få folk til å tenke i andre og mindre tradisjonelle baner – da er jeg ufattelig heldig og priviligert.

Om noen lar seg provosere eller finner det hensiktsmessig å hånflire så skal de sannelig få lov til det. Jeg har valgt min kurs her i livet, og jeg har absolutt ingen planer om å endre den.

Når det piper i telefonen

Har du mobiltelefon? I 2013 er vel dette nærmest å betrakte som et retorisk spørsmål. Selvsagt eier du en elektronisk sutteklut! Hvis du mot all mulig formodning ikke gjør det er det fordi du lever milevis under fattigdomsgrensa, ikke kjenner en levende sjel eller er omtrent like betydningsfull som en hybelkanin. Neidagitt – jeg tipper at du ikke bare har mobil, men også at du får både traumer og svettetokter hvis den befinner seg mer enn en armlengde unna deg.

Eksempel på telefon i umiddelbar nærhet

Selvsagt er jeg en av de skyldige.
Jeg eier, i likhet med de fleste andre, et eksemplar av typen «smartphone». Jeg tror selve benevnelsen har sitt utspring i at telefonen vanligvis er vesentlig smartere enn eieren, hvilket understrekes når man tenker på hvem som egentlig har styringa. Personlig er jeg relativt flink til å unne meg selv fredelige stunder ved å aktivere lydløs modus eller slå av hele faenskapen, men det hender selvsagt at man glemmer seg – noe som resulterer i noen mildt sagt irriterende situasjoner. Som et direkte resultat av disse episodene bruker jeg ofte begrepet telefonterrorister. Det er altså snakk om de som ringer eller sender SMS når man ikke kan eller vil svare. Her følger noen eksempler:

Middagsterroristen
Her snakker vi om de som nærmest systematisk ringer når man enten tilbereder eller inntar et måltid, og de gjør det med en slik treffsikkerhet at man mer eller mindre bevisst begynner å lete etter skjulte kameraer i heimen. Middagsterroristen vet nøyaktig når du kommer hjem fra jobb og klarer på mirakuløst vis å ringe når du står med kjøttdeig til opp over øra eller setter tenna i den første kjøttkaka. Vedkommende har full forståelse for begrepet «uten mat og drikke duger helten ikke» men kan ikke for sitt bare liv fatte at du må spise akkurat når h*n ringer. Det kunne du da for svarte svingende gjort en annen gang!

Søvnterroristen
Dette er plageånden som vet eller burde visst at enkelte mennesker er i behov av søvn, men likevel synes du er direkte uforskammet fordi du ikke kvitrer som ei vårkåt lerke når du blir vekket klokka tre på natta. Personen er vanligvis oppegående nok til å begripe at enhver avtale med Jon Blund er hellig – bare ikke når h*n ringer!

Sexterroristen
Dette er vel strengt tatt unødvendig å utdype, men jeg gjør det likevel. De fleste mennesker med noe som kan minne om et sexliv har vært utsatt for denne terroristen, og omfanget av irritasjonsmomentet er proporsjonalt med tiden som går mellom hver gang man får oppleve en hyrdestund. Dersom man f.eks. lever på sultegrensa og har «skuddårssex», dvs relativt regelmessig men svært skjeldent, så blir det selvsagt desto mer irriterende å bli avbrutt. Uansett hvor mye man forsøker å overhøre den illsinte telefonen så får både lidenskapen og romantikken en alvorlig knekk. Siden denne terroristen heller ikke er kjent for å gi seg så lett kan man også belage seg på «rykk tilbake til start» en syv-åtte ganger. Å fortsette seansen til akkompagnement av «Nokia tune» er egentlig nytteløst, og har du vært så teit å sette «Gangnam Style» som ringetone kan du egentlig bare belage deg på selvbetjening.

Dassterroristen
Dette er vel egentlig terroristen jeg har best kjennskap til. Siden jeg er mann og i et tidligere liv har opplevd å dele husvære med mer enn ett eksemplar av typen «hunkjønn» har jeg også lært meg å sette pris på freden og stillheten man kan glede seg over når naturen krever sitt. Det er synonymt med lykke når man kan stenge seg inne på toalettet, koble ut alle tanker, rigge seg til med siste utgave av Clas Ohlson-katalogen og innta presseposisjon. Problemet melder seg som oftest idet man er i ferd med å anta en lett rødlig farge i ansiktet, dype rynker i panna og  «beversnuta» er på vei ut – for akkurat da ringer telefonen! Selv om man har bortimot sverget på at denne stunden er både hellig og ukrenkelig er det ikke fritt for at både frustrasjon og nysgjerrighet melder sin ankomst, slik at den tidligere omtalte «beversnuta» blir forvirra og starter retrett. Der var den hellige stunden rasert!

SMS-terroristen
Noen mennesker har lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig, hvilket jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med. Det som derimot er et problem er de som ønsker å føre en komplett dialog, inklusiv spørsmål og svar, via tekstmeldinger – og som på toppen av det hele blir potte føkkings sure når de ikke får svar pr. omgående. Jeg er muligens litt over middels resultatorientert, men dersom jeg trenger svar på spørsmål finner jeg det langt mer fordelaktig å ringe. Å tekste frem og tilbake ørten ganger er totalt ubegripelig når man kunne gjort unna hele seansen med en 30 sekunders telefonsamtale.

Løsningen?
Tja..det er sannelig ikke lett å si. I vår moderne tid har vi dessverre gjort oss den bjørnetjenesten å være så forbanna tilgjengelige hele tiden, og dermed skjemmer vi jo også bort alle som vil ha tak i oss. Jeg er likevel ikke helt ukjent med å gå mot strømmen, så jeg kommer nok til å fortsette med å svare når det passer meg.
Neste gang du ringer eller SMS’er noen og ikke får svar umiddelbart kan du jo prøve å puste gjennom nesa, senke skuldrene og stille deg selv følgende spørsmål:

Kan det tenkes at den jeg prøver å få tak i faktisk har et liv?

Du må’kke komme her og komme her!

Dagens mest øyebrynhevende opplevelse var et besøk hos «lovens lange arm». Ikke så illevarslende som det kan høres ut som. Her i distriktet har vi fått et eget senter – Politiets publikumssenter – der man skal henvende seg i anledning diverse papirer og tillatelser. Som yrkessjåfør i kategorien «personbefordring mot vederlag» troppet jeg derfor opp på dette senteret, med rykende fersk legeattest og med fornyelse av kjøreseddel som primærmål.

At det er kø på denslags sentre bør vel ikke komme som en overraskelse på noen. Heldigvis finnes det et kølappsystem, og dermed er det bare å trykke på en skjerm og vente på tur. Det virker selvsagt litt snodig med lang ventetid i kombinasjon med mange skranker, men vi som har lang fartstid på legevakta har jo lært ett og annet om tålmodighet.

Da det omsider var min tur fulgte jeg anvisningene og sto plutselig ansikt til ansikt med en kvinnelig funksjonær, som mer enn antydet at hun var der fordi hun måtte snarere enn fordi hun ville. Hun bemerket ganske raskt at jeg måtte fylle ut en egen søknad om fornyelse, noe jeg hadde glemt i forbifarten. Å fornye en kjøreseddel er jo ikke noe man gjør daglig, og dermed er det også fort gjort å bomme på et par av rutinene. Dette søknadsskjemaet består av svært få kolonner, og jeg regnet det derfor som en selvfølge at jeg kunne fylle det ut når jeg likevel sto foran damen. Men neidagitt – slikt skal man visst ikke ha noe av på Politiets publikumssenter!
– «Mener du at jeg må gå ut igjen, fylle ut dette enkle skjemaet og deretter trekke ny kølapp»?, sa jeg.
– «Ja», sa den lite entusiastiske damen. «Det er kø her idag, og sånn har det blitt»!

Mens jeg satt på ventebenken for annen gang kunne jeg se at den samme damen tuslet forbi med kaffekoppen i hånden og smatt inn på bakrommet…

Misforstå meg ikke. Jeg har ingen problemer med å forstå at enhver ansatt trenger pauser innimellom. Det jeg derimot har store problemer med å forstå er når man har fullstendig glemt at man faktisk bedriver kundebehandling med menneskelige klienter, at man velger å gi uttrykket «rigid» en helt ny dimensjon og attpåtil krone det med et ansikt – og når man som selve rosinen i pølsa skylder på mange kunder for så å vise at man egentlig ikke bryr seg døyten. Det blir liksom like deler arrogant og tåpelig.

Selv har jeg nylig avsluttet en etterutdanning. En stor del av dette kurset var konsentrert omkring temaet «kundebehandling». En svært så entusiastisk lærer klarte å gire oss skikkelig opp og forklarte med all tydelighet viktigheten av smil, vennlighet, høflighet, evnen til å se kunden og imøtekomme vedkommendes behov. Og når intet annet nytter og det ser som mørkest ut kan man faktisk velge å være fleksibel. Det koster uhyggelig lite og gir enormt mye!

For ordens skyld: Da det var min tur – igjen – ble jeg henvist til en annen funksjonær. Det ble en helt annen og langt mer positiv opplevelse.

Med ørene fulle av svada

Jeg er så møkk lei av å være forkjøla!
Det kommer som julenissen på kjerringa..eller noe sånt. Alle vet at høsten er tiden for forkjølelse, men vi blir likevel lettere sjokkerte når det skjer. Selv har jeg hostet og hanglet et par uker nå, etter at jeg med all sannsynlighet ble smittet av min kjære. Det skal i rettferdighetens navn nevnes at hun advarte meg mot smittefaren, men slikt hører man jo ikke på når man har en fantastisk flott kjæreste. Da er det bare å ta bassiluskene imot med et åpent sinn, for det er klin umulig å droppe trynesleikinga – eller andre kjærestebaserte kroppslige utskeielser for den saks skyld.

Det gikk som det måtte. Ganske raskt kjente jeg de klassiske symptomene – som sår hals, tett nese og hoste. Problemet var at «den onde forkjølelsesfeen» hadde bestemt seg for å sette meg skikkelig på prøve denne gangen. Etterhvert føltes halsen som en trompet i et gjørmebad, nesa inneholdt nok slim til en hel slasherfilm og hosten hadde ikke gjort skam på en rødspritmarinert uteligger. I tillegg ble jeg velsignet med en øyebetennelse og potte tette ører, noe som resulterte i gjenklistrede øyne når jeg våknet og sterkt nedsatt hørsel. Jeg hadde med andre ord blitt fratatt – eller ihvertfall fått kraftig redusert – taleevne, luktesans, lungekapasitet, syn og hørsel. Hva dere måtte mene om fenomenet «mannfolk & forkjølelse» er noe som pro tempora interesserer meg midt oppi der som sola aldri skinner. Dette har virkelig vært en prøvelse.

Det verste var problemer med hørselen. Det er ille nok å famle seg fram i blinde mens man hoster og nyser om jeg ikke i tillegg skal gå glipp av at folk ler av meg. Råttent gjort, javisst – men skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. I et øyeblikk av ren skjær fortvilelse kom jeg til å tenke på behandlingsformen ørelys, og dermed bar det avsted til nærmeste helsekostsjappe.

Ørelys er egentlig ikke noe lys. Det er et rør som man putter inn i øret – også setter man fyr på den enden som ikke er i øret (sistnevnte er veldig viktig). Hensikten er at dette skal trekke ut diverse guffe fra ørene, og når man går rundt med følelsen av å ha en hel pakke Hubba Bubba inni der så er det jo nærliggende å tro at noe skulle vært ute. Om man forsøker å tenke litt fornuftig og rasjonelt på denne behandlingsformen – og gjerne blander inn noen elementer av fysikk – så virker disse ørelysene nesten fornuftige. Tett i den ene enden og fyr i den andre – da bør det teoretisk dannes et vakuum som trekker gørra ut. Her er det vel også på sin plass å nevne at jeg alltid har vært en sucker for fysikk og kjemi. Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk kjemisett av fatter’n, noe han forøvrig angret bittert på noen få timer senere. Gubben fikk liksom satt tåmodigheten sin litt på prøve da junior blandet kjemikalier uten å engang ha åpnet instruksjonsboka – etterfulgt av øredøvende eksplosjoner, høy barnelatter og reagensrør som fløy rundt som en illsint sverm med bier. Samtidig fant vi ut hvor fort en katt egentlig kan løpe.

Men tilbake til disse lysene. La oss ta en titt på hva alle nettnerders store guru – Wikipedia – sier om denne behandlingsformen:

«Ørelys er en omstridt behandlingsform innen alternativ medisin med det formål å fjerne ørevoks. Metoden består i å tenne et hult lys i den ene enden, og sette den andre enden inn i pasientens øre. Tilhengere av metoden hevder at bruken av ørelys bl.a. fjerner ørevoks og utligner trykk i øret».

Altså: omstridt behandlingsform. Akkurat dette lot jeg meg ikke stoppe av. Det er mangt og meget som er omstridt her i verden, ikke minst har dette vært utgangspunkt for mange ting vi idag vet og kan dokumentere. Derfor var jeg lystig til sinns og full av optimisme – ihvertfall helt til jeg leste teksten på ørelyspakken:

«Med BIOSUN traditional ørelys unner du deg en dyp avslapping som varer lenge. Begi deg på en indiansk reise og bruk vår honning-salvie-aromaessens i kombinasjon med den indianske avslappingsmusikken Dream Your Inner Healing. Føl den energisparende kraften – slipp taket og få nye krefter».

Say WHAT (husk at jeg hører dårlig)?
Jeg har mange fine måter å slappe av på som funker fett for meg. Jeg slenger beina på bordet, setter på en film og heller cognac i glasset – DA slapper jeg av. Skal jeg begi meg på noen reise så synes jeg Norwegian virker som et mye glupere alternativ enn å putte to hule pinner i øra. Og «indiansk avslappingsmusikk»? Joda, jeg innrømmer å ha «Raindance 2» i CD-hylla – men det var sannsynligvis et spontankjøp for å imponere (les: komme i buksa på) et alternativt kvinnemenneske. Såvidt jeg kan erindre funker det akkurat like dårlig til avslapping som til å få «pels på knaggen». Kanskje det hadde blitt mer madrasspolka hvis jeg hadde vært splitter naken med trompeter stikkende ut av øra?

Nuvel. Til tross for disse mildt sagt dårlig dokumenterte påstandene valgte jeg å konsentrere meg om den egentlige grunnen til at jeg besøkte hokus pokus-sjappa. Ørene føltes som de var insiminert med en blanding av lynlim og byggskum, og denne gørra skulle ut – koste hva det koste ville.

Å putte brennende rør i ørene er vel noe som hører hjemme på lista «ting som er direkte teit å prøve på». Det er ihvertfall viktig med en god hjelper, for menneskeøret er i utgangspunktet ikke tiltenkt funksjonen som lysestake. Å ha noen til å holde på faenskapen er derfor svært viktig, og her gjelder det å velge sin hjelper med omhu. Om du f.eks. er mann og vil prøve behandlingsformen – og du deler postkasse med en premenstruell drage – så kan det være greit å velge en annen hjelper. I motsatt fall risikerer du at ørelyset får leve sitt eget liv og brenne ned til under faregrensen. Da sier det seg selv at øret vil minne mer om en jævlig godt stekt biff etter behandlingen. Heldigvis er jeg begunstiget med en snill og god kjæreste. Den eneste rampestreken hun gjorde var å fotografere meg mens jeg lå der som en dessert tilberedt på et skolekjøkken. Øretrompetene minner nemlig sterkt om sånn kjeks man bruker på en banansplit.

Foto: Mitra Arabi

Så lå jeg der da – og hygget meg med lyden av sprakende ild i den andre enden av trompeten, for såpass var jeg da istand til å høre. Etterpå var det selvsagt å rulle rundt for å få puttet et honning, salvie- og kamillemarinert rør i den andre lyttetuten. Det mest positive med hele seansen var å få ligge i fanget på «schærsten», men det tror jeg faktisk jeg kunne klart å grine meg til uten å være en menneskelig OL-fakkel.

Om behandlingen hjalp? Ikke en forbanna føkkings skit!
I ettertid har jeg derfor lest litt mer på internetts store guru Wikipedia:

«I følge medisinske undersøkelser er metoden både ineffektiv og farlig, og kan gjøre mer skade enn nytte, f.eks. ved at voks fra lyset havner i pasientens øre.Tilhengere hevder at avfallet som kan ses i lyset etter bruk, er avfallsstoffer fra pasientens øre, men flere studier har påvist at lysene produserer de samme avfallsstoffene når de brennes alene, og at materialet simpelthen består av voks fra lyset og sot».

Allrightythen! Ikke bare har jeg kastet bort penger på «se ilden lyse i øra mine» – jeg har i tillegg prøvd meg på noe som kunne gjort saken verre! At ting og tang kan renne ned i øret er vel strengt tatt like sannsynlig som at noe trekkes ut. Da har man egentlig bæsja på leggen.

Om jeg er skeptiker?
Egentlig ikke. Jeg er absolutt interessert i å prøve forskjellige behandlingsformer, og om de virker så driter jeg loddrett i grunnen til at de virker. Jeg har bl.a. forsøkt akupunktur mot pollenallergi – med svært god effekt.
Jeg er imidlertid kritisk. Derfor leser jeg alltid pakningsvedlegget som følger med reseptbelagte medisiner, for bivirkninger er absolutt noe å regne med. Da får man vite det man trenger før man setter igang, og dette er kunnskap man har kommet frem til ved forskning. Noe vedlegg med opplysninger om forhåndsregler og bivirkninger fulgte ikke med i pakka med ørelys. Dermed synker også tilliten og troverdigheten, og det blir ikke særlig bedre med røverhistorier om indianske reiser og nye krefter.

Denne gutten valgte ihvertfall å vende tilbake til Otrivin, hostesaft og halstabletter. En forkjølelse tar den tiden det tar. I mellomtiden får jeg bruke enkle midler som gjør hverdagen mest mulig levelig, og bare jeg får luktesansen tilbake skal jeg ta meg tid til min favorittsyssel – å lukte på virkeligheten.

Det bør enkelte andre ta seg tid til også…

Klampen i bånn!

De fleste som ferdes langs veiene har vel oppdaget ett og annet som er egnet til å heve øyebrynene. Noen ganger er det relativt uskyldige greier, andre ganger av mer alvorlig art. Dette innlegget skal handle mest om sistnevnte.

Bakgrunnen for dette blogginnlegget er observasjoner og erfaringer jeg har gjort meg etter å ha benyttet E 18 og E 39 over en periode. Saken er nemlig at jeg tidligere i år stiftet bekjentskap med en svært så tiltalende pikelill. Den charmerende quinden har tilholdssted i Farsund, mens jeg har postkassa plassert et sted i Tønsberg. Mellom disse to stedene er det en strekning på 32 mil. Heldigvis var jeg igang med et bilbytte da vi møttes, og strekningen trafikkeres idag ved hjelp av en 2002 mod. Volkswagen Passat 1,9 TDI. Denne kjerra er å betrakte som bilverdenens svar på brunost & kneippbrød. Det finnes ikke spennende, men det er sikkert og komfortabelt – og med et drivstofforbruk så beskjedent at det får avgiftskåte myndigheter til å grine.

Ikke særlig spennende – men god som gull!

Turen er en del av opplevelsen. Ihvertfall dersom man som meg liker å kjøre bil. Derfor er det faktisk ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg til 320 kilometer bak rattet, og jeg liker også å gjøre turen mest mulig hyggelig. Et par timer i vaskehallen på min arbeidsplass resulterer i en bil som skinner som sola i Karlstad og et interiør som er meget trivelig å oppholde seg i. Deretter bærer det til dieselpumpa før alle kjøredata nullstilles og jeg svinger ut på E 18. Det er da spenningen begynner.

Jeg skal absolutt ikke påberope meg å være noen perfekt sjåfør – jeg har mine lyter og uvaner akkurat som alle andre. Det er imidlertid én ting jeg er veldig nøye på; sikkerheten – både for meg selv og andre. Derfor kjører jeg etter «det tar den tiden det tar»-prinsippet og beregner god tid. Jeg legger også inn et par stopp langs veien – for å strekke på bena, kjøpe kaffe, nyte en nikotinpinne osv.

Å ha allverdens tid er tydeligvis noe jeg er relativt alene om. Dette åpenbarte seg i all sin prakt i sommermånedene. De fleste vet vel hvordan det ser ut på veiene f.eks. i fellesferien. Det mysser av feriefolk på vei til søndre del av landet. Felles for bilene de kjører er at de ofte har høy bakkeklaring, firehjulstrekk og dårlig sikt bakover og til sidene. Vinduene er jo dekket av bager, badeballer og solskjermer med Disney-motiver. Bak rattet finner vi far med aerodynamiske solbriller og tung høyrefot. I passasjérsetet sitter mor med stiv overleppe, og i baksetet skimter vi såvidt to arvinger. Med andre ord: DGK (Den Gyldne Kjernefamilie) rider igjen.

I min enfoldige naivitet trodde jeg at ferien var perioden man skulle slappe av og nyte tiden, men jeg forstår at jeg tilhører en minoritetsgruppe. De fleste av disse bilistene har det nemlig frøkteli’ travelt og benytter enhver mulighet til å presse seg inn foran neste bil – for deretter å trå bremsen så hardt at de øvrige familiemedlemmene blir de reneste kasteballer. Så er det igjen tid for å henge på støtfangeren til bilen foran før man igjen finner et snev av mulighet til å frese forbi og vinne noen dyrebare meter. Og slik fortsetter det – over en lang distanse.

Sammen med disse landeveiskrigerne kommer altså jeg puslende i «passelaten» – med kaffekoppen innen rekkevidde, Electric Light Orchestra på stereoen og cruisecontrollen programmert iht gjeldende fartsgrense. Jeg understreker at jeg ikke ligger under fartsgrensen – men derimot mine sedvanlige tre-fire kilometer over. Dette er likevel ikke godt nok for rallygutta, og jeg opplever stadig å bli forbikjørt av nevnte DGK’s  – eller en representant for «Bærum Ferrari- og golfklubb». Noen tror nok at de vinner et hav av tid på hver forbikjøring. Andre har bare et generelt problem med å se andre biler foran seg. Dermed blir det tatt sjanser over en lav sko – med dyre kjøretøy og andre menneskers liv som innsats. Hva andre utsetter seg selv og sine biler for har jeg egentlig ikke så mye med, men det plager meg stort når man setter andre i fare med sin hasardiøse adferd.

Samtidig innrømmer jeg at det er tilfeller som får meg til å trekke på smilebåndet også. Når man f.eks. blir griseforbikjørt av en stressa familiefar – for deretter å observere samme bil på neste bensinstasjon. Med kjerring og unger følger det jo også med et og annet pitstop – enten det er tissepause, påfyll av beroligende godterier, tampongskifte eller tanking av drivstoff. Ekstra moro er det når man blir nærmest parkert av en hissig sportsbil med overmodig sjåfør – og få kilometer senere observerer samme bil i grøftekanten, godt opplyst av roterende lamper med blått glass. Avstanden mellom å vinne tid og tape tid er ofte skremmende liten, og summa summarum opplever jeg ofte å passere disse bilene og deretter ikke se dem noe mer.

Det er sikkert lett å tenke at denne bloggskribenten ikke tilbringer mye tid på veiene. Sannheten er imidlertid at jeg har hatt sjåføryrke i over 26 år, først i taxi og nå i buss. Det finnes dessverre mange eksempler på uansvarlige yrkessjåfører, men de aller fleste – og spesielt de som lever av persontransport – er meget klar over sitt ansvar. Å spille russisk roulette med menneskeliv er galskap, og det er mange farlige situasjoner som kunne vært unngått om man har evnen til å stresse ned. Som kjørelæreren sa da jeg tok busslappen: – «Stress ned, dere vinner absolutt ingenting på å jage i trafikken».

Jeg kommer til å fortsette med å beregne god tid, ta pauser langs veien og kjøre et noenlunde fornuftig løp. Jeg vil heller komme 20 minutter for sent fram her i livet enn å komme 20 år for tidlig inn i det neste. Og som min gamle far pleide å si:

«Kjør forsiktig. Biler er det nok av, men det finnes bare én av deg».

Lyspunkter i en mørk tid

Stikkord

Terror, Utøya

Terror har rammet lille Norge.
Først smalt en bombe i regjeringskvartalet. Jeg tror dette fikk mange av oss, meg selv inkludert,  til å tenke i internasjonale baner. Norge har blitt utpekt som terrormål, og nå var truslene blitt til alvor. Kort tid senere fikk vi meldinger om skyting på Utøya. I begynnelsen var det få som tenkte på sammenheng mellom udådene.

Lite visste vi da.
I ettertid har vi fått vite at begge udådene ble begått av en etnisk norsk mann. Begrunnelsen for bomben i regjeringskvartalet og likvideringen på Utøya var at han ønsket et nytt og annerledes Norge. Han har en ideologi som går ut på » å redde Norge og Vest-Europa fra bl. a kulturmarxisme og muslimsk overtagelse». Arbeiderpartiet er i hans øyne den store landssvikeren og måtte derfor betale.

Jeg er på en måte glad for at disse ubegripelige udådene ble begått av en nordmann. Dersom de hadde vært et resultat av utenlandsk ekstremisme ville det utvilsomt frembragt mye hat i befolkningen. Man kan bare forestille seg hvordan dette ville påvirket livene til alle landets fremmedkulturelle. Vold ville avlet uante mengder vold. Konsekvensene ville blitt fatale.

Istedet opplever vi et fantastisk samhold!
Befolkningen i landet står sammen i sorgen. De trøster hverandre, viser omsorg og kjærlighet for og til ukjente, lager enorme hav av blomster og synger unisont. Vi befester betydningen av demokratiet, proklamerer at vi ikke lar oss knekke og står  sammen for mer toleranse og forståelse. Den medmenneskelige varmen er så påfallende og enestående at den sender bølger langt utover landets grenser.

Hva har så gjerningsmannen oppnådd?
Faktisk utrolig mye – men ingenting av hva han var ute etter å oppnå. Han har faktisk oppnådd nøyaktig det motsatte av det han ønsket. Istedet for en splittet og svekket nasjon er vi sterkere og mer samstemte enn noen gang tidligere. Vi fordømmer hans ideologi. Vi besvarer hans feige angrep med kjærlighet, mellommenneskelig forståelse, mer toleranse og respekt for mangfoldet. Prisen har vært skyhøy, faktisk utilgivelig og uforståelig høy, men vi viser med all tydelighet hva det norske folk er bygget av. Vi har et kongehus som omfavner sitt folk i sorgen, en statsminister som er engasjert fra dypet av hjertet, en politietat som er seg sitt ansvar bevisst, helsepersonell som har jobbet kontinuerlig døgnet rundt, brannmannskap som setter sin ære i å utføre sitt arbeide og et hav av frivillige som nekter å gi opp. Det er mengder av medmenneskelig lys, varme og ekte samhold.

Tilbake står du, Anders Behring Breivik.
I mørket. I kulden. Alene.
La dette være straffen du tildeles av det norske folk for å ha undervurdert oss så til de grader.

Og ennå har ikke rettssaken engang begynt.