Stikkord
I løpet av mine hittil 43 år har jeg, i likhet med de aller fleste andre mennesker, opplevd litt av hvert. Jeg har imidlertid aldri vært gift eller straffet på annen måte, ei heller har jeg reprodusert meg selv og dermed skaffet noen fremtidige arvinger. Nå spiller jo forsåvidt dette liten rolle da det ikke er stort å arve uansett. Her snakker vi oppgjør av typen «ta med dere to tomflasker hver og sistemann ut slår av lyset», så noen juridisk bistand vil etter all sannsynlighet være overflødig. Det mest betydningsfulle jeg etterlater meg blir faktisk en stor mengde bilder og noe fotoutstyr, siden dette har vært min største lidenskap i mange år.
Meg og min hobby.
Nuvel. Nå skulle jo ikke dette innlegget handle om hva som skjer etter at jeg parkerer tøflene og blir putta i pennalet, men derimot litt mer om hvordan disponere tiden som gjenstår før man kommer så langt.
Grunnet min tilværelse uten giftering har jeg altså hatt muligheten til å prøve og feile litt mer enn enkelte andre. Til sammenligning har jeg søsken som alle har opplevd å bli gift, skilt og etablert på nytt. Dette med ekteskap er altså noe rare greier. Mens noen aldri får giftet seg er det andre som synes det er så rasende festlig at de gjør det flere ganger.
Noen kjæresteforhold og et par samboerskap har jeg imidlertid rukket å få med meg, og her skyter jeg inn at «noen» er et svært relativt begrep. Jeg synes selv jeg var ganske sent ute med å havne i forhold – faktisk var jeg hele 18 år gammel. Selve interessen for damer startet riktignok omtrent første gang jeg så en pupp og har etter dette bare vært økende. Det første forholdet varte nesten en hel måned. Bruddet resulterte selvsagt i snørr, tårer, destruktive tanker og at verden generelt sett er en møkkaplass. Allikevel var jo hele greia litt spennende også, og dermed tok det ikke mange dagene før man var «fit for fight» igjen. Slik har det liksom fortsatt, ihvertfall frem til nå.
Det kan være litt artig å reflektere over hvilke preferanser man hadde som ung kontra voksen. Som tenåring var man veldig fokusert på utseendet, og da spesielt på «frontpartiet». Om jenta i tillegg både kunne og ville kline hadde vi en klar vinner. Det tok imidlertid ikke lange tiden før jeg ble litt mer opptatt av indre verdier, noe som skulle vise seg å være ganske fatalt. Jevnaldrende kjærestekandidater var nemlig fortsatt like fokusert på guttas utseende som før, og siden jeg fra naturens side ikke er utstyrt med «rettigheten» til å velge fritt ble jeg svært ofte forbigått. Jeg tror dette var mye av grunnen til min sans for mer voksne damer. De var liksom ferdige med denne overfladiske biten, men det hjalp selvsagt fint lite når de var så opptatt av at de teoretisk sett kunne vært moren min.
Heldigvis er ikke alle mennesker like. Dermed har det vært noen kvinner i mitt liv – både litt yngre, litt eldre og jevnaldrende. Det som er så usigelig deilig å tenke på er at jeg føler en takknemlighet til dem! Jeg har vært så heldig å ha flotte kjærester, og hver av dem har gjort livet mitt rikere på mange måter og bidratt til å forme meg til den jeg er idag. Jeg er ikke uvenn med noen av dem. Noen har jeg jevnlig eller sporadisk vennekontakt med, noen er jeg bare på hils med – og noen har jeg ikke sett siden de tok på seg trusa og forsvant for siste gang. Jeg har opplevd både å dumpe og bli dumpa. Det ene er egentig ikke noe bedre enn det andre. Det er vondt uansett, og absolutt ikke slik man ønsket at livet skulle bli.
I en alder av 43 år oppdager jeg stadig nye sider både ved meg selv og andre. Etterhvert som man blir voksen blir man også mye mer bevisst på hva man ønsker – og hva man absolutt ikke ønsker. Dette kalles på godt norsk å være kresen, men det går liksom et hårfint skille mellom å være kresen og direkte sær. Sistnevnte oppstår gjerne om man har levd på to rom og gatekjøkken over lengre tid, og man havner da i den festlige kombinasjon av særhet og tiltagende desperasjon. Stort mer komplisert kan det vel egentlig ikke bli.
Min glede i livet…
Det kan føles ensomt å være både singel og barnløs. Som en slags kompensasjon skaffet jeg meg derfor en liten hund – som fungerer både som selskap og turkamerat. Enkelte gjorde meg oppmerksom på at hund er synonymt med damemagnet, men her har jeg en heller trist erfaring. Jeg ble nemlig invitert på middag til en hyggelig dame og fikk full tillatelse til å ha med meg valpen. Etter at den firbente hadde gjort sitt fornødne ute på tunet fant hun det passende å tørke den pelskledde stompen sin på vertinnens stuegulv. En hund som kjører «romperally» på parkett etterlater seg en fartsstripe av heller tvilsom karakter og duft, og det er absolutt ikke noe verktøy for å dra damer. Å overlate Amor’s piler til ei bikkje er altså en fordømt oppskrytt og dårlig løsning.
Mitt aller største problem idag er at det skal så fordømt mye til for å fange min interesse. På mange måter har jeg rett og slett bortimot mistet evnen til å falle for noen. I tillegg har jeg, som tidligere nevnt, blitt både kresen og litt sær på mine eldre dager. Mine kvinnelige «motstykker» er naturligvis av samme kaliber, og hvorfor skulle de ikke være det? Det handler jo tross alt om ens egen velvære og lykke. Da synes jeg faktisk både menn og kvinner er i sin fulle rett til å være bevisste og selektive, selv om det betyr at det ofte byr på problemer å møtes på halvveien.
Hva er det så egentlig jeg søker?
Tja…jeg er sannelig ikke sikker selv. Men på sikt hadde det vært hyggelig med en voksen og hjertevarm dame som setter tillit, kjærlighet og empati i høysetet. En som godtar mitt behov for å være en del av verden – ikke bare en brikke i en A4-tilværelse. En som er inneforstått med at to mennesker aldri kan eie hverandre – bare låne hverandre på ubestemt tid.
Det hun får tilbake er en mann med sosiale antenner, som har forstått verdien av monogami, har ti tommeltotter, er fattig på materielle goder men har et stort og varmt hjerte for den rette.
Men det får vente. Foreløpig er interessen bortimot fraværende…
Ørnulf Thyberg 