Den største glede man kan ha

De som kjenner meg vet at jeg ikke er helt som alle andre barn. Noe av det morsomste jeg vet er å gjøre ting som nærmest sjokkerer et intetanende offer, men samtidig uten å være ondskapsfullt på noen måte. Poenget med et slikt stunt er nemlig å utgjøre en forskjell i form av å glede offeret. Noen ganger trenger man noen enkle rekvisitter, slik som idag. Rekvisitten var noe så enkelt som en rosmarinplante i potte til den nette sum av 20 kroner.

Etter å ha kjørt fruen til jobb var det tid for å gjøre noen enkle innkjøp i forbindelse med årets 17. mai-feiring. På handlelisten, som var behørig utformet i samråd med damen jeg er så heldig å dele seng og postkasse med, sto «rosmarin» oppført. Av en eller annen ubegripelig grunn er det bestandig utsolgt for denne planten når jeg trenger den, og dermed var det bare å bevege seg til neste butikk. På Meny har de vanligvis det meste, og det stemte denne gangen også. Lykkelig over resultatet av fangsten trasket jeg blid og fornøyd mot kassa, og der fikk jeg øye på en kassadame som så ut til å trenge en aldri så liten oppmuntring. Egentlig synes jeg litt synd på personalet i dagligvarebutikkene like før 17. mai og andre høytidsdager. Mange utålmodige kunder som lever etter «først meg selv og så meg selv»-regelen, og som gjerne understreker det med sure miner, må fortone seg som det reneste mareritt.

Vel framme ved kassa fant jeg ut at det var tid for å finne på litt rakkerskap. Jeg henvendte meg derfor til den intetanende kassadama med følgende:

– «Unnskyld..men sånn i mangel av noe bedre..kan denne gjøre nytten»?

Deretter løftet jeg rosmarinpotta høyt tilværs med høyre hånd, bukket dypt – og gikk ned på kne foran henne…

Seansen ble etterfulgt av disse berømte to sekundene med stillhet, som der og da føles som en evighet, men så kom belønningen. Dama lo så hun nesten hylte, klappet i hendene og mer enn antydet at jeg hadde reddet dagen hennes. I tillegg løftet hun hånden for en «high five» samtidig som hun hikstet av latter. Andre kunder i nærheten som hadde fått med seg stuntet lo så tårene trillet. Da jeg ba om en bærepose fikk jeg klar beskjed om at «den spanderer JEG idag». Handelen ble avsluttet med ønsker om en god feiring av nasjonaldagen, og da jeg gikk kunne jeg skimte en kassadame med et stort smil om munnen.

I en verden fyllt med alvor og en anseelig mengde menneskelig kjølighet føles det utrolig godt å gjøre slike ting. Som sagt så er jeg ikke helt som alle andre barn, og dagens lille stunt ga meg følgende beskjed:

Bare fortsett…

Jævla hestepop!

Stikkord

countrymusikk, P10 Country, radio DAB

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en svoren DAB-tilhenger. I tillegg til at jeg er fornøyd med dekningen der jeg ferdes liker jeg å kunne boltre meg i mange forskjellige kanaler. Spesielt begeistret er jeg for kanalen P8 Pop. Jeg er jo såpass gammel at jeg hadde min glansperiode på 80-tallet, og såvidt jeg husker var det sabla morsomt også.

Utvalget av kanaler blir stadig utvidet, og for kort tid siden ble noen nye lansert. P9 Retro, som tidligere var en lokalstasjon, ble til min store glede riksdekkende. Musikk fra 60 og 70-tallet er skikkelig kvalitet. En egen kanal for norsk popmusikk dukket også opp, og jammen fikk vi ikke også VINYL som virkelig får det til å skrangle i gebiss og hofteproteser. Selve rosinen i pølsa var imidlertid en egen kanal for alle som digger hestepop – eller «countrymusikk» som det visstnok heter. En EGEN kanal for gitarspillende kjøttmopedister. Say WHAAAT???

Min kjennskap til hestepop har vært sterkt begrenset. Det nærmeste jeg har kommet er vel Dolly Parton, men jeg skal være ærlig nok til å innrømme at dette har hatt lite med musikken å gjøre. Country for meg har vært synonymt med innavl, tannlause unger som spiller banjo, et glassaktig blikk i øyne over normalt langt inne i skallen, folk som faktisk ler av «Mot i brøstet» på TV, illeluktende flanellskjorter og trailersjåfører med IQ lavere enn sitt eget skonummer. Det er liksom den musikken man hører på når man egentlig ikke liker musikk – eller fortsatt har tilgode å oppdage kvalitetene til Pink Floyd, Mike Oldfield, Led Zeppelin og David Bowie. Eller 80-tallsdronningen Kim Wilde for den saks skyld. Country er helt enkelt ikke musikk!

Nå har det seg slik at hun jeg er så heldig å dele postkasse, dobbeltseng og regninger med – altså min elskede hustru – er velsignet med to fantastiske døtre fra «sitt forrige liv». Den eldste av disse to er i en alder som tilsier at hun burde høre på dagens listepop, eller «hits for kids» som jeg generelt kaller det, men dengang ei. Hun hører på…ja nettopp – køntri! Traller, synger og nynner til denne wannabemusikken og blir helt sukat i øya ved synet av en møkkete moderne cowboy med gitar og kjøttmoped. Uten at hun egentlig har gått aktivt inn for det har «pappa Ørnulf» gradvis blitt litt mindre bastant, og i et svakt øyeblikk kom jeg i skade for å tune inn kanalen P10 Country på kjøkkenradioen. Nå er det sikkert noen som lurer på hva denne mannemannen og alfahannen  hadde på kjøkkenet å gjøre, men det får være en annen historie.

Det store problemet er at jeg faktisk har begynt å LIKE køntri! Ja, du leste riktig. Innimellom matlaging, oppvask og baking (og der dreit jeg skikkelig på draget med tanke på «mannemann» og «alfahann») – så oppdaget jeg at denne musikken (!) faktisk er riktig så trivelig å høre på. Tro meg; jeg HAR forsøkt å stå imot – uten at det nytter. Plutselig tar jeg meg selv i å nynne på «Take me home country roads» – etterfulgt at riving i håret, springskalle mot skapdøra og to Valium bare sånn for sikkerhets skyld. Ingenting nytter.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle innrømme det, men en egen kanal for hestepop er faktisk skikkelig digg! Man blir faktisk i godt humør av å høre på det, og jeg synes det passer å runde av dette innlegget med et godt sitat:
VRINSK!!!

Komplett umulig

Stikkord

kundebehandling, netthandel, service

Netthandel er en fin greie. I likhet med svært mange andre gjør også jeg noen innkjøp via laptopen fra tid til annen. I tillegg til at det er svært så bekvemt kan man også gjøre noen gode kjøp innimellom. Spesielt morsomt er det når butikkene arrangerer «Black Friday», og en av mine favorittbutikker er Komplett.no. Jeg har vært kunde der i mange år og alltid vært strålende fornøyd. I hvertfall fram til ganske nylig.

Som et slags «hell i uhell» bestemte surroundreceiveren i heimen seg for å kapitulere like før fjorårets BF. Dermed var det bare å ta plass ved datamaskinen rundt midnatt for å sjekke tilbud. Komplett hadde som vanlig mye snadder på menyen, og dagen etter var jeg lykkelig eier av et nytt teknologisk vidunder til en hyggelig pris. Når man bor i samme by som sjappa benytter man seg selvsagt av bedriftens pickup-point istedet for å kaste tiden bort på frakt. Receiveren ble pakket ut, og kort tid etter ble stua fylt av solide lydeffekter.

Nå er det engang slik at både nettbutikker og andre forretninger har tilbud og kampanjer nærmest kontinuerlig. Det neste på programmet var dermed romjulsalget, og til min frustrasjon oppdaget jeg at mitt nye teknologiske vidunder var nedsatt ytterligere 500 kroner i pris. Jeg regnet med at dette var en glipp fra Komplett sin side og kontaktet derfor deres kundeservice med spørsmål om å få utbetalt differansen. Det var jo tross alt bare en måned siden jeg hadde handlet. Jeg fikk til svar at de kunne gi meg et gavekort på 500 kroner, noe jeg takket ja til. Plutselig fikk jeg kontrabeskjed. Noen kompensasjon kom ikke på tale siden angrefristen var utløpt.

I alle andre tilfeller ville jeg vært enig med bedriften, men i dette tilfellet er det noe som er svært så essensielt. Komplett reklamerer nemlig med 45 dagers åpent kjøp. Dette betyr altså at man kan returnere varen innen 45 dager og få kjøpesummen tilbakebetalt, i verste fall med fradrag av et beskjedent «nytteverdibeløp» for den tiden man har hatt produktet. Ettersom jeg er svært så fornøyd med produktet syntes jeg det var unødvendig å returnere varen. Jeg foreslo derfor at de beregnet differansen, trakk fra evt nytteverdibeløp og sendte meg et gavekort på det resterende – men til ingen nytte.

Det komiske med dette er at jeg kunne benytte meg av 45-dagersregelen, returnere varen, få pengene tilbake og deretter kjøpe det på nytt til den nye lavere prisen. Det blir liksom like deler tåpelig og tungvint, og i ren frustrasjon formidlet jeg mine synspunkter på bedriftens Facebook-side. Jeg ble oppfordret til å sende en mail til egen avdelig for «ris & ros», hvor saken ironisk nok ble behandlet av de samme personene – og selvsagt med nøyaktig samme utfall.

I årenes løp har jeg opparbeidet meg erfaring på litt mer enn hva jeg idag jobber med. Jeg har i mange år jobbet med salg i elektronikkbransjen. I tillegg er jeg sporadisk kronikkforfatter i diverse medier, og jeg har en tilleggsjobb som foredragsholder innen begrepene «service og kundebehandling». Felles for dette er at man lærer litt om hvordan man skal møte mennesker, og da spesielt med fokus på kundebehandling.

Noe av det første jeg lærte i elektronikkbransjen kom fra en arbeidsgiver:
«Hva du enn gjør; du kødder IKKE med kunden»!
Prisen man betaler for å handle på nett er dessverre ofte at man blir «kødda med». Det er så mye enklere å utvise dårlig skjønn og kundebehandling når man ikke har øyekontakt. Å fremstå som paragrafrytter og lite imøtekommende er lettere når man er godt gjemt bak en skjerm mens man kommuniserer skriftlig med kunden.

Når jeg holder mine nevnte foredrag presenterer jeg eksempler på bedrifter som utviser skjønn basert på god service og kundebehandling – og eksempler på det stikk motsatte. Neste gang har jeg et nytt firma å legge til på den negative siden. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at Komplett.no skulle havne på denne listen.

Kopiér og del. Og glem for f… ikke hjertene!

Av alle ting vi blir lurt til å gjøre er nok delinger på Facebook det som overrasker meg mest. Noen ganger får man følelsen av at alt som minner om kritisk tankegang er like fraværende som jomfruhinner på et bordell. Det verste er at de som evner å tenke litt lenger enn dit nesa rekker risikerer å bli stemplet som ufølsomme idioter.

Du har garantert sett det selv. En av dine venner har publisert et innlegg som du oppfordres til å kopiere og dele videre. Noen ganger blir du bedt om å være solidarisk med alle som har en skjult sykdom. Kun ved å kopiere og dele viser du at du har et stort hjerte, bøttevis med empati og gir generelt inntrykk av at du er menneskehetens gave til menneskeheten. Alle som sliter med skjulte sykdommer får det selvsagt mye bedre når du følger oppfordringen.

Andre ganger er det snakk om advarsler. Plutselig popper det opp screenshot av en fyr i 60-åra. Den tilhørende teksten forteller at gubben er en pedofil jævel. Istedet for å tenke «kjedebrev & rykter» velger du å dele innlegget. Kildesjekk og sannhetskontroll er jo bare teit, ikke sant? At fyren bor i Paraguay og mest sannsynlig ikke vil ta turen til deg på Grünerløkka er selvsagt totalt irrelevant. Bedre å advare en gang for mye enn en gang for lite. Om du bidrar til å ødelegge livet til en fullstendig uskyldig mann får så være. Alt for barna. Hvis du ikke deler innlegget er du helt sikkert pedofil selv.

Og hva me kreftsaken? Jeg mener; så mange rosa hjerter som blir delt så burde jo sykdommen vært totalt utryddet? Når du får et brev i innboksen din som forteller at dere jenter setter fokus på kampen mot brystkreft bare ved å sette et rosa hjerte i statusfeltet – burde det ikke da ringe et par bjeller? Det eneste fokuset blir satt på deg selv, for med slike delinger skjønner jo alle at du er verdens mest hjertevarme person. Hvis du virkelig vil gjøre noe for kreftsaken kan du google deg fram til et dertil egnet kontonummer og gi et bidrag.

Bilder av lidende barn er alltid en clickbait. Når vi ser et spedbarn på operasjonsbordet og med fullt av slanger tilkoblet den vesle kroppen – da får heldigvis de fleste av oss vondt i sjela. Jeg tror likevel ikke legene på sykehuset lar antall likes og delinger bestemme om de skal gjøre en innsats eller ikke. Tror du virkelig de tar på seg munnbind og finner fram skalpellene basert på disse tallene? Samme gjelder selvsagt når du blir bedt om å skrive «Amen» i kommentarfeltet. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om «han der oppe» eksisterer eller ei, men jeg er i hvertfall rimelig sikker på at han ikke har profil på Facebook.

«Vinn en Audi»! Joda, hadde vært artig dét, men det er lite sannsynlig at det kommer til å skje. Skal du ha deg en «sosse-Skoda» med fire ringer i fronten må du nok gjøre annet enn å like og dele et Facebook-innlegg. Hadde du tatt deg bryet med å gjøre litt research ville du sett at konkurransen arrangeres av en nystartet side med 50 følgere. Du kommer ikke engang til å kunne juble over en pent brukt Lada på gårdsplassen. Hvis noe virker for godt til å være sant – så er det som regel for godt til å være sant.

Rundt omkring i verden sitter det folk som forfatter alt dette. De skriver falske nyheter, dikter opp konkurranser, sprer rykter og appellerer til din samvittighet. Fellesbetegnelsen for alt dette er «kjedebrev», og hele hensikten er å få deg til å putte hjernen din i fryser’n noen minutter slik at du kan bidra til spredningen. Så kan de lene seg godt tilbake, gni seg i hendene og fryde seg over din dumhet.

Og som du selv har sett: det funker…

Bussulf

Som den observante bloggleser sikkert har fått med seg er jeg bussjåfør av yrke. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den beste jobb jeg noensinne har hatt. Ikke bare har jeg gleden av å håndtere store kjøretøy, noe de fleste av «vårs gutta» synes er skikkelig digg, men jeg er også så priviligert å få jobbe med mennesker. Service og kundebehandling har alltid stått mitt arbeidshjerte nært.

Noen passasjertyper er dog litt mer utfordrende enn andre, og i denne gruppen finner vi kategorien skoleelever – og da særdeles elever ved ungdomsskoler. Personlig synes jeg de er fantastisk flotte ungdommer, men jeg merker selvsagt at noen har et stort markeringsbehov. Det er liksom litt om å gjøre å være tøffest og gi mest mulig lyd fra seg. Å prøve å roe dem ned vil være en svært optimistisk handling. Jeg vet flere bussjåfører som har prøvd seg på kollektiv oppdragelse av skoleelever, men jeg har enda tilgode å høre om noen som har lykkes. Istedet for å forsøke å få dem opp på voksennivå er det bedre å plassere seg selv på deres nivå.

Med disse tankene i bakhodet hentet jeg igår en gjeng ungdomsskoleelever som har ord på seg for å være litt «høyt oppe», spesielt på ukas siste skoledag. Som vanlig møtte jeg opp litt før elevene kom, og tok meg tid til å hilse på hver enkelt av dem. Minutter senere var bussen full av glade ungdommer, og lydnivået var sannsynligvis godt over hva arbeidstilsynet anbefaler.

Da tok jeg mikrofonen i bussen: – «Er det greit med Radio Tønsberg»? Et rungende «JAAAAA»! fortalte med all tydelighet at de gjerne ville høre musikk fra denne lokalradiostasjonen som er kjent for ungdommelige låter. Deretter kom det et høyt «JIIIHAAA»! fra sjåføren før lyden av musikk fylte bussen og vi la ivei på turen. Ungdommene sang med, smilte og lo hele veien hjem.

Etterhvert som de gikk av bussen var det flere som kom fram til meg for å takke for turen og ønske meg god helg. En av guttene tok meg til og med i hånden for å takke for «den beste bussturen EVER» før han med et stort smil gikk ut. En annen var veldig interessert i å høre om jeg kom til å kjøre dem hjem flere ganger.

Før man klager på ungdommer bør man kanskje spørre seg selv hvem som har best forutsetninger for å omstille seg. Å tro at de unge kan oppføre seg som voksne er en smule utopisk, men vi voksne kan – hvis vi vil – finne «rampungen» i oss selv og oppføre oss deretter. Er det noe tenåringer liker så er det «gamlinger» som ikke er redde for å være litt barnslige.

Hvem som hadde det mest ålreit på turen er vel ingen hemmelighet. Å være sjåfør i en buss full av glade og takknemlige tenåringer er intet mindre enn fantastisk!

 

Edelt er mennesket?

Stikkord

flyktninger, Syria

Aller først skal jeg proklamere mitt ståsted i norsk politikk. Jeg tilhører høyresiden, nærmere bestemt FrP. Dere vet; partiet som er mer opptatt av billig sprit enn velferdssamfunn og medmenneskelighet. Det er ihvertfall artig å tro at det er slik – så slipper man å lulle seg inn i en masse fakta. Det ville jo bare ødelegge våre godt innarbeidede fordommer.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne på å skrive et innvandringsvennlig blogginnlegg, men vi har situasjoner i verden som tilsier at vi må revurdere våre standpunkter. Jeg er fortsatt tilhenger av en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, men det utelukker ikke at man kan bruke både hode og hjerte.

Som ellers i politikken gjelder det å by over hverandre, og Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen var raskt ute med å sette tallet 10.000 syriske flyktninger på listen. Etterpå har antallet vært diskutert opp og i mente.

Min oppriktige mening er at det er fullstendig galt å starte med å sette et spesifikt antall. Det viktigste er å se på hvor mange som trenger hjelp og hvor mange vi har kapasitet til å ta imot. Det blir fullstendig galt å ta imot 10.000 syriske flyktninger hvis vårt nasjonale støtteapparat bare takler halvparten. Samtidig blir det riv ruskende galt å bare ta imot 5.000 hvis vi har kapasitet til det dobbelte.

Noe av det som plager meg aller mest er at vi tydeligvis ikke har lært noe som helst av andre verdenskrig. Jødene ble forfulgt og nærmest utryddet, men det store sviket i ettertid kom tydelig fram da mange land stengte sine grenser og nektet å ta imot jøder på flukt. Under krigen kjempet de for å overleve. Etter krigen måtte de kjempe for å få et liv. For å sitere den kontroversielle forfatteren Erich von Däniken: «historien gjentar seg».

Krigen i Syria har skapt vår tids største humanitære krise. Over ni millioner mennesker er på flukt. Svært mange av disse er barn.

I mellomtiden sitter vi her hjemme med nisselua godt nede i fjeset og dyrker vår fremmedfrykt. Vi har langt viktigere ting å bry oss om enn millioner av mennesker på flukt. Vi sliter jo med våre høye bensinpriser. Bompenger. Dyr sprit. Vanskelige lønnsoppgjør der vi går til streik på grunn av knapper og glansbilder. Og når bøndene ikke får vilja si heller de melk i gatene i ren protest. Melk, som kunne vært menneskeføde – og reddet liv…

Vi har absolutt våre egne utfordringer og problemer som skal løses, men uansett hvordan vi snur og vender på det så lever vi i et land med overflod av goder. Allikevel mener vi tydeligvis at vi har full rett til å sitte med armene i kors, verne om vår overflod og sitte å se på andre menneskers lidelser.

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

~ Nordahl Grieg ~

En alkoholfri jul

Ettersom det snart er jul er vi også igang med den årlige diskusjonen: alkohol eller ei.
Det dreier seg selvsagt om hensyn til barna.

Jeg har absolutt ingenting imot at enkelte velger en alkoholfri julefeiring, selv om jeg synes argumentene noen ganger er i overkant festlige. Hvis man f.eks. har en onkel som blir ufyselig når han drikker, og derfor velger alkoholfritt for alle de andre gjestene også, da synes jeg man har misforstått. Det beste ville nemlig være å ekskludere onkelen siden det faktisk er han som er problemet. Er onkel skikkelig utspekulert har han nok en liten en på innerlomma, og dermed oppnår man ikke annet enn å umyndiggjøre de andre gjestene.

Det som irriterer meg mest er dette:
Enkelte av de som velger alkoholfri jul fremstår som de reneste moralister. De vifter gladelig med pekefingeren mot de som ikke gjør samme valg, og påstår gjerne at alle andre glemmer at «julen er barnas tid».

Min ærlige mening er dette:
Noen av oss har faktisk et ryddig forhold til alkohol. Vi klarer oss fint med en øl og en akevitt – og kanskje en cognac til kaffen etterpå. Absolutt ingen fyllekule som noen tar skade av. Dette er slik min barndoms jul var, og jeg er fullstendig fri for traumer.

Jeg respekterer gjerne de som dropper alkoholen på julaften, men jeg forventer samme respekt tilbake. 

 

Hæææ???

Du ser dem hver eneste dag. I butikken. I heisen på storsenteret. Langs veien, enten på sykkel eller joggende. På bussen. De har skjermet seg selv mot den øvrige verden ved å plugge igjen øra. Små hvite propper eller digre klokker med bøyle over skallen. Det spiller ingen rolle – det viktigste er å stenge resten av verden ute. Noen kunne jo finne på å snakke til dem!

Egentlig er det ganske trist. Tidligere gjorde vi liksom litt for å småprate med hverandre og bli kjent. Selvsagt mye vanlige fraser om vær & vind sånn helt i starten, men etterhvert utviklet det seg kanskje til å snakke om langt mer viktige ting – slik som for eksempel hva og hvor mye den minste kid’n hadde gjort i bleia si. Sosial utvikling er jo viktig.

Som jeg tidligere har nevnt så arbeider jeg som bussjåfør. Grunnen til at jeg ofte omtaler dette som verdens beste jobb er at jeg har det privilegiet å jobbe med mennesker. For meg er det bl.a. helt naturlig å si «hei» til passasjerene etterhvert som de kommer inn på bussen, og selvsagt følge opp hilsenen med et smil.
I de aller fleste tilfeller blir dette gjengjeldt, men så er det noen da – som har valgt å nærmest lukke seg hermetisk for alt som kan minne om sosial oppførsel og kommunikasjon. Dette gjøres først og fremst av den litt yngre garde, og da altså med lydpropper som verktøy. Derfor omtaler jeg gjerne disse kidsa som plug-ins.

Grovt sett er ikke dette noen big deal. Ved øyekontakt skjønner man jo som regel hva som skjer, og dermed hilser de tilbake åkke som. Nei – problemet melder seg først de gangene jeg må si noe mer enn «morn’ morn’ du». Hvis busskortet ikke virker eller vedkommende mister noe på gulvet – da er det jo greit å si ifra, ikke sant? Men da er det samtidig litt stilig at vedkommende hører det?

Og dermed skjer det. Jeg må nappe i vedkommendes klær for å påkalle oppmerksomhet, og når jeg har fått den stikker jeg fingrene i øra mine og gjør vannrette bevegelser med hendene mine. Når kid’n endelig skjønner tegninga og napper ut ihvertfall den ene proppen kommer det passe laidbacke uttrykket som bare en Redbull-marinert tenåring kan prestere:

«Hææææ»???

En oppvåkning om innvandring

La det være sagt med én gang: Jeg har alltid vært skeptisk til innvandring, fordi det byr på så utrolig mange utfordringer. I tillegg har også jeg hatt min del av fordommer og mistenksomhet – noen ganger begrunnet, andre ganger ikke. De to siste årene har imidlertid vært preget av mange nye opplevelser og erfaringer, og jeg fant ut at det nå var på tide å publisere tanker omkring dette. For ordens skyld: Jeg bruker ordene innvandring/innvandrere enten det er snakk om asylsøkere, kvoteflyktninger eller hva det nå måtte være.

Første del av oppvåkningen skjedde da jeg tidlig i 2012 ble kjent med en fantastisk kvinne som opprinnelig kommer fra et annet land. Idag har jeg gleden av å omtale henne som min forlovede og min samboer, og til neste år kan jeg kalle henne «hustru». Min egen elskede Mitra flyttet fra Iran til Norge da hun var 18 år gammel, og hun kom hit sammen med foreldre og søsken. Jeg har fått oppleve gleden av å bli kjent med hennes foreldre og noen av hennes søsken, og det har vært opplevelser som har fått meg til å revurdere mang et standpunkt. De har gjort og gjør fortsatt solide innsatser i samfunnet, de er utrolig vennlige og har en gjestfrihet vi nordmenn ikke kan vise maken til. Her er det hjertevarme i bøtter og spann. I tillegg skal jeg ikke legge skjul på at jeg er rimelig stolt over å ha en «persisk prinsesse» til livsledsager.

Har jeg noengang fortalt hva jeg jobber med?
Vel – etter over 20 år i taxibransjen gikk jeg over til å kjøre buss. Etter en kort tid som lokalbussjåfør i Horten ble det halvannet år på ekspressbuss, før jeg igjen var å finne bak rattet i lokalbussen – denne gang i Tønsberg. I forkant av ansettelsen i Tønsberg måtte jeg selvsagt igjennom et jobbintervju, og her ble jeg spurt om hvordan jeg stilte meg til å jobbe sammen med en masse utlendinger. I mitt stille sinn tenkte jeg at «jeg har jo for pokker ikke noe valg», men jeg ga klart uttrykk for at det viktigste er at folk gjør jobben sin – ikke hvor de opprinnelig kommer fra. I buss- og taxibransjen skal man uansett være glad for at det finnes arbeidskraft fra andre land. I motsatt fall ville det nemlig vært svært få busser og drosjer på veiene.

Foto: J. Olafsen

På jobben har jeg kolleger fra utrolig mange forskjellige land. Selvsagt opplever vi noen språkproblemer fra tid til annen, men med en liten dose forståelse og tålmodighet kan man komme lenger enn langt. Uansett har vi mennesker et språk som er internasjonalt, nemlig smil og latter. Vi har en uformell tone oss sjåfører imellom, en real porsjon sjølironi og mye galgenhumor. Jeg ble tatt imot på en fantastisk måte av samtlige nye kolleger, og de er mye av grunnen til at jeg trives så utrolig godt på jobben. Å glede seg til hver eneste arbeidsdag er ingen selvfølge, men så heldig er jeg faktisk. Å jobbe i et flerkulturelt fellesskap ble på svært mange måter andre del av den tidligere omtalte oppvåkningen.

Den tredje delen er utvilsomt den som har gjort sterkest inntrykk på meg.
I Tønsberg og omegn finnes ganske mange av våre nye landsmenn, og det sier seg nesten selv at mange av dem dukker opp i form av busspassasjerer. Jeg betrakter vel egentlig meg selv som en relativt god menneskekjenner og har lett for å studere adferd og oppførsel. Oftere og oftere slo det meg hvor redde og skeptiske mange av disse innvandrerne så ut når de kom inn på bussen, og det fikk meg til å tenke litt: Hvordan ville jeg opplevd å være fremmed i et ukjent land – der jeg sliter med å gjøre meg forstått, og der mange betrakter meg med skeptiske blikk og fordomsfulle sinn? Jeg gjorde det derfor raskt til en vane å hilse, smile til dem og gjerne si noen ekstra ord av hyggelig art når de entret bussen. Litt vennlighet kunne da ikke skade?

Resultatene viste seg raskt. Etter kort tid begynte de å gjengjelde mine hilsener, ofte ledsaget av et «hai hai – har do det bra»? Det spiller ingen rolle at det ikke er perfekt norsk. Det som betyr noe er at de virkelig prøver. De vil gjerne gjøre seg forstått, og ingen av oss kan vel med hånden på hjertet si at vi er født ferdig utlærte?

Det som rører meg aller mest er likevel dette:
Når de står på holdeplassen og skal hjem fra opplæringssenteret på ettermiddagen, og det er jeg som kommer kjørende med bussen, så ser jeg en stor flokk innvandrere med skeptiske og nervøse ansiktsuttrykk. Idet jeg nærmer meg og vi får øyekontakt – så ser jeg plutselig at de smiler! Var litt vennlighet virkelig det eneste som skulle til for at de skal føle seg litt tryggere og litt mer velkomne?
Det eneste jeg gjør er jo å hilse på dem, smile litt og si noen hyggelige ord. Skryter litt av dem fordi de er flinke og møter opp til opplæringen. Belønningen er at jeg får en vennlig klaps på skulderen – eller at jeg ser et kritthvitt smil langt inne i en burka. Tenk om alt hadde vært like enkelt!

Misforstå meg ikke. Jeg er fortsatt tilhenger av en streng innvandringspolitikk som ikke bare skal bestå av rettigheter, men også krav. Greit å presisere dette før de mest «innvandringsvennlige» bruker copy/paste på deler av det jeg har skrevet.
Dette innlegget handler imidlertid om de som allerede har fått sine opphold innvilget. Dersom man er uenig er det politikerne man skal rette sine skyts mot – ikke de som søker et bedre liv, slik de fleste av oss ville gjort dersom vi hadde vært i samme situasjon. Det finnes så utrolig mange innvandrere som gjør innsatser det står respekt av. Mennesker som er innstilte på å «dra lasset» sammen med oss. De fortjener den aller største respekt og vår velvilje.

Til døden skiller oss ad

Overskriften til dette blogginnlegget er egentlig ganske skremmende. Det er store og sterke ord, hvilket kanskje er grunnen til at det ikke lenger benyttes systematisk når noen velger å gifte seg. Allikevel har jeg litt sansen for dette litt pompøse løftet, sannsynligvis fordi det snart er min tur til å avgi det.

Saken er altså at denne ungkaren, som av enkelte besserwissere har blitt ansett for å være et bortimot håpløst tilfelle rent forholdsmessig, skal «tråkke kjærkegølv» i oktober 2014. Denne herlige avgjørelsen ødelegger nok mange av besserwissernes inntrykk. Når man aldri tidligere har vært gift eller straffet på annen måte så blir livet også veldig annerledes, og dette har dannet grunnlag for mange svært så kreative meninger om meg som person. Det er egentlig ganske utrolig hvor mye enkelte mennesker «vet» uten å ha spurt i det hele tatt. På den annen side hadde jo dette tatt brodden av mange artige spekulasjoner, og å lulle seg inn i en masse fakta er som kjent fordømrade kjedelig.

Det var naturligvis ingen hvemsomhelst som klarte det kunststykket å «omvende» denne karen. Det måtte en enestående kvinne til – en kvinne med ekte hjertevarme, humor og begge beina godt plantet på bakken. I tillegg måtte hun ha innsikt i begrepet «gjensidig respekt og forståelse». Selv om ønskelista blir kortere etterhvert som man blir eldre, så betyr det ikke at man er helt uten preferanser. Nettopp dette er vel noe av grunnen til at ekteskap inngått i voksen alder ofte er mer levedyktige enn de som er resultat av ungdomsforelskelser. Man er helt enkelt tryggere på seg selv og hva man ønsker – og absolutt ikke ønsker.

Lørdag 18. oktober 2014 kl. 13:00 vil denne lettere tilårskomne herren sitte ved alteret i Sandefjord kirke, utvilsomt med en nervøs mine og klamme hender – akkurat slik det skal være på en slik dag. Idet dørene åpnes vil alle kunne beundre det som utvilsomt vil være den vakreste brud jeg noensinne vil få se.

Det tok lang tid å finne deg, elskede Mitra’n min – men du var sannelig verd å vente på!