La det være sagt med én gang: Jeg har alltid vært skeptisk til innvandring, fordi det byr på så utrolig mange utfordringer. I tillegg har også jeg hatt min del av fordommer og mistenksomhet – noen ganger begrunnet, andre ganger ikke. De to siste årene har imidlertid vært preget av mange nye opplevelser og erfaringer, og jeg fant ut at det nå var på tide å publisere tanker omkring dette. For ordens skyld: Jeg bruker ordene innvandring/innvandrere enten det er snakk om asylsøkere, kvoteflyktninger eller hva det nå måtte være.
Første del av oppvåkningen skjedde da jeg tidlig i 2012 ble kjent med en fantastisk kvinne som opprinnelig kommer fra et annet land. Idag har jeg gleden av å omtale henne som min forlovede og min samboer, og til neste år kan jeg kalle henne «hustru». Min egen elskede Mitra flyttet fra Iran til Norge da hun var 18 år gammel, og hun kom hit sammen med foreldre og søsken. Jeg har fått oppleve gleden av å bli kjent med hennes foreldre og noen av hennes søsken, og det har vært opplevelser som har fått meg til å revurdere mang et standpunkt. De har gjort og gjør fortsatt solide innsatser i samfunnet, de er utrolig vennlige og har en gjestfrihet vi nordmenn ikke kan vise maken til. Her er det hjertevarme i bøtter og spann. I tillegg skal jeg ikke legge skjul på at jeg er rimelig stolt over å ha en «persisk prinsesse» til livsledsager.
Har jeg noengang fortalt hva jeg jobber med?
Vel – etter over 20 år i taxibransjen gikk jeg over til å kjøre buss. Etter en kort tid som lokalbussjåfør i Horten ble det halvannet år på ekspressbuss, før jeg igjen var å finne bak rattet i lokalbussen – denne gang i Tønsberg. I forkant av ansettelsen i Tønsberg måtte jeg selvsagt igjennom et jobbintervju, og her ble jeg spurt om hvordan jeg stilte meg til å jobbe sammen med en masse utlendinger. I mitt stille sinn tenkte jeg at «jeg har jo for pokker ikke noe valg», men jeg ga klart uttrykk for at det viktigste er at folk gjør jobben sin – ikke hvor de opprinnelig kommer fra. I buss- og taxibransjen skal man uansett være glad for at det finnes arbeidskraft fra andre land. I motsatt fall ville det nemlig vært svært få busser og drosjer på veiene.
Foto: J. Olafsen
På jobben har jeg kolleger fra utrolig mange forskjellige land. Selvsagt opplever vi noen språkproblemer fra tid til annen, men med en liten dose forståelse og tålmodighet kan man komme lenger enn langt. Uansett har vi mennesker et språk som er internasjonalt, nemlig smil og latter. Vi har en uformell tone oss sjåfører imellom, en real porsjon sjølironi og mye galgenhumor. Jeg ble tatt imot på en fantastisk måte av samtlige nye kolleger, og de er mye av grunnen til at jeg trives så utrolig godt på jobben. Å glede seg til hver eneste arbeidsdag er ingen selvfølge, men så heldig er jeg faktisk. Å jobbe i et flerkulturelt fellesskap ble på svært mange måter andre del av den tidligere omtalte oppvåkningen.
Den tredje delen er utvilsomt den som har gjort sterkest inntrykk på meg.
I Tønsberg og omegn finnes ganske mange av våre nye landsmenn, og det sier seg nesten selv at mange av dem dukker opp i form av busspassasjerer. Jeg betrakter vel egentlig meg selv som en relativt god menneskekjenner og har lett for å studere adferd og oppførsel. Oftere og oftere slo det meg hvor redde og skeptiske mange av disse innvandrerne så ut når de kom inn på bussen, og det fikk meg til å tenke litt: Hvordan ville jeg opplevd å være fremmed i et ukjent land – der jeg sliter med å gjøre meg forstått, og der mange betrakter meg med skeptiske blikk og fordomsfulle sinn? Jeg gjorde det derfor raskt til en vane å hilse, smile til dem og gjerne si noen ekstra ord av hyggelig art når de entret bussen. Litt vennlighet kunne da ikke skade?
Resultatene viste seg raskt. Etter kort tid begynte de å gjengjelde mine hilsener, ofte ledsaget av et «hai hai – har do det bra»? Det spiller ingen rolle at det ikke er perfekt norsk. Det som betyr noe er at de virkelig prøver. De vil gjerne gjøre seg forstått, og ingen av oss kan vel med hånden på hjertet si at vi er født ferdig utlærte?
Det som rører meg aller mest er likevel dette:
Når de står på holdeplassen og skal hjem fra opplæringssenteret på ettermiddagen, og det er jeg som kommer kjørende med bussen, så ser jeg en stor flokk innvandrere med skeptiske og nervøse ansiktsuttrykk. Idet jeg nærmer meg og vi får øyekontakt – så ser jeg plutselig at de smiler! Var litt vennlighet virkelig det eneste som skulle til for at de skal føle seg litt tryggere og litt mer velkomne?
Det eneste jeg gjør er jo å hilse på dem, smile litt og si noen hyggelige ord. Skryter litt av dem fordi de er flinke og møter opp til opplæringen. Belønningen er at jeg får en vennlig klaps på skulderen – eller at jeg ser et kritthvitt smil langt inne i en burka. Tenk om alt hadde vært like enkelt!
Misforstå meg ikke. Jeg er fortsatt tilhenger av en streng innvandringspolitikk som ikke bare skal bestå av rettigheter, men også krav. Greit å presisere dette før de mest «innvandringsvennlige» bruker copy/paste på deler av det jeg har skrevet.
Dette innlegget handler imidlertid om de som allerede har fått sine opphold innvilget. Dersom man er uenig er det politikerne man skal rette sine skyts mot – ikke de som søker et bedre liv, slik de fleste av oss ville gjort dersom vi hadde vært i samme situasjon. Det finnes så utrolig mange innvandrere som gjør innsatser det står respekt av. Mennesker som er innstilte på å «dra lasset» sammen med oss. De fortjener den aller største respekt og vår velvilje.