En alkoholfri jul

Ettersom det snart er jul er vi også igang med den årlige diskusjonen: alkohol eller ei.
Det dreier seg selvsagt om hensyn til barna.

Jeg har absolutt ingenting imot at enkelte velger en alkoholfri julefeiring, selv om jeg synes argumentene noen ganger er i overkant festlige. Hvis man f.eks. har en onkel som blir ufyselig når han drikker, og derfor velger alkoholfritt for alle de andre gjestene også, da synes jeg man har misforstått. Det beste ville nemlig være å ekskludere onkelen siden det faktisk er han som er problemet. Er onkel skikkelig utspekulert har han nok en liten en på innerlomma, og dermed oppnår man ikke annet enn å umyndiggjøre de andre gjestene.

Det som irriterer meg mest er dette:
Enkelte av de som velger alkoholfri jul fremstår som de reneste moralister. De vifter gladelig med pekefingeren mot de som ikke gjør samme valg, og påstår gjerne at alle andre glemmer at «julen er barnas tid».

Min ærlige mening er dette:
Noen av oss har faktisk et ryddig forhold til alkohol. Vi klarer oss fint med en øl og en akevitt – og kanskje en cognac til kaffen etterpå. Absolutt ingen fyllekule som noen tar skade av. Dette er slik min barndoms jul var, og jeg er fullstendig fri for traumer.

Jeg respekterer gjerne de som dropper alkoholen på julaften, men jeg forventer samme respekt tilbake. 

 

Hæææ???

Du ser dem hver eneste dag. I butikken. I heisen på storsenteret. Langs veien, enten på sykkel eller joggende. På bussen. De har skjermet seg selv mot den øvrige verden ved å plugge igjen øra. Små hvite propper eller digre klokker med bøyle over skallen. Det spiller ingen rolle – det viktigste er å stenge resten av verden ute. Noen kunne jo finne på å snakke til dem!

Egentlig er det ganske trist. Tidligere gjorde vi liksom litt for å småprate med hverandre og bli kjent. Selvsagt mye vanlige fraser om vær & vind sånn helt i starten, men etterhvert utviklet det seg kanskje til å snakke om langt mer viktige ting – slik som for eksempel hva og hvor mye den minste kid’n hadde gjort i bleia si. Sosial utvikling er jo viktig.

Som jeg tidligere har nevnt så arbeider jeg som bussjåfør. Grunnen til at jeg ofte omtaler dette som verdens beste jobb er at jeg har det privilegiet å jobbe med mennesker. For meg er det bl.a. helt naturlig å si «hei» til passasjerene etterhvert som de kommer inn på bussen, og selvsagt følge opp hilsenen med et smil.
I de aller fleste tilfeller blir dette gjengjeldt, men så er det noen da – som har valgt å nærmest lukke seg hermetisk for alt som kan minne om sosial oppførsel og kommunikasjon. Dette gjøres først og fremst av den litt yngre garde, og da altså med lydpropper som verktøy. Derfor omtaler jeg gjerne disse kidsa som plug-ins.

Grovt sett er ikke dette noen big deal. Ved øyekontakt skjønner man jo som regel hva som skjer, og dermed hilser de tilbake åkke som. Nei – problemet melder seg først de gangene jeg må si noe mer enn «morn’ morn’ du». Hvis busskortet ikke virker eller vedkommende mister noe på gulvet – da er det jo greit å si ifra, ikke sant? Men da er det samtidig litt stilig at vedkommende hører det?

Og dermed skjer det. Jeg må nappe i vedkommendes klær for å påkalle oppmerksomhet, og når jeg har fått den stikker jeg fingrene i øra mine og gjør vannrette bevegelser med hendene mine. Når kid’n endelig skjønner tegninga og napper ut ihvertfall den ene proppen kommer det passe laidbacke uttrykket som bare en Redbull-marinert tenåring kan prestere:

«Hææææ»???

Losercruiser og tøffeltralle

Det føles som en evighet siden jeg skrev et satirisk, flåsete og generelt ekkelt blogginnlegg. Faren for å bli oppfattet som seriøs og oppegående er tilstede, og noe slikt skal jeg selvsagt ha meg frabedt. Idag fikk jeg derfor lyst til å skrive noen ord om en av de mest patetiske og stakkarslige menneskegrupper jeg kan tenke meg. Jeg snakker selvsagt om småbarnsfedre.

Småbarnsfar er en tilværelse som ruller inn med full artillerityngde ganske nøyaktig 9 måneder etter erobringen. Takket være urgamle drifter i kombinasjon med hastverk og tankeløshet får mannen plutselig snudd hele sin livssituasjon fullstendig på hodet, og dermed er det takk og farvel til alt som kan minne om mannlig moro. Det verste er det faktum at vi menn ikke er istand til å lære av våre feil, og dermed er det for mange duket for egen produksjonsvirksomhet av sterkt varierende kvalitet. Til slutt opplever mannen at familien er i ferd med å vokse over hodet, og da melder behovet seg for å tenke «fornuftig». Her er det viktig å merke seg at hva som er fornuftig eller ikke er noe som er høyst individuelt, men i praksis spiller det egentlig liten rolle. Idet man sendte ladningen med rompetroll inn i pølsebua ga man igrunn avkall på finansministerposten og overlot denne til husets «drage». Noe av det første som dukker opp på den nye finansministerens (les:fruens) agenda er utskiftning av kjøretøy, og dermed er det bare å vinke pent farvel til den blankpolerte musemagneten som far dro med seg inn i boet. Det er tid for innkjøp av losercruiser!

Losercruiser er kjøretøyet som anskaffes når lyden av ungeskrik opptrer som den reneste tinnitus og man for lengst har kastet seg på butikkjedenes bleieavtaler. Selve begrepet «losercruiser» er selvsagt et resultat av at et toseters råskinn av en bil ikke lenger er i stand til å dekke behovet og at den kvinnelige finansministeren bruker sin trippelstemme til å avgjøre valg av transportmiddel. Far har dermed ikke noe valg; han må legge sin øyensten ut for salg – og det blankpolerte gliset med dundrende motor under panseret blir plutselig et symbol på en svunnen tid. Heldigvis har han muligheten til å se litt real porno i form av «Top Gear» på fjernsynet – ihvertfall hvis det ikke kolliderer med «Hotel Cæsar» og andre meningsfulle programmer.

Det holder selvsagt ikke med flere seter i losercruiser’n, og derfor er den ofte tilleggsutstyrt med mer eller mindre viktige rekvisitter. Det mest vanlige er sugekoppfestede solskjermer på sidevinduene, og disse skjermene er vanligvis prydet med barnevennlige motiver relatert til Disney. Jeg har ihvertfall aldri sett en eneste jævla solskjerm der Anna Nicole Smith pynter opp overflaten. I tillegg er kjærra ofte utstyrt med skiboks på taket. Personlig sliter jeg litt med å forstå hvorfor det kalles «skiboks» siden den benyttes svært så flittig hele året mens skisporten vanligvis er sterkt sesongbetont, men man må selvsagt ha et sted å lagre all bagasjen siden kupeen er fylt til randen av unger.
Cruiseren er naturligvis også forsedd med skinninteriør. Det blir jo direkte festlig å tørke bæsj, oppkast og iskrem av skinnseter fremfor velour.

Nå har det seg slik at det finnes en slags uskreven regel om at aktivitetsnivået skal økes i takt med familieforøkelsen, og denne aktiviteten foregår svært ofte i form av sykkelturer. Husets feminine finansminister har ofte en helt egen evne til å legge disse turene til dager der man gjerne vil puste ut litt, og enda oftere til dager der fjernsynssendingene er fylt med viktige begivenheter – slik som fotball, ski og motorsport. Problemet er at enkelte familiemedlemmer ikke er i stand til å sykle for egen maskin, men dragen har trykket Jens Stoltenberg’s slagord «alle skal med» til sine bryster. Dermed er det klart for ny kapitulasjon, eller mer spesifikt: innkjøp av tøffeltralle.

Tøffeltralle er altså hengeren man kobler på sykkelen og som huser de minste arvingene, og som er det endelige symbolet på at den genuine manndommen er en saga blott. Den minner egentlig om en god gammeldags combicamp, og inni teltet finner man de minste hyrdestundresultatene. Smårollingene utstyres ofte med hjelm og en bekledning som er best egnet for ekspedisjoner i arktiske strøk, før de hermetiseres i vindtett teltduk der et lite hull med myggnetting er det eneste som skiller mellom tidlig kvelning og fremtidig pensjonisttilværelse. Oppgaven som trekkhund tildeles som oftest familiens mannlige innslag, og mens svetteperlene kjører slalom mellom skjeggstubbene ledsages det hele av småhulking og en umiskjennelig eim av mer enn fulle Pampers.
Noe av det viktigste er likevel vimpelen som pryder tøffeltralla. Den signaliserer at «her kommer kjernefamilien på sykkeltur», og gir dermed oss andre muligheten til å gapskratte på flere kilometers avstand.

Noen ganger ser man far alene på tur med tøffeltralla. På varme sommerdager legges gjerne turen til nærmeste badestrand – og sykkel, tralle og arving blir behørig parkert mens pappa lusker rundt med kikkert.

Og jeg? Jeg gliser like mye hver gang jeg møter på mor, far, kidsa og de hermetisk innkapslede hyenene når jeg kommer kjørende i min 2002 mod. Volkswagen Passat.

Som for sikkerhets skyld er utstyrt med integrerte barneseter. Æsj!

En oppvåkning om innvandring

La det være sagt med én gang: Jeg har alltid vært skeptisk til innvandring, fordi det byr på så utrolig mange utfordringer. I tillegg har også jeg hatt min del av fordommer og mistenksomhet – noen ganger begrunnet, andre ganger ikke. De to siste årene har imidlertid vært preget av mange nye opplevelser og erfaringer, og jeg fant ut at det nå var på tide å publisere tanker omkring dette. For ordens skyld: Jeg bruker ordene innvandring/innvandrere enten det er snakk om asylsøkere, kvoteflyktninger eller hva det nå måtte være.

Første del av oppvåkningen skjedde da jeg tidlig i 2012 ble kjent med en fantastisk kvinne som opprinnelig kommer fra et annet land. Idag har jeg gleden av å omtale henne som min forlovede og min samboer, og til neste år kan jeg kalle henne «hustru». Min egen elskede Mitra flyttet fra Iran til Norge da hun var 18 år gammel, og hun kom hit sammen med foreldre og søsken. Jeg har fått oppleve gleden av å bli kjent med hennes foreldre og noen av hennes søsken, og det har vært opplevelser som har fått meg til å revurdere mang et standpunkt. De har gjort og gjør fortsatt solide innsatser i samfunnet, de er utrolig vennlige og har en gjestfrihet vi nordmenn ikke kan vise maken til. Her er det hjertevarme i bøtter og spann. I tillegg skal jeg ikke legge skjul på at jeg er rimelig stolt over å ha en «persisk prinsesse» til livsledsager.

Har jeg noengang fortalt hva jeg jobber med?
Vel – etter over 20 år i taxibransjen gikk jeg over til å kjøre buss. Etter en kort tid som lokalbussjåfør i Horten ble det halvannet år på ekspressbuss, før jeg igjen var å finne bak rattet i lokalbussen – denne gang i Tønsberg. I forkant av ansettelsen i Tønsberg måtte jeg selvsagt igjennom et jobbintervju, og her ble jeg spurt om hvordan jeg stilte meg til å jobbe sammen med en masse utlendinger. I mitt stille sinn tenkte jeg at «jeg har jo for pokker ikke noe valg», men jeg ga klart uttrykk for at det viktigste er at folk gjør jobben sin – ikke hvor de opprinnelig kommer fra. I buss- og taxibransjen skal man uansett være glad for at det finnes arbeidskraft fra andre land. I motsatt fall ville det nemlig vært svært få busser og drosjer på veiene.

Foto: J. Olafsen

På jobben har jeg kolleger fra utrolig mange forskjellige land. Selvsagt opplever vi noen språkproblemer fra tid til annen, men med en liten dose forståelse og tålmodighet kan man komme lenger enn langt. Uansett har vi mennesker et språk som er internasjonalt, nemlig smil og latter. Vi har en uformell tone oss sjåfører imellom, en real porsjon sjølironi og mye galgenhumor. Jeg ble tatt imot på en fantastisk måte av samtlige nye kolleger, og de er mye av grunnen til at jeg trives så utrolig godt på jobben. Å glede seg til hver eneste arbeidsdag er ingen selvfølge, men så heldig er jeg faktisk. Å jobbe i et flerkulturelt fellesskap ble på svært mange måter andre del av den tidligere omtalte oppvåkningen.

Den tredje delen er utvilsomt den som har gjort sterkest inntrykk på meg.
I Tønsberg og omegn finnes ganske mange av våre nye landsmenn, og det sier seg nesten selv at mange av dem dukker opp i form av busspassasjerer. Jeg betrakter vel egentlig meg selv som en relativt god menneskekjenner og har lett for å studere adferd og oppførsel. Oftere og oftere slo det meg hvor redde og skeptiske mange av disse innvandrerne så ut når de kom inn på bussen, og det fikk meg til å tenke litt: Hvordan ville jeg opplevd å være fremmed i et ukjent land – der jeg sliter med å gjøre meg forstått, og der mange betrakter meg med skeptiske blikk og fordomsfulle sinn? Jeg gjorde det derfor raskt til en vane å hilse, smile til dem og gjerne si noen ekstra ord av hyggelig art når de entret bussen. Litt vennlighet kunne da ikke skade?

Resultatene viste seg raskt. Etter kort tid begynte de å gjengjelde mine hilsener, ofte ledsaget av et «hai hai – har do det bra»? Det spiller ingen rolle at det ikke er perfekt norsk. Det som betyr noe er at de virkelig prøver. De vil gjerne gjøre seg forstått, og ingen av oss kan vel med hånden på hjertet si at vi er født ferdig utlærte?

Det som rører meg aller mest er likevel dette:
Når de står på holdeplassen og skal hjem fra opplæringssenteret på ettermiddagen, og det er jeg som kommer kjørende med bussen, så ser jeg en stor flokk innvandrere med skeptiske og nervøse ansiktsuttrykk. Idet jeg nærmer meg og vi får øyekontakt – så ser jeg plutselig at de smiler! Var litt vennlighet virkelig det eneste som skulle til for at de skal føle seg litt tryggere og litt mer velkomne?
Det eneste jeg gjør er jo å hilse på dem, smile litt og si noen hyggelige ord. Skryter litt av dem fordi de er flinke og møter opp til opplæringen. Belønningen er at jeg får en vennlig klaps på skulderen – eller at jeg ser et kritthvitt smil langt inne i en burka. Tenk om alt hadde vært like enkelt!

Misforstå meg ikke. Jeg er fortsatt tilhenger av en streng innvandringspolitikk som ikke bare skal bestå av rettigheter, men også krav. Greit å presisere dette før de mest «innvandringsvennlige» bruker copy/paste på deler av det jeg har skrevet.
Dette innlegget handler imidlertid om de som allerede har fått sine opphold innvilget. Dersom man er uenig er det politikerne man skal rette sine skyts mot – ikke de som søker et bedre liv, slik de fleste av oss ville gjort dersom vi hadde vært i samme situasjon. Det finnes så utrolig mange innvandrere som gjør innsatser det står respekt av. Mennesker som er innstilte på å «dra lasset» sammen med oss. De fortjener den aller største respekt og vår velvilje.

Barn imponerer meg

Dagens tankespinn:

Vi voksne har egentlig veldig mye å lære av barn, ikke minst når vi møtes for første gang. Vi har jo en tendens til å forsøke å vise oss fra vår beste side, noe som egentlig setter ærligheten tilside mange ganger. Vi smiler vårt vakreste smil, sleiker både rygg og andre kroppsdeler og er rørende enige i alt som blir sagt. Samtidig leter vi – bevisst eller ubevisst – etter forskjeller. Så fort vi er alene med våre nærmeste igjen rister vi på hodet og proklamerer høyt og tydelig hvor «snåle» disse folka var.

Barn er mye mer reale. De er mer opptatt av hva de har til felles enn hva som skiller dem. De blåser en lang marsj i alt som handler om opphav, rase, kultur, språk, hudfarge, sosial status osv.

Tenk dere to fireåringer som møtes for første gang.
Det er som om de tenker slik:

«JEG er liten og har lyst til å leke – DU er liten og har lyst til å leke. Skal vi leke sammen»?

Enkelte syn og verdier burde vi tatt vare på hele livet…

Til døden skiller oss ad

Overskriften til dette blogginnlegget er egentlig ganske skremmende. Det er store og sterke ord, hvilket kanskje er grunnen til at det ikke lenger benyttes systematisk når noen velger å gifte seg. Allikevel har jeg litt sansen for dette litt pompøse løftet, sannsynligvis fordi det snart er min tur til å avgi det.

Saken er altså at denne ungkaren, som av enkelte besserwissere har blitt ansett for å være et bortimot håpløst tilfelle rent forholdsmessig, skal «tråkke kjærkegølv» i oktober 2014. Denne herlige avgjørelsen ødelegger nok mange av besserwissernes inntrykk. Når man aldri tidligere har vært gift eller straffet på annen måte så blir livet også veldig annerledes, og dette har dannet grunnlag for mange svært så kreative meninger om meg som person. Det er egentlig ganske utrolig hvor mye enkelte mennesker «vet» uten å ha spurt i det hele tatt. På den annen side hadde jo dette tatt brodden av mange artige spekulasjoner, og å lulle seg inn i en masse fakta er som kjent fordømrade kjedelig.

Det var naturligvis ingen hvemsomhelst som klarte det kunststykket å «omvende» denne karen. Det måtte en enestående kvinne til – en kvinne med ekte hjertevarme, humor og begge beina godt plantet på bakken. I tillegg måtte hun ha innsikt i begrepet «gjensidig respekt og forståelse». Selv om ønskelista blir kortere etterhvert som man blir eldre, så betyr det ikke at man er helt uten preferanser. Nettopp dette er vel noe av grunnen til at ekteskap inngått i voksen alder ofte er mer levedyktige enn de som er resultat av ungdomsforelskelser. Man er helt enkelt tryggere på seg selv og hva man ønsker – og absolutt ikke ønsker.

Lørdag 18. oktober 2014 kl. 13:00 vil denne lettere tilårskomne herren sitte ved alteret i Sandefjord kirke, utvilsomt med en nervøs mine og klamme hender – akkurat slik det skal være på en slik dag. Idet dørene åpnes vil alle kunne beundre det som utvilsomt vil være den vakreste brud jeg noensinne vil få se.

Det tok lang tid å finne deg, elskede Mitra’n min – men du var sannelig verd å vente på!

Nå stikker’n fram trynet sitt igjen!

Kjenner du noen som stikker seg fram litt mer og litt oftere enn andre? Det gjør jeg. Jeg ser han i speilet hver eneste dag.

De fleste av oss kjenner noen som gjør litt mer vesen av seg selv enn andre. Felles for disse er at de ofte plasseres i noen lite flatterende båser: De er sjøldiggere, har et voldsomt oppmerksomhetsbehov, liker å høre sin egen stemme, tror at de er noe osv. Er det virkelig så enkelt, eller kan fakta og sunt tankespinn åpne for noen nye tanker?

For mitt eget vedkommende kan jeg fortelle at det tok lang tid før jeg sa hva jeg virkelig mente. Faktisk tok det lang tid før jeg sa noe som helst. Jeg var vel omkring to år gammel da min mor tok meg med på en av mange legeundersøkelser, og siden jeg ikke kunne si et eneste ord fant den noe selvhøytidelige legen det hensiktsmessig å kommentere dette.
– «Han er svært sen med å prate», sa han.
-«Ja», sa mamma – «men bare han kan snakke til konfirmasjonen så er jeg fornøyd».

Så lang tid skulle det imidlertid ikke gå før ordene fosset ut, og allerede i 6. klasse på barneskolen fikk jeg en slags ilddåp da jeg som første skoleelev holdt den offisielle 17. mai-talen på Nøtterøy. Siden har det ballet seg på: Taler ved diverse anledninger, toastmasteroppdrag, minikonserter med gitaren, minneord, karaokekonkurranse, ungdomspolitikk, moderator i nettsamfunn, kronikkforfatter i lokalpressen, talsperson for interesseorganisasjon, avisintervjuer – og ikke minst denne bloggen min.

Og da dukker jo det uunngåelige spørsmålet opp; Hvem i helvete tror denne fyren at han er?

De fleste mennesker har en egen evne til å være problemorienterte. Vi har imidlertid nøyaktig samme mulighet til å være løsningsorienterte, men det krever langt mer av oss selv. Å sutre over ting vi ikke er fornøyde med – og gjerne fortelle det til alle andre enn de det virkelig gjelder – det er den enkleste ting av verden. Man er med andre ord svært orientert om problemene, men vi kvier oss for å ta steget fullt ut og faktisk gjøre noe med saken.

Personlig synes jeg det er minst like viktig å tenke løsninger. Det krever som nevnt langt mer av oss selv – bl.a. i den forstand at man ikke kan være redd for å gjøre seg upopulær. Det betyr at man må si hva man mener til den det gjelder – ikke bare til alle andre. Noen ganger kan det være fordelaktig å nå et større publikum, og da kan det være greit å ta i bruk de talerør som finnes tilgjengelig. Om man beskyldes for å være PR-kåt eller bare er ute etter å stikke seg fram – det får så være. Det viktigste er som alltid at man selv vet, så kan man heller overlate til alle andre å synse og mene.

Alle mennesker blir født som originaler. De fleste dør som kopier.
Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Alt for mange mennesker velger å gjøre som «alle andre». Vi nikker, smiler, sleiker hverandre oppetter ryggen og er enige med de fleste i det meste. Med tanke på at vi alle er unike, med egne egenskaper og personlige muligheter til å påvirke, så er dette egentlig ganske trist. Det har aldri blitt skapt pionerer i ferdig opptråkkede stier.

Så hvorfor gjør jeg dette?
Fordi jeg kan. I min egen verden – her oppe på den nusselige rosenrøde skyen min – så tror jeg faktisk at jeg kom til denne kloden for å utgjøre en forskjell. Jeg tror faktisk ikke det var meningen at jeg skulle være som alle andre, tenke som alle andre eller oppføre meg som alle andre. Jeg er overbevist om at man skal ta vare på og utvikle de evner man er tilgodesett med. Noe annet ville faktisk vært likegyldig og respektløst. For mitt vedkommende dreier det seg først og fremst om å skrive. Om jeg med mine skriverier kan engasjere og få folk til å tenke i andre og mindre tradisjonelle baner – da er jeg ufattelig heldig og priviligert.

Om noen lar seg provosere eller finner det hensiktsmessig å hånflire så skal de sannelig få lov til det. Jeg har valgt min kurs her i livet, og jeg har absolutt ingen planer om å endre den.

Når det piper i telefonen

Har du mobiltelefon? I 2013 er vel dette nærmest å betrakte som et retorisk spørsmål. Selvsagt eier du en elektronisk sutteklut! Hvis du mot all mulig formodning ikke gjør det er det fordi du lever milevis under fattigdomsgrensa, ikke kjenner en levende sjel eller er omtrent like betydningsfull som en hybelkanin. Neidagitt – jeg tipper at du ikke bare har mobil, men også at du får både traumer og svettetokter hvis den befinner seg mer enn en armlengde unna deg.

Eksempel på telefon i umiddelbar nærhet

Selvsagt er jeg en av de skyldige.
Jeg eier, i likhet med de fleste andre, et eksemplar av typen «smartphone». Jeg tror selve benevnelsen har sitt utspring i at telefonen vanligvis er vesentlig smartere enn eieren, hvilket understrekes når man tenker på hvem som egentlig har styringa. Personlig er jeg relativt flink til å unne meg selv fredelige stunder ved å aktivere lydløs modus eller slå av hele faenskapen, men det hender selvsagt at man glemmer seg – noe som resulterer i noen mildt sagt irriterende situasjoner. Som et direkte resultat av disse episodene bruker jeg ofte begrepet telefonterrorister. Det er altså snakk om de som ringer eller sender SMS når man ikke kan eller vil svare. Her følger noen eksempler:

Middagsterroristen
Her snakker vi om de som nærmest systematisk ringer når man enten tilbereder eller inntar et måltid, og de gjør det med en slik treffsikkerhet at man mer eller mindre bevisst begynner å lete etter skjulte kameraer i heimen. Middagsterroristen vet nøyaktig når du kommer hjem fra jobb og klarer på mirakuløst vis å ringe når du står med kjøttdeig til opp over øra eller setter tenna i den første kjøttkaka. Vedkommende har full forståelse for begrepet «uten mat og drikke duger helten ikke» men kan ikke for sitt bare liv fatte at du må spise akkurat når h*n ringer. Det kunne du da for svarte svingende gjort en annen gang!

Søvnterroristen
Dette er plageånden som vet eller burde visst at enkelte mennesker er i behov av søvn, men likevel synes du er direkte uforskammet fordi du ikke kvitrer som ei vårkåt lerke når du blir vekket klokka tre på natta. Personen er vanligvis oppegående nok til å begripe at enhver avtale med Jon Blund er hellig – bare ikke når h*n ringer!

Sexterroristen
Dette er vel strengt tatt unødvendig å utdype, men jeg gjør det likevel. De fleste mennesker med noe som kan minne om et sexliv har vært utsatt for denne terroristen, og omfanget av irritasjonsmomentet er proporsjonalt med tiden som går mellom hver gang man får oppleve en hyrdestund. Dersom man f.eks. lever på sultegrensa og har «skuddårssex», dvs relativt regelmessig men svært skjeldent, så blir det selvsagt desto mer irriterende å bli avbrutt. Uansett hvor mye man forsøker å overhøre den illsinte telefonen så får både lidenskapen og romantikken en alvorlig knekk. Siden denne terroristen heller ikke er kjent for å gi seg så lett kan man også belage seg på «rykk tilbake til start» en syv-åtte ganger. Å fortsette seansen til akkompagnement av «Nokia tune» er egentlig nytteløst, og har du vært så teit å sette «Gangnam Style» som ringetone kan du egentlig bare belage deg på selvbetjening.

Dassterroristen
Dette er vel egentlig terroristen jeg har best kjennskap til. Siden jeg er mann og i et tidligere liv har opplevd å dele husvære med mer enn ett eksemplar av typen «hunkjønn» har jeg også lært meg å sette pris på freden og stillheten man kan glede seg over når naturen krever sitt. Det er synonymt med lykke når man kan stenge seg inne på toalettet, koble ut alle tanker, rigge seg til med siste utgave av Clas Ohlson-katalogen og innta presseposisjon. Problemet melder seg som oftest idet man er i ferd med å anta en lett rødlig farge i ansiktet, dype rynker i panna og  «beversnuta» er på vei ut – for akkurat da ringer telefonen! Selv om man har bortimot sverget på at denne stunden er både hellig og ukrenkelig er det ikke fritt for at både frustrasjon og nysgjerrighet melder sin ankomst, slik at den tidligere omtalte «beversnuta» blir forvirra og starter retrett. Der var den hellige stunden rasert!

SMS-terroristen
Noen mennesker har lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig, hvilket jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med. Det som derimot er et problem er de som ønsker å føre en komplett dialog, inklusiv spørsmål og svar, via tekstmeldinger – og som på toppen av det hele blir potte føkkings sure når de ikke får svar pr. omgående. Jeg er muligens litt over middels resultatorientert, men dersom jeg trenger svar på spørsmål finner jeg det langt mer fordelaktig å ringe. Å tekste frem og tilbake ørten ganger er totalt ubegripelig når man kunne gjort unna hele seansen med en 30 sekunders telefonsamtale.

Løsningen?
Tja..det er sannelig ikke lett å si. I vår moderne tid har vi dessverre gjort oss den bjørnetjenesten å være så forbanna tilgjengelige hele tiden, og dermed skjemmer vi jo også bort alle som vil ha tak i oss. Jeg er likevel ikke helt ukjent med å gå mot strømmen, så jeg kommer nok til å fortsette med å svare når det passer meg.
Neste gang du ringer eller SMS’er noen og ikke får svar umiddelbart kan du jo prøve å puste gjennom nesa, senke skuldrene og stille deg selv følgende spørsmål:

Kan det tenkes at den jeg prøver å få tak i faktisk har et liv?

Du må’kke komme her og komme her!

Dagens mest øyebrynhevende opplevelse var et besøk hos «lovens lange arm». Ikke så illevarslende som det kan høres ut som. Her i distriktet har vi fått et eget senter – Politiets publikumssenter – der man skal henvende seg i anledning diverse papirer og tillatelser. Som yrkessjåfør i kategorien «personbefordring mot vederlag» troppet jeg derfor opp på dette senteret, med rykende fersk legeattest og med fornyelse av kjøreseddel som primærmål.

At det er kø på denslags sentre bør vel ikke komme som en overraskelse på noen. Heldigvis finnes det et kølappsystem, og dermed er det bare å trykke på en skjerm og vente på tur. Det virker selvsagt litt snodig med lang ventetid i kombinasjon med mange skranker, men vi som har lang fartstid på legevakta har jo lært ett og annet om tålmodighet.

Da det omsider var min tur fulgte jeg anvisningene og sto plutselig ansikt til ansikt med en kvinnelig funksjonær, som mer enn antydet at hun var der fordi hun måtte snarere enn fordi hun ville. Hun bemerket ganske raskt at jeg måtte fylle ut en egen søknad om fornyelse, noe jeg hadde glemt i forbifarten. Å fornye en kjøreseddel er jo ikke noe man gjør daglig, og dermed er det også fort gjort å bomme på et par av rutinene. Dette søknadsskjemaet består av svært få kolonner, og jeg regnet det derfor som en selvfølge at jeg kunne fylle det ut når jeg likevel sto foran damen. Men neidagitt – slikt skal man visst ikke ha noe av på Politiets publikumssenter!
– «Mener du at jeg må gå ut igjen, fylle ut dette enkle skjemaet og deretter trekke ny kølapp»?, sa jeg.
– «Ja», sa den lite entusiastiske damen. «Det er kø her idag, og sånn har det blitt»!

Mens jeg satt på ventebenken for annen gang kunne jeg se at den samme damen tuslet forbi med kaffekoppen i hånden og smatt inn på bakrommet…

Misforstå meg ikke. Jeg har ingen problemer med å forstå at enhver ansatt trenger pauser innimellom. Det jeg derimot har store problemer med å forstå er når man har fullstendig glemt at man faktisk bedriver kundebehandling med menneskelige klienter, at man velger å gi uttrykket «rigid» en helt ny dimensjon og attpåtil krone det med et ansikt – og når man som selve rosinen i pølsa skylder på mange kunder for så å vise at man egentlig ikke bryr seg døyten. Det blir liksom like deler arrogant og tåpelig.

Selv har jeg nylig avsluttet en etterutdanning. En stor del av dette kurset var konsentrert omkring temaet «kundebehandling». En svært så entusiastisk lærer klarte å gire oss skikkelig opp og forklarte med all tydelighet viktigheten av smil, vennlighet, høflighet, evnen til å se kunden og imøtekomme vedkommendes behov. Og når intet annet nytter og det ser som mørkest ut kan man faktisk velge å være fleksibel. Det koster uhyggelig lite og gir enormt mye!

For ordens skyld: Da det var min tur – igjen – ble jeg henvist til en annen funksjonær. Det ble en helt annen og langt mer positiv opplevelse.

Kjære Märtha!

Jeg har et lite problem. I det siste har jeg stadig funnet fjær på gulvet på soverommet mitt. Skeptikere, du vet – sånne kjedelige folk med begge beina godt plantet på jorda – påstår at dette stammer fra mine dyner og puter. Du og jeg vet selvsagt bedre: englene dine røyter!

Husarbeid er liksom ikke det jeg digger mest her i livet. Derfor synes jeg det er – for å sitere gubben din – «trist som faen» når fjæra fortsetter å flakse lenge etter at de er blitt fjernet fra skrottene. Jeg synes absolutt det er trivelig med litt høne innimellom, men jeg setter pris på at høna tar med seg fjærpryden etterpå – om du skjønner hva jeg mener.

Røyting er noe jeg er godt kjent med – siden jeg har en hund. For å begrense dette gir jeg bikkja en fôrtype som kalles sensible. Finnes det sånn mat for engler også? Hva spiser engler forresten? Englelapskaus? Og kanskje de koser seg med litt englestøv når de liksom skal ta’n helt ut?

Jeg hadde satt pris på om du kunne flettet inn noen kapitler om kostholdslære for engler når du underviser på engleskolen din. Litt om Omega 3 og sånn. Kanskje by dem på en boks makrell i tomat? Eller bare gi dem tørrfisk. Det får bikkja mi. Det lukter ikke akkurat blomster, men det er skikkelig bra for pelsen. Også kan du kanskje få en frisør til å holde foredrag om riktig shampoo og balsam. Det må jo være viktig for englene å beholde fjæra på skrotten, særlig nå som det går mot vinter. «Engler med gåsehud» høres liksom litt fælt ut.

Egentlig synes jeg at du kan holde både engler og fjær på skolen din. Ikke la dem flakse rundt etter eget forgodtbefinnende. Det er ingen som liker ulydige engler. Dessuten har jeg ganske begrenset plass her jeg bor. Det går som sagt fint med ei høne, men ikke en hel hønsegård. Jeg håper du skjønner sammenligningen og ser forskjellen.

Ærbødig hilsen
Ørnulf Thyberg
Englebarn.