Med ørene fulle av svada

Jeg er så møkk lei av å være forkjøla!
Det kommer som julenissen på kjerringa..eller noe sånt. Alle vet at høsten er tiden for forkjølelse, men vi blir likevel lettere sjokkerte når det skjer. Selv har jeg hostet og hanglet et par uker nå, etter at jeg med all sannsynlighet ble smittet av min kjære. Det skal i rettferdighetens navn nevnes at hun advarte meg mot smittefaren, men slikt hører man jo ikke på når man har en fantastisk flott kjæreste. Da er det bare å ta bassiluskene imot med et åpent sinn, for det er klin umulig å droppe trynesleikinga – eller andre kjærestebaserte kroppslige utskeielser for den saks skyld.

Det gikk som det måtte. Ganske raskt kjente jeg de klassiske symptomene – som sår hals, tett nese og hoste. Problemet var at «den onde forkjølelsesfeen» hadde bestemt seg for å sette meg skikkelig på prøve denne gangen. Etterhvert føltes halsen som en trompet i et gjørmebad, nesa inneholdt nok slim til en hel slasherfilm og hosten hadde ikke gjort skam på en rødspritmarinert uteligger. I tillegg ble jeg velsignet med en øyebetennelse og potte tette ører, noe som resulterte i gjenklistrede øyne når jeg våknet og sterkt nedsatt hørsel. Jeg hadde med andre ord blitt fratatt – eller ihvertfall fått kraftig redusert – taleevne, luktesans, lungekapasitet, syn og hørsel. Hva dere måtte mene om fenomenet «mannfolk & forkjølelse» er noe som pro tempora interesserer meg midt oppi der som sola aldri skinner. Dette har virkelig vært en prøvelse.

Det verste var problemer med hørselen. Det er ille nok å famle seg fram i blinde mens man hoster og nyser om jeg ikke i tillegg skal gå glipp av at folk ler av meg. Råttent gjort, javisst – men skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. I et øyeblikk av ren skjær fortvilelse kom jeg til å tenke på behandlingsformen ørelys, og dermed bar det avsted til nærmeste helsekostsjappe.

Ørelys er egentlig ikke noe lys. Det er et rør som man putter inn i øret – også setter man fyr på den enden som ikke er i øret (sistnevnte er veldig viktig). Hensikten er at dette skal trekke ut diverse guffe fra ørene, og når man går rundt med følelsen av å ha en hel pakke Hubba Bubba inni der så er det jo nærliggende å tro at noe skulle vært ute. Om man forsøker å tenke litt fornuftig og rasjonelt på denne behandlingsformen – og gjerne blander inn noen elementer av fysikk – så virker disse ørelysene nesten fornuftige. Tett i den ene enden og fyr i den andre – da bør det teoretisk dannes et vakuum som trekker gørra ut. Her er det vel også på sin plass å nevne at jeg alltid har vært en sucker for fysikk og kjemi. Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk kjemisett av fatter’n, noe han forøvrig angret bittert på noen få timer senere. Gubben fikk liksom satt tåmodigheten sin litt på prøve da junior blandet kjemikalier uten å engang ha åpnet instruksjonsboka – etterfulgt av øredøvende eksplosjoner, høy barnelatter og reagensrør som fløy rundt som en illsint sverm med bier. Samtidig fant vi ut hvor fort en katt egentlig kan løpe.

Men tilbake til disse lysene. La oss ta en titt på hva alle nettnerders store guru – Wikipedia – sier om denne behandlingsformen:

«Ørelys er en omstridt behandlingsform innen alternativ medisin med det formål å fjerne ørevoks. Metoden består i å tenne et hult lys i den ene enden, og sette den andre enden inn i pasientens øre. Tilhengere av metoden hevder at bruken av ørelys bl.a. fjerner ørevoks og utligner trykk i øret».

Altså: omstridt behandlingsform. Akkurat dette lot jeg meg ikke stoppe av. Det er mangt og meget som er omstridt her i verden, ikke minst har dette vært utgangspunkt for mange ting vi idag vet og kan dokumentere. Derfor var jeg lystig til sinns og full av optimisme – ihvertfall helt til jeg leste teksten på ørelyspakken:

«Med BIOSUN traditional ørelys unner du deg en dyp avslapping som varer lenge. Begi deg på en indiansk reise og bruk vår honning-salvie-aromaessens i kombinasjon med den indianske avslappingsmusikken Dream Your Inner Healing. Føl den energisparende kraften – slipp taket og få nye krefter».

Say WHAT (husk at jeg hører dårlig)?
Jeg har mange fine måter å slappe av på som funker fett for meg. Jeg slenger beina på bordet, setter på en film og heller cognac i glasset – DA slapper jeg av. Skal jeg begi meg på noen reise så synes jeg Norwegian virker som et mye glupere alternativ enn å putte to hule pinner i øra. Og «indiansk avslappingsmusikk»? Joda, jeg innrømmer å ha «Raindance 2» i CD-hylla – men det var sannsynligvis et spontankjøp for å imponere (les: komme i buksa på) et alternativt kvinnemenneske. Såvidt jeg kan erindre funker det akkurat like dårlig til avslapping som til å få «pels på knaggen». Kanskje det hadde blitt mer madrasspolka hvis jeg hadde vært splitter naken med trompeter stikkende ut av øra?

Nuvel. Til tross for disse mildt sagt dårlig dokumenterte påstandene valgte jeg å konsentrere meg om den egentlige grunnen til at jeg besøkte hokus pokus-sjappa. Ørene føltes som de var insiminert med en blanding av lynlim og byggskum, og denne gørra skulle ut – koste hva det koste ville.

Å putte brennende rør i ørene er vel noe som hører hjemme på lista «ting som er direkte teit å prøve på». Det er ihvertfall viktig med en god hjelper, for menneskeøret er i utgangspunktet ikke tiltenkt funksjonen som lysestake. Å ha noen til å holde på faenskapen er derfor svært viktig, og her gjelder det å velge sin hjelper med omhu. Om du f.eks. er mann og vil prøve behandlingsformen – og du deler postkasse med en premenstruell drage – så kan det være greit å velge en annen hjelper. I motsatt fall risikerer du at ørelyset får leve sitt eget liv og brenne ned til under faregrensen. Da sier det seg selv at øret vil minne mer om en jævlig godt stekt biff etter behandlingen. Heldigvis er jeg begunstiget med en snill og god kjæreste. Den eneste rampestreken hun gjorde var å fotografere meg mens jeg lå der som en dessert tilberedt på et skolekjøkken. Øretrompetene minner nemlig sterkt om sånn kjeks man bruker på en banansplit.

Foto: Mitra Arabi

Så lå jeg der da – og hygget meg med lyden av sprakende ild i den andre enden av trompeten, for såpass var jeg da istand til å høre. Etterpå var det selvsagt å rulle rundt for å få puttet et honning, salvie- og kamillemarinert rør i den andre lyttetuten. Det mest positive med hele seansen var å få ligge i fanget på «schærsten», men det tror jeg faktisk jeg kunne klart å grine meg til uten å være en menneskelig OL-fakkel.

Om behandlingen hjalp? Ikke en forbanna føkkings skit!
I ettertid har jeg derfor lest litt mer på internetts store guru Wikipedia:

«I følge medisinske undersøkelser er metoden både ineffektiv og farlig, og kan gjøre mer skade enn nytte, f.eks. ved at voks fra lyset havner i pasientens øre.Tilhengere hevder at avfallet som kan ses i lyset etter bruk, er avfallsstoffer fra pasientens øre, men flere studier har påvist at lysene produserer de samme avfallsstoffene når de brennes alene, og at materialet simpelthen består av voks fra lyset og sot».

Allrightythen! Ikke bare har jeg kastet bort penger på «se ilden lyse i øra mine» – jeg har i tillegg prøvd meg på noe som kunne gjort saken verre! At ting og tang kan renne ned i øret er vel strengt tatt like sannsynlig som at noe trekkes ut. Da har man egentlig bæsja på leggen.

Om jeg er skeptiker?
Egentlig ikke. Jeg er absolutt interessert i å prøve forskjellige behandlingsformer, og om de virker så driter jeg loddrett i grunnen til at de virker. Jeg har bl.a. forsøkt akupunktur mot pollenallergi – med svært god effekt.
Jeg er imidlertid kritisk. Derfor leser jeg alltid pakningsvedlegget som følger med reseptbelagte medisiner, for bivirkninger er absolutt noe å regne med. Da får man vite det man trenger før man setter igang, og dette er kunnskap man har kommet frem til ved forskning. Noe vedlegg med opplysninger om forhåndsregler og bivirkninger fulgte ikke med i pakka med ørelys. Dermed synker også tilliten og troverdigheten, og det blir ikke særlig bedre med røverhistorier om indianske reiser og nye krefter.

Denne gutten valgte ihvertfall å vende tilbake til Otrivin, hostesaft og halstabletter. En forkjølelse tar den tiden det tar. I mellomtiden får jeg bruke enkle midler som gjør hverdagen mest mulig levelig, og bare jeg får luktesansen tilbake skal jeg ta meg tid til min favorittsyssel – å lukte på virkeligheten.

Det bør enkelte andre ta seg tid til også…

Klampen i bånn!

De fleste som ferdes langs veiene har vel oppdaget ett og annet som er egnet til å heve øyebrynene. Noen ganger er det relativt uskyldige greier, andre ganger av mer alvorlig art. Dette innlegget skal handle mest om sistnevnte.

Bakgrunnen for dette blogginnlegget er observasjoner og erfaringer jeg har gjort meg etter å ha benyttet E 18 og E 39 over en periode. Saken er nemlig at jeg tidligere i år stiftet bekjentskap med en svært så tiltalende pikelill. Den charmerende quinden har tilholdssted i Farsund, mens jeg har postkassa plassert et sted i Tønsberg. Mellom disse to stedene er det en strekning på 32 mil. Heldigvis var jeg igang med et bilbytte da vi møttes, og strekningen trafikkeres idag ved hjelp av en 2002 mod. Volkswagen Passat 1,9 TDI. Denne kjerra er å betrakte som bilverdenens svar på brunost & kneippbrød. Det finnes ikke spennende, men det er sikkert og komfortabelt – og med et drivstofforbruk så beskjedent at det får avgiftskåte myndigheter til å grine.


Ikke særlig spennende – men god som gull!

Turen er en del av opplevelsen. Ihvertfall dersom man som meg liker å kjøre bil. Derfor er det faktisk ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg til 320 kilometer bak rattet, og jeg liker også å gjøre turen mest mulig hyggelig. Et par timer i vaskehallen på min arbeidsplass resulterer i en bil som skinner som sola i Karlstad og et interiør som er meget trivelig å oppholde seg i. Deretter bærer det til dieselpumpa før alle kjøredata nullstilles og jeg svinger ut på E 18. Det er da spenningen begynner.

Jeg skal absolutt ikke påberope meg å være noen perfekt sjåfør – jeg har mine lyter og uvaner akkurat som alle andre. Det er imidlertid én ting jeg er veldig nøye på; sikkerheten – både for meg selv og andre. Derfor kjører jeg etter «det tar den tiden det tar»-prinsippet og beregner god tid. Jeg legger også inn et par stopp langs veien – for å strekke på bena, kjøpe kaffe, nyte en nikotinpinne osv.

Å ha allverdens tid er tydeligvis noe jeg er relativt alene om. Dette åpenbarte seg i all sin prakt i sommermånedene. De fleste vet vel hvordan det ser ut på veiene f.eks. i fellesferien. Det mysser av feriefolk på vei til søndre del av landet. Felles for bilene de kjører er at de ofte har høy bakkeklaring, firehjulstrekk og dårlig sikt bakover og til sidene. Vinduene er jo dekket av bager, badeballer og solskjermer med Disney-motiver. Bak rattet finner vi far med aerodynamiske solbriller og tung høyrefot. I passasjérsetet sitter mor med stiv overleppe, og i baksetet skimter vi såvidt to arvinger. Med andre ord: DGK (Den Gyldne Kjernefamilie) rider igjen.

I min enfoldige naivitet trodde jeg at ferien var perioden man skulle slappe av og nyte tiden, men jeg forstår at jeg tilhører en minoritetsgruppe. De fleste av disse bilistene har det nemlig frøkteli’ travelt og benytter enhver mulighet til å presse seg inn foran neste bil – for deretter å trå bremsen så hardt at de øvrige familiemedlemmene blir de reneste kasteballer. Så er det igjen tid for å henge på støtfangeren til bilen foran før man igjen finner et snev av mulighet til å frese forbi og vinne noen dyrebare meter. Og slik fortsetter det – over en lang distanse.

Sammen med disse landeveiskrigerne kommer altså jeg puslende i «passelaten» – med kaffekoppen innen rekkevidde, Electric Light Orchestra på stereoen og cruisecontrollen programmert iht gjeldende fartsgrense. Jeg understreker at jeg ikke ligger under fartsgrensen – men derimot mine sedvanlige tre-fire kilometer over. Dette er likevel ikke godt nok for rallygutta, og jeg opplever stadig å bli forbikjørt av nevnte DGK’s  – eller en representant for «Bærum Ferrari- og golfklubb». Noen tror nok at de vinner et hav av tid på hver forbikjøring. Andre har bare et generelt problem med å se andre biler foran seg. Dermed blir det tatt sjanser over en lav sko – med dyre kjøretøy og andre menneskers liv som innsats. Hva andre utsetter seg selv og sine biler for har jeg egentlig ikke så mye med, men det plager meg stort når man setter andre i fare med sin hasardiøse adferd.

Samtidig innrømmer jeg at det er tilfeller som får meg til å trekke på smilebåndet også. Når man f.eks. blir griseforbikjørt av en stressa familiefar – for deretter å observere samme bil på neste bensinstasjon. Med kjerring og unger følger det jo også med et og annet pitstop – enten det er tissepause, påfyll av beroligende godterier, tampongskifte eller tanking av drivstoff. Ekstra moro er det når man blir nærmest parkert av en hissig sportsbil med overmodig sjåfør – og få kilometer senere observerer samme bil i grøftekanten, godt opplyst av roterende lamper med blått glass. Avstanden mellom å vinne tid og tape tid er ofte skremmende liten, og summa summarum opplever jeg ofte å passere disse bilene og deretter ikke se dem noe mer.

Det er sikkert lett å tenke at denne bloggskribenten ikke tilbringer mye tid på veiene. Sannheten er imidlertid at jeg har hatt sjåføryrke i over 26 år, først i taxi og nå i buss. Det finnes dessverre mange eksempler på uansvarlige yrkessjåfører, men de aller fleste – og spesielt de som lever av persontransport – er meget klar over sitt ansvar. Å spille russisk roulette med menneskeliv er galskap, og det er mange farlige situasjoner som kunne vært unngått om man har evnen til å stresse ned. Som kjørelæreren sa da jeg tok busslappen: – «Stress ned, dere vinner absolutt ingenting på å jage i trafikken».

Jeg kommer til å fortsette med å beregne god tid, ta pauser langs veien og kjøre et noenlunde fornuftig løp. Jeg vil heller komme 20 minutter for sent fram her i livet enn å komme 20 år for tidlig inn i det neste. Og som min gamle far pleide å si:

«Kjør forsiktig. Biler er det nok av, men det finnes bare én av deg».

Mye nett – lite vett?

Vi skal liksom være så forbaska tilgjengelige hele tiden!
Det begynner å bli noen timer siden mobiltelefonen ble allemannseie, og idag blir man nesten overrasket om man møter noen som ikke knotter på denne suttekluten samtidig som de bedriver andre ting. Det er f.eks. bortimot umulig å fylle handlekurven på super’n uten å samtidig skravle med noen eller være på Facebook. Man kunne jo gå glipp av noe, må vite!

Men det stopper ikke der. Langt ifra.
For nå holder det ikke å være tilgjengelig på mobilen. Via reklamens makt får vi klar beskjed om at vi bare MÅ ha trådløst internett på hytta, i båten og i bilen. Argumentene er grovt sett at man da kan jobbe hvor som helst og når som helst, og for de som har unger skal det visstnok gi en helt ny hverdag. Man slipper dette gnålet fra arvingene om at man skal finne på ting. Å få unger idag fortoner seg mer og mer som en todelt affære: «Produksjonsfasen» (den hyggelige men relativt korte delen av greia) – og en nedbetalingsordning som strekker seg over ca 18 år. Alt som befinner seg innimellom dette skal etter dagens standard overlates til Bill Gates, Mark Zuckerberg og din etter eget valg leverandør av trådløst internett.

Eksempel på sted der man kan klare seg utmerket godt uten internett

Misforstå meg ikke. Jeg digger progresjon!
Jeg regnes vel av mange for å være tidenes duppedittfreak. Gi meg et kredittkort og en time på nærmeste Clas Ohlson, og jeg er i mitt ess. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan hygge meg med langt enklere gleder også. Lyden av bølgeskvulp. En vakker solnedgang. Lukten av tang..eller en skog. Det finnes mye glede i å bare bruke de sansene vi ble født med.

Mye har skjedd siden jeg fikk bleieutslettene behandlet med Løveapotekets barnekrem.
Da jeg var barn var kassettspilleren i pappas bil det mest teknofile jeg visste om, og den ble flittig benyttet på bilturer. Foruten meg inkluderte disse turene mor, far og en skikkelig plagsom lillesøster. Vi kunne kose oss med samme type musikk, selv om ansiktsfargen til gubben endret dybde etter fire strake timer med smurfehits. Én gang ble han så forsynt at han med viten og vilje produserte en real båndsalat før hele skiten forsvant ut bilvinduet, selvsagt til sopraninspirerte protester fra tidligere nevnte plagsomme lillesøster. Denne gangen ble imidlertid ikke protestene tatt til følge, og kassetten befinner seg sannsynligvis fortsatt et sted mellom Rømskog og Töcksfors.

Ellers gikk turene stort sett stille for seg.
Vi sang, gjettet gåter, fortalte dårlige vitser – og hadde selvsagt leken «gul bil» som gikk ut på å være førstemann til å observere biler med denne fargen og rope det ut mens man ga sidemannen en real dytt. Akkurat denne leken trodde jeg de fleste gjorde seg ferdig med innen konfirmasjonsalder, men nyere forskning viser med all tydelighet at jeg tok feil. Kjæresten min synes nemlig dette er forbaska festlig, og det bærer bilturene våre preg av. Siden hun er vesentlig mer ivrig og observant enn meg er jeg i ferd med å pådra meg hørselskader og en anseelig mengde blåmerker. Hvem sier at det er kjedelig i en bil?

Men tilbake til familieidyllen:
Fossilene, det feminine avkommet og jeg var på mange camping- og hytteturer også. Her brukte vi tiden til å bade, fiske, besøke familie, kose oss med god mat og spille de legendariske spillene. Siden vi nå skriver 2012 bør jeg muligens presisere at jeg ikke sikter til Angry Birds – men derimot Monopol, Yatzy, Ludo og uskyldige kortspill der man ikke sto i fare for å spille bort ukelønna eller bli sittende uten en tråd på kroppen. Selvsagt kunne det bli noen sure miner av dette også. Jeg skal ikke påberope meg å noensinne ha vært en god taper, og kombinert med en real porsjon stahet – som jeg for sikkerhets skyld delte med min far – så kunne det dukke opp noen heftige diskusjoner om spillenes endelige resultat. Det hadde seg imidlertid slik at jeg var dømt til å tape. Gubben var sjøkaptein av yrke og en mildt sagt autoritær fyr, og når en liten pjokk får valget mellom å erkjenne nederlaget eller bli fratatt lørdagsgodteriet er diskusjonen i realiteten avsluttet. Jeg mener likevel fortsatt at et par av yatzyresultatene burde vært prøvet for rettsapparatet.

Ikke bare idyll – men nettopp dét var noe av idyllen!
Vi brukte tiden på hverandre, hos hverandre og med hverandre. Foreldrene mine fikk ikke hjelp av bredbåndleverandøren Ice  – de måtte selv gjøre en solid innsats for at vi ungene skulle ha det bra, og til tross for at «stillhet» til tider var et ukjent begrep så gjorde de det med glede. Resultatet ble at vi lærte å sette pris på hverandre, finne glede sammen og utvikle oss til sosiale individer. Denslags kan ikke kjøpes for penger – eller bestilles over nett for den saks skyld.

Noen ganger er det godt å bare stoppe opp og leve…

Tigging = menneskehandel?

Den store debatten om tigging er igang. Et av de store spørsmålene er hvorvidt det foregår organisert tiggervirksomhet og om tiggerne dermed er ofre for en type menneskehandel.

Det er nesten både rørende og komisk å observere hvordan det argumenteres for og mot et forbud. Mange mener at tigging bør forbys da det finnes mange ofre. Andre mener at tigging er noe som bør tillates mennesker i en vanskelig situasjon.

Jeg kan ikke dy meg for å sammenligne med den store debatten i forkant av loven om sexkjøp. Her ble de aller fleste prostituerte stemplet som ofre – særlig av personer som befinner seg godt til venstre på den politiske skala. At mange kunne fortelle om noen frivillig prostituerte ble avfeiet som en myte, til tross for at de som virkelig kjenner miljøet kunne vitne om slike tilfeller.

Nå er altså rollene – og dermed også argumentene – byttet om. Det blir plutselig feil å plassere absolutt alle i offerstolen. Jeg tror uttrykket inkonsekvent er i ferd med å anta en helt ny dimensjon.

De aller fleste er vel enige om at menneskehandel er et onde – et onde som må og skal bekjempes. Det er imidlertid trist å se hvordan våre egne moralske prinsipper er den virkelige pådriver for argumentasjonen. Jeg tror de som ønsker å forby tigging egentlig har et ønske om å fjerne noe de oppfatter som pågående og plagsomt. Noe som i deres øyne forsøpler bybildet. Noe «byens besteborgere» skal være skånet for.

På samme måte gjemte man seg bak «menneskehandelskjoldet» for å komme prostitusjonen til livs. Den egentlige grunnen var at man følte det nedverdigende for kvinner – og at menn ikke skulle ha mulighet til å kjøpe seksuelle tjenester.

Som så ofte ellers: «sannheten» er hva vi selv velger å tro…

Lyspunkter i en mørk tid

Stikkord

,

Terror har rammet lille Norge.
Først smalt en bombe i regjeringskvartalet. Jeg tror dette fikk mange av oss, meg selv inkludert,  til å tenke i internasjonale baner. Norge har blitt utpekt som terrormål, og nå var truslene blitt til alvor. Kort tid senere fikk vi meldinger om skyting på Utøya. I begynnelsen var det få som tenkte på sammenheng mellom udådene.

Lite visste vi da.
I ettertid har vi fått vite at begge udådene ble begått av en etnisk norsk mann. Begrunnelsen for bomben i regjeringskvartalet og likvideringen på Utøya var at han ønsket et nytt og annerledes Norge. Han har en ideologi som går ut på » å redde Norge og Vest-Europa fra bl. a kulturmarxisme og muslimsk overtagelse». Arbeiderpartiet er i hans øyne den store landssvikeren og måtte derfor betale.

Jeg er på en måte glad for at disse ubegripelige udådene ble begått av en nordmann. Dersom de hadde vært et resultat av utenlandsk ekstremisme ville det utvilsomt frembragt mye hat i befolkningen. Man kan bare forestille seg hvordan dette ville påvirket livene til alle landets fremmedkulturelle. Vold ville avlet uante mengder vold. Konsekvensene ville blitt fatale.

Istedet opplever vi et fantastisk samhold!
Befolkningen i landet står sammen i sorgen. De trøster hverandre, viser omsorg og kjærlighet for og til ukjente, lager enorme hav av blomster og synger unisont. Vi befester betydningen av demokratiet, proklamerer at vi ikke lar oss knekke og står  sammen for mer toleranse og forståelse. Den medmenneskelige varmen er så påfallende og enestående at den sender bølger langt utover landets grenser.

Hva har så gjerningsmannen oppnådd?
Faktisk utrolig mye – men ingenting av hva han var ute etter å oppnå. Han har faktisk oppnådd nøyaktig det motsatte av det han ønsket. Istedet for en splittet og svekket nasjon er vi sterkere og mer samstemte enn noen gang tidligere. Vi fordømmer hans ideologi. Vi besvarer hans feige angrep med kjærlighet, mellommenneskelig forståelse, mer toleranse og respekt for mangfoldet. Prisen har vært skyhøy, faktisk utilgivelig og uforståelig høy, men vi viser med all tydelighet hva det norske folk er bygget av. Vi har et kongehus som omfavner sitt folk i sorgen, en statsminister som er engasjert fra dypet av hjertet, en politietat som er seg sitt ansvar bevisst, helsepersonell som har jobbet kontinuerlig døgnet rundt, brannmannskap som setter sin ære i å utføre sitt arbeide og et hav av frivillige som nekter å gi opp. Det er mengder av medmenneskelig lys, varme og ekte samhold.

Tilbake står du, Anders Behring Breivik.
I mørket. I kulden. Alene.
La dette være straffen du tildeles av det norske folk for å ha undervurdert oss så til de grader.

Og ennå har ikke rettssaken engang begynt.


Striptease – helt konge?

I vårt kjære naboland Sverige er det skikkelig krise om dagen. Mye tyder på at landets konge Carl Gustaf en gang i livet har vært på strippe/sexklubb og tittet på lettkledde – kanskje til og med avkledde – damer. Han nekter på en måte for dette ved at han i intervju sier at han ikke kan huske noe slikt. Det kan hende han snakker sant – men det kan også bety at han var så drita at han ikke husker noe som helst eller at han har sett så mye pupp og rompe at han går helt i surr. Uansett så har ordet abdisere dukket opp. Mange svensker krever at han må gå av – og dermed overlate tronen til sin datter.

I Norge har vi en annen, men minst like interessant situasjon:
Vår egen kronprins valgte å gifte seg med en ung dame hvis tidligere livsstil ble betegnet som «utagerende». Etterhvert kom det frem at denne livsstilen inkluderte bl.a. ulovlig bruk av narkotiske stoffer. Den angrende jenta fra sørlandet klarte imidlertid å sjarmere både kongen, dronningen og mesteparten av kongeriket – og resten er vel en kjent historie. Jeg tilføyer et «heldigvis», for jeg har stor sans for vår egen kronprinsesse. Jeg synes Mette Marit er en fantastisk representant for kongeriket Norge.

Det hele koker ned til følgende:
Mens man i Sverige vurderer å kaste en konge som har brukt tid på å se en helt lovlig form for underholdning – så tok vi her på berget imot en fremtidig dronning som tidligere har misbrukt narkotiske stoffer.

Er det svenskene som lager storm i vannglass – eller er det vi som er for hjertevarme og tilgivende?

Kropp er topp!

Idag har jeg gjort noe så unikt som å se en episode av den gamle serien «Baywatch». De fleste husker denne serien som hadde sin storhetstid på 90-tallet. Scenene der velformede kropper løper i slow motion over het sand har brent seg inn på mange netthinner.

Det som slo meg er at denne type TV-underholdning var helt OK dengang da. Det mysset av damer med silikoninnlegg både her og der til glede for «vårs gutta». Damene kunne på sin side kose seg ved synet av oljeglinsende guttekropper med biceps, triceps, sixpacks og forførende blikk. Ikke en kjeft snakket om salg av kropp. Gutta fikk ikke mindreverdighetskomplekser bare fordi Hasselhoff kastet skjorta, og jentene ga ikke opp jakten på kjærligheten selv om Pamela hadde tidenes trutmunn og size «fotball-cup» i skålene. Vi kunne benke oss ned foran skjermen og nytet synet av flotte kropper mens vi inntok en egenprodusert pizza og bare hadde det kos.

Idag ser vi på politisk korrekte og totalt kjønnsløse familievennlige programmer mens vi gafler i oss «je-je-je-hjemmelaga», drikker kalorifattig brus og har laptopen trygt innen rekkevidde – sånn i tilfelle vi skulle gå glipp av en viktig statusoppdatering på Facebook.

Hvor i helvete gikk det egentlig galt???

Frustrerte fruer og fjernkontroll

Er du mann og møkk lei av at kjærringa har overtatt  fjernkontrollen og ødelegger TV-kvelden din? Fortvil ikke – løsningen er nærmere enn du tror!

Alt var liksom så mye enklere før. De fleste programmer på fjernsynet var myntet på barn, menn eller i nødsfall familien generelt. Idag oversvømmes vi med programmer som i vesentlig grad er rettet mot kvinner, noe som dessverre har skapt et feminint behov for råderett over fjernkontrollen. Siden dette kan skape kollisjoner med viktige fotballkamper og motorsport er det viktig å vite hvordan man løser situasjonen. Løsningen er noe så enkelt som god gammeldags psykologi!
Vi tar utgangspunkt i en helt vanlig tirsdagskveld der husets hormonbombe gjør seg klar for en ny episode med «Frustrerte Fruer» (FF), men tipsene du er i ferd med å få kan med fordel brukes i forbindelse med andre programmer også. Hele konseptet er nemlig bygget på at kvinner synes det er helt greit med konkurranse – såfremt de er sikre på å vinne. Det er imidlertid en smal sak å endre en kvinne fra «skråsikker» til «frøkteli’ usikker», og dette kan du utnytte til din fordel.
Før vi setter igang må du utstyre deg med to enkle rekvisitter:

  • Tannbeskytter
  • Susp.

Klar? Da setter vi igang!

1: «La oss gjøre noe sammen, kjære»!
Damer synes det er søtt om du viser interesse for deres interesse. Om det i tillegg betyr at du ofrer en fotballkamp for å se FF sammen med henne så oppgraderes du sporenstreks til «drømmemann». Man kan riktignok høre en svak lyd av alarmklokker i det fjerne siden du ikke har gitt slike offer tidligere, men noen umiddelbar fare er det såvisst ikke.
Farenivå: bagatellmessig.

2:»Hun ser sannelig ikke verst ut…».
Det mange menn ikke er klar over er at typiske kvinneprogrammer (også kalt PMS-TV) ikke inneholder bare tøffelheltmenn, men også noen svært lekre kvinnfolk. Dette fungerer som bare tusan så lenge det ikke finnes en mann i rommet som kommenterer rypene. Her legger du selve grunnlaget for å gjenerobre fjernkontrollen. Når en av rypene dukker opp på skjermen sier du litt tilfeldig: «Jøsses…hun der ser sannelig ikke verst ut»! Dette setter fart på den rødvinmarinerte virkelighetsforvrengeren som befinner seg mellom øra på husets drage. Du bør derfor være smart gutt, lure tannbeskytteren ubemerket på plass og gjøre klar til neste sekvens.
Farenivå: påtagende.

3: «Jenter er jenter verst».
Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Du har sikkert merket det mange ganger; en liten positiv kommentar om en annen dame utløser en negativ tirade utav en annen verden. Du vil nå derfor få høre noen høyrøstede betraktninger om silikon, ansiktsløftninger, botox og annen falsk markedsføring som disse «jålete TV-stjernene» bruker alle sine midler på. Her benytter du selvsagt anledningen til å forsvare dem. Du kan for eksempel understreke at noen er heldigere enn andre fra naturens side eller at de kanskje bruker medlemsskapet på treningsstudioet istedet for å bare være støttemedlem. Husk å bevare roen når du snakker – det gir dobbel effekt. Ingenting er mer irriterende enn en sindig og avbalansert mann når hun selv er i ferd med å ta av som en rakett. Sannsynligheten for at tannbeskytteren kommer til sin rett er nå gigantisk. Om du ikke plasserte denne iht punkt 2 kan du belage deg på mange festlige timer i tannlegestolen eller livnære deg på grøt frem til du blir putta i pennalet.
Det bør nå være tid for reklame – og du kan benytte pausen til å gå ut på badet for å tørke blod av gliset ditt. Samtidig finner du frem suspen, for den vil garantert straks komme til nytte.
Farenivå: ekstremt.

4: «Når nøttene blir lange».
Etter reklamepausen, noen desiliter blod fattigere og med suspen omsorgsfullt plassert i boxer’n er det igjen tid for å ta plass i sofaen sammen med heksa. Siden hun fortsatt faktisk sitter der er det tid for det saftige nådestøtet. Relativt ubemerket sprer du bena dine littegranne mens du innimellom serverer noen små fornøyde grynt. Dette vil teoretisk sett få gamla til å sende deg et blikk så isende at man til sammenligning kan arrangere sommer-OL på nordpolen. Du forklarer med den største selvfølgelighet at du er en mann med helt normale reaksjoner, og at det derfor er nødvendig å gjøre plass til en voksende «bamse i buksa» på grunn av alle de lekre damene på TV. At det buler ut er jo noe hun selv kan observere, men at det bare er en susp er din lille hemmelighet. Siden de fleste damer på et eller annet stadium i livet har tatt kurs i balleknusing vil du være meg evig takknemlig for rådet om panserbeskyttet snopp. Om du derimot ikke gjorde som beskrevet i punkt 3 kan du sitte der med ditt eget private grustak i boxer’n og et betydelig lysere stemmeleie enn før.
Farenivå: katastrofalt!

5: «Den kalde krigen».
På dette tidspunkt bør det være duket for en real dose kvinnelig stillhetstortur. Kvinner vet ikke at vi i realiteten setter pris på at de holder smella noen minutter (dette er jo tross alt den egentlige årsak til at vi er så glad i en blow-job), men nå kan du altså kose deg og nyte synet av de lekre rypene på skjermen. Husk å fortsette med små fornøyde grynt innimellom – gjerne i kombinasjon med at du klør deg på balla. Det holder den opparbeidede frustrasjonen ved like.
Farenivå: kritisk, men stabilt.

6: «Hvad gør vi nu lille du»?
Når kveldens program er over er det tid for å slå den siste spikeren i kista. Klapp deg fornøyd på den suspbekledde balla di, slipp en brakfjert og si at du ble så opphisset av episoden at du er klar for en real dose sex. Det forrige farenivået vil nå utvides fra «kritisk og stabilt» til «eksplosjonsartet». Det blir en salig blanding av flygende gjenstander, slag, spark og krampegråt før hun stryker på dør og mer enn antyder at hun sover over hos venninna. Spør gjerne om hun gidder å hente en øl til deg før hun slenger igjen døra – det gjør vanligvis susen. Hos venninna blir det naturligvis rødvinmarinering av hjernebarken og felleskonkludering om at du må være tidenenes drittsekk. Sistnevnte er kanskje ikke så himla langt unna sannheten…men hva gjør vel det? Sannsynligheten for at hun vil være sammen med deg ved neste innslag av femi-TV er minimal. Du har dermed gjenerobret din rettmessige dominans av fjernkontrollen. Gratulerer! Om hele opptrinnet medfører varig endret sivilstatus så husk at det finnes mye glede i Fjordland og «TV1000 hjelper deg».
Farenivå: eliminert.

Lykke til med ditt nye liv!



Kjønnskamp og hevn

«Alt var mye bedre under krigen». Disse ordene ble gjort kjent via Ole Paus i form av noe som med en smule velvillighet kan kalles sang, men som i realiteten minnet mer om en utslitt kaffetrakter. Det handlet uansett kort og godt om at alt var så mye bedre før.

Om det virkelig var så mye bedre skal være usagt, men at mangt og meget var enklere er lettere å gi bifall til. Verden var liksom en relativt forutsigbar plass med en mengde «slik er det bare»-regler og mer eller mindre aksepterte «sannheter». Tyske biler var best, lærere kunne korrigere elever uten at rettsapparatet ble koblet inn, brød og poteter var sunt, «Landsmoder Gro» ordnet opp når andre dreit på draget. Verden visste at om man ikke oppførte seg som folk så kom USA og slapp ei atombombe i hue’ på de slemme. Og sist men ikke minst: mannen var sjefen i heimen. Punktum.

Jeg er egentlig glad for at verden har gått fremover, og at de nevnte regler og sannheter har blitt kraftig modifiserte. Ikke minst gjelder dette når det kommer til kjønnsroller, og i rettferdighetens navn synes jeg likestilling bør være en selvfølge. Det som dessverre har skjedd er at likeverd har kommet totalt i bakleksa. Tidligere var det mannen som tronet øverst, men idag er det på mange måter kvinnen. Jeg etterlyser en balanse, og det er dette jeg anser som definisjonen på likeverd.

«Det er politisk korrekt av menn å snakke nedsettende om eget kjønn».
Uttalelsen stammer fra Øystein Sunde og ble servert under ett av hans mange show. Han er kjent for å ta hverdagslige ting på kornet, og dette var såvisst ikke noe unntak. For å virkelig slå en saftig spiker i likeverdkista dukket også Bjørn Eidsvåg opp og sang «Eg e’ bare en mann», og frembragte vertikale hodebevegelser og fuktige skritt hos mange forsmådde kvinner. En mann som legger seg flat og bagatelliserer seg selv og sin betydning har nemlig selvinnsikt, må vite – og slikt slår ofte godt an i et kvinnesinn. Dersom mannen ikke har denne «selvinnsikten» er han et mannssjåvinistisk svin. Tøfler er tingen!

Reklamebransjen har skjønt greia. Med utgangspunktet «menn er dumme og enkle – kvinner er smarte og ansvarsfulle» har man grunnlaget for mang en artig reklamesnutt. Ta for eksempel den som ruller over skjermen i disse dager: Et par sitter foran TV’n og glaner på en lettkledd bimbo som vasker en bil. Fruen utbryter «Er det muuulig…skal menn liksom like dette her»? Deretter slår hun av tittekassa før hun stiller mannen det retoriske spørsmålet: «Du liker jo ikke dette her du»? Så er det duket for stotring, roing og bortforklaringer fra en mann som mest av alt minner om en tufs uten egne meninger.
Eller hva med paret som spiser et måltid bestående av bl.a. sunt svinekjøtt og grønnsaker, og der mannen formelig kjenner at styrken kommer sigende på. Han bobler over av forventninger når hun sier at han vil få bruk for den styrken senere på kvelden, men kommer fort ned på bakken når hun presiserer at det var trappevasken hun tenkte på.

Jeg beklager å måtte si det jenter, men «vårs gutta» synes faktisk det er digg med pene damer og flotte biler. Helt sant! Når vi forsøker å nekte for det er det fordi det er så fordømt politisk korrekt. I tillegg er det dessverre et viktig bidrag for å bevare husfreden. Sannheten er imidlertid at vi kan fryde oss over synet av en lekker dame og samtidig elske den livsledsageren vi har. Det betyr altså ikke at vi forlater heimen for å finne et lettkledd kjei med bilshampoo rundt muggene – på samme måte som at dere jentene i venninnegjengen kan se på Chippendales uten å samtidig pælme gifteringen. Det handler litt klisjéaktig om å skjerpe appetitten ute og spise når man kommer hjem.
Og ja – vi menn er opptatt av sex, kanskje mer enn dere damer. Men når samfunnet på mange måter lager karikaturer på dette under parolen «sex er belønning» – da er vi skikkelig ute å kjøre. Et samfunn der menn reduseres til annenrangs tøffelhelter med utslettet identitet og kvinner fremheves som den eneste oppegående skapning på planeten Tellus. Noen menn synes dette blir litt for mange kameler å svelge og velger derfor å krysse landegrensene for å finne en partner, noe som ofte resulterer i påstander om at man vil ha en nikkedukke. Kanskje det rett og slett handler om jakten på likeverdighet?

Samtidig har jeg stor forståelse for dagens situasjon. Kvinner har i hundrevis av år blitt tråkket på, mishandlet, latterliggjort og bagatellisert – og det er sannelig ikke over enda. Jeg er på ingen måte stolt av dette historiske perspektivet, og jeg erkjenner at kvinner har en lang vei å gå på «hevnens allé» før vi er skuls. Det som bekymrer meg er at denne korrigeringen av urett torpederer det de fleste av oss er ute etter, nemlig fungerende parforhold med gjensidig respekt og likeverd. Man kan ikke rette opp én udåd ved å begå en annen.

Både kvinner og menn er fantastiske skapninger! Noe av det aller flotteste er forskjellene på kjønnene. Kanskje det hadde vært en idé å verdsette at menn liker damer, biler og dataspill?

Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, for jeg er online med Stian. Det er så gøøøy!

Å henge ut andre på Facebook

De aller fleste av oss har meninger om mangt og meget, herunder også om andre mennesker. Med vår egen høyst individuelle rettferdighetssans som grunnlag bestemmer vi hvorvidt vi er berettiget til å dele disse meningene med andre. Det kan handle om den psykopatiske exen, et troll av en svigermor, venner man har blitt sviktet av eller dagligdagse problemer i et parforhold. Variasjonene er like mange som emnene, men fellesnevneren er vanligvis at man ønsker aksept for sine meninger og/eller sympati. I slike tilfeller finnes det vel knapt et mer effektivt virkemiddel enn statusfeltet på sin egen Facebook-profil.

«Hensikten helliger middelet». Dette er et eldgammelt visdomsord, men også i høyeste grad en «sannhet» med modifikasjoner. Det er lett å tro at bare personen er fæl nok så er det fritt fram å spre hva som helst av meninger. Med vår egen rettferdighetsvektskål i hånd bestemmer vi selv hva som er rett og galt å formidle om andre mennesker, men med denne vektskålen har man jo også bind for øynene…

I tillegg har man noe som kalles «lover». Dette er, hvor usannsynlig det enn høres ut, noe som i utgangspunktet er likt for alle. Grovt sett betyr det at vi kan si ifra om suspekte forhold – og så er det opp til andre om det skal forfølges. Det betyr altså ikke at «Gud og Hvermannsen» kan forvente aksept for egne utbasuneringer, uansett hvor godt det måtte være ment. Dette gjelder enten det er snakk om den dusten man lever sammen med, den pedofile jævelen som akkurat har flyttet inn i nabolaget eller dyremishandleren man ikke ønsker skal få kloa i nye dyr.

Poenget mitt er følgende:
Dersom man virkelig ønsker å bekjempe noe og faktisk jakter på varige resultater – så må man benytte lovlige virkemidler. Å ty til kringkasting av ukvemsord basert på egen dømmekraft betyr at man synker ned på samme nivå som den man søker å bekjempe. Det kan da umulig være meningen?

Gapestokken er avskaffet. Man behøver ikke nødvendigvis like det, men det er klare fordeler forbundet med å akseptere det.