Dette er en uttalelse jeg fikk høre for noen år siden, og av en eller annen grunn vender den stadig tilbake til de små grå. Det hender jo at det dukker opp noe som fester seg mer enn annet.
Historien er relatert til «mitt forrige liv» – den gang jeg hadde mitt virke som taxisjåfør. Av alle oppdrag var det også kjøring for det offentlige, herunder transport av syke mennesker til forskjellige behandlinger. Noe av det mest vanlige var – dessverre – kjøring til Det Norske Radiumhospital. I spesielle tilfeller kunne det forekomme at man fikk mer eller mindre faste pasienter i bilen, hvilket naturligvis resulterte i at man ble ganske godt kjent med hverandre. Praten utviklet seg derfor fra de vanlige fraser om vær og vind til å omhandle mer dype og interessante temaer.
En av disse faste passasjerene var en «godt voksen pensjonist». Mannen var både oppegående og ved godt mot siden prognoser og dermed også bedringsutsikter var gode, og det var enkelt å føre hyggelige samtaler. Vi kunne prate og fleipe om det meste, og det gikk aldri lang tid mellom latterkulene. Allikevel kunne han ty til perioder med stillhet, og det var etter en slik periode den tidligere nevnte uttalelsen falt.
– «Kona mi er så snill mot meg» sa han, med et nærmest drømmende uttrykk i ansiktet. Deretter begynte han å fortelle om livet deres. Hvordan de møtte hverandre, hvordan de måtte slite for å få endene til å møtes da de var unge, hvor heldige de var som kunne se tilbake på mange år som ektepar. At han nok ikke hadde vært verdens enkleste sjel å leve sammen med, men at kona hans var en tålmodighetens engel. Hvor omsorgsfull hun hadde vært da han ble syk…og mange andre superlativer om kvinnen han bedyret å være like forelsket i idag som da han traff henne.
På vei hjem fra behandling nærmet det seg middagstid, og det var tid for flere superlativer.
– «Jeg lurer på hva for noe godt kona mi har lagd til middag idag», sa han. – «Du skjønner – hun er så utrolig flink til å lage mat»!
Det skinner vel klart igjennom at dette var noe som gjorde inntrykk på meg. Finnes det noe vakrere enn mennesker som roser sin livsledsager i andres påhør? Det er liksom så enkelt og vanlig å sverte den man lever sammen med, ofte som et slags dårlig skjult forsøk på å få sympati eller sette seg selv i et bedre lys, og det er nok ganske likt fordelt mellom kvinner og menn. Alle har vi våre nedturer både alene og sammen med andre, men det er liksom så mye mer interessant å høre om det som er positivt!
Kanskje vi alle bør bli litt flinkere til å «gi hverandre blomster» mens vi fortsatt lever?
Ørnulf Thyberg 