Jeg har alltid vært glad i gode diskusjoner. Å utveksle meninger kan være både spennende og interessant, og ikke minst kan det åpne for at man kan revurdere egne synspunkter. Å se tingene i andre enn sine innarbeidede perspektiver kan være lærerikt og selvutviklende.
Å diskutere utelukkende for diskusjonens skyld er imidlertid lite matnyttig tidtrøyte. Dessverre er dette noe som er ganske vanlig i vår teknologiske hverdag. Det florerer av nettbaserte fora der både Gud og hvermannsen kan velsigne sine meninger om det meste for de fleste. Uttrykket «nett-troll» er av relativt nytt opphav, men likevel kjent for de fleste. At noen skriver innlegg og kommentarer de aldri ville presentert noen ansikt til ansikt vitner om feighet og i overkant mye fritid. Å starte en diskusjon eller svare på et innlegg utelukkende for å provosere er..tja..direkte teit.
Det som gjør dette ekstra vanskelig er at det tidvis kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse aktører. I verste fall vil den som diskuterer med gode hensikter bli beskyldt for å kun være ute etter å provosere. Det blir litt som da man som barn ble beskyldt for å ha gjort noe galt, mens man selv visste at det ikke var hold i påstandene. Å bli anklaget for noe er aldri hyggelig, men det blir enda verre når man selv vet at man er uskyldig.
Selv forsøker jeg etter beste evne å skrive informativt, saklig og meningsfullt – selv om jeg så absolutt har bommet noen ganger. Noe av det viktigste for meg er å opptre rasjonelt istedet for emosjonelt. Dersom man skriver mens man er på sitt mest følsomme er det fort gjort å «bæsje på leggen». De fleste av oss har vel lest venners frustrasjonsutbrudd på Facebook når de er på sitt mest emosjonelle. Hoderystende blir vi vitner til at ektefeller, exer, husverter, kolleger og arbeidsgivere får så hatten passer. Å tenke konsekvens av egne handlinger er totalt fraværende.
Selv har jeg nylig hatt en svært så interessant hendelse på Facebook. I en av gruppene jeg er medlem av er det meste såre vel så lenge alle er rørende enige, noe de da vanligvis også er, og dermed er det stort sett «kose mose overdose». Det hender likevel at noen blir i overkant interesserte i å dele av sitt privatliv. I utgangspunktet synes jeg dette er uproblematisk. Problemet melder seg først når man blander inn personer som ikke engang er med i samme gruppe, og dermed var det duket for en liten ytring om nettvett fra undertegnede. Det var liksom da sirkuset startet.
Nå skal det skytes inn at nevnte gruppes medlemmer i all hovedsak er kvinner, og allerede her møter man på det første hinderet. I svært mange sammenhenger ser man at kvinner i stor grad er mer emosjonelle enn menn. Absolutt ingen dårlig egenskap – bortsett fra når man skal føre en saklig diskusjon der argumentene henger noenlunde på greip. Når følelser erstatter fakta får diskusjonen et sterkt preg av subjektivitet. Dermed er det kun snakk om personlige meninger basert på egne følelser – og hvor interessant er egentlig det?
Å male på med fakta mens motdebattantene er i ferd med å gå fra konseptene i en storm av hormoner, rødvin og generell virkelighetsforvrengelse – det er det nærmeste man kommer virtuell ekstremsport. For å gjøre en lang historie kort kan jeg fortelle at jeg ble tildelt noen karakteristikker som befinner seg et godt stykke unna virkeligheten. Slik kan det bli når man nekter å snakke andre etter munnen, velger å forholde seg til virkeligheten og søker å se ting i et større perspektiv.
Også påstår man at menn er enkle?
Ørnulf Thyberg 