Jævla hestepop!

Stikkord

countrymusikk, P10 Country, radio DAB

De fleste som kjenner meg vet at jeg er en svoren DAB-tilhenger. I tillegg til at jeg er fornøyd med dekningen der jeg ferdes liker jeg å kunne boltre meg i mange forskjellige kanaler. Spesielt begeistret er jeg for kanalen P8 Pop. Jeg er jo såpass gammel at jeg hadde min glansperiode på 80-tallet, og såvidt jeg husker var det sabla morsomt også.

Utvalget av kanaler blir stadig utvidet, og for kort tid siden ble noen nye lansert. P9 Retro, som tidligere var en lokalstasjon, ble til min store glede riksdekkende. Musikk fra 60 og 70-tallet er skikkelig kvalitet. En egen kanal for norsk popmusikk dukket også opp, og jammen fikk vi ikke også VINYL som virkelig får det til å skrangle i gebiss og hofteproteser. Selve rosinen i pølsa var imidlertid en egen kanal for alle som digger hestepop – eller «countrymusikk» som det visstnok heter. En EGEN kanal for gitarspillende kjøttmopedister. Say WHAAAT???

Min kjennskap til hestepop har vært sterkt begrenset. Det nærmeste jeg har kommet er vel Dolly Parton, men jeg skal være ærlig nok til å innrømme at dette har hatt lite med musikken å gjøre. Country for meg har vært synonymt med innavl, tannlause unger som spiller banjo, et glassaktig blikk i øyne over normalt langt inne i skallen, folk som faktisk ler av «Mot i brøstet» på TV, illeluktende flanellskjorter og trailersjåfører med IQ lavere enn sitt eget skonummer. Det er liksom den musikken man hører på når man egentlig ikke liker musikk – eller fortsatt har tilgode å oppdage kvalitetene til Pink Floyd, Mike Oldfield, Led Zeppelin og David Bowie. Eller 80-tallsdronningen Kim Wilde for den saks skyld. Country er helt enkelt ikke musikk!

Nå har det seg slik at hun jeg er så heldig å dele postkasse, dobbeltseng og regninger med – altså min elskede hustru – er velsignet med to fantastiske døtre fra «sitt forrige liv». Den eldste av disse to er i en alder som tilsier at hun burde høre på dagens listepop, eller «hits for kids» som jeg generelt kaller det, men dengang ei. Hun hører på…ja nettopp – køntri! Traller, synger og nynner til denne wannabemusikken og blir helt sukat i øya ved synet av en møkkete moderne cowboy med gitar og kjøttmoped. Uten at hun egentlig har gått aktivt inn for det har «pappa Ørnulf» gradvis blitt litt mindre bastant, og i et svakt øyeblikk kom jeg i skade for å tune inn kanalen P10 Country på kjøkkenradioen. Nå er det sikkert noen som lurer på hva denne mannemannen og alfahannen  hadde på kjøkkenet å gjøre, men det får være en annen historie.

Det store problemet er at jeg faktisk har begynt å LIKE køntri! Ja, du leste riktig. Innimellom matlaging, oppvask og baking (og der dreit jeg skikkelig på draget med tanke på «mannemann» og «alfahann») – så oppdaget jeg at denne musikken (!) faktisk er riktig så trivelig å høre på. Tro meg; jeg HAR forsøkt å stå imot – uten at det nytter. Plutselig tar jeg meg selv i å nynne på «Take me home country roads» – etterfulgt at riving i håret, springskalle mot skapdøra og to Valium bare sånn for sikkerhets skyld. Ingenting nytter.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle innrømme det, men en egen kanal for hestepop er faktisk skikkelig digg! Man blir faktisk i godt humør av å høre på det, og jeg synes det passer å runde av dette innlegget med et godt sitat:
VRINSK!!!

Komplett umulig

Stikkord

kundebehandling, netthandel, service

Netthandel er en fin greie. I likhet med svært mange andre gjør også jeg noen innkjøp via laptopen fra tid til annen. I tillegg til at det er svært så bekvemt kan man også gjøre noen gode kjøp innimellom. Spesielt morsomt er det når butikkene arrangerer «Black Friday», og en av mine favorittbutikker er Komplett.no. Jeg har vært kunde der i mange år og alltid vært strålende fornøyd. I hvertfall fram til ganske nylig.

Som et slags «hell i uhell» bestemte surroundreceiveren i heimen seg for å kapitulere like før fjorårets BF. Dermed var det bare å ta plass ved datamaskinen rundt midnatt for å sjekke tilbud. Komplett hadde som vanlig mye snadder på menyen, og dagen etter var jeg lykkelig eier av et nytt teknologisk vidunder til en hyggelig pris. Når man bor i samme by som sjappa benytter man seg selvsagt av bedriftens pickup-point istedet for å kaste tiden bort på frakt. Receiveren ble pakket ut, og kort tid etter ble stua fylt av solide lydeffekter.

Nå er det engang slik at både nettbutikker og andre forretninger har tilbud og kampanjer nærmest kontinuerlig. Det neste på programmet var dermed romjulsalget, og til min frustrasjon oppdaget jeg at mitt nye teknologiske vidunder var nedsatt ytterligere 500 kroner i pris. Jeg regnet med at dette var en glipp fra Komplett sin side og kontaktet derfor deres kundeservice med spørsmål om å få utbetalt differansen. Det var jo tross alt bare en måned siden jeg hadde handlet. Jeg fikk til svar at de kunne gi meg et gavekort på 500 kroner, noe jeg takket ja til. Plutselig fikk jeg kontrabeskjed. Noen kompensasjon kom ikke på tale siden angrefristen var utløpt.

I alle andre tilfeller ville jeg vært enig med bedriften, men i dette tilfellet er det noe som er svært så essensielt. Komplett reklamerer nemlig med 45 dagers åpent kjøp. Dette betyr altså at man kan returnere varen innen 45 dager og få kjøpesummen tilbakebetalt, i verste fall med fradrag av et beskjedent «nytteverdibeløp» for den tiden man har hatt produktet. Ettersom jeg er svært så fornøyd med produktet syntes jeg det var unødvendig å returnere varen. Jeg foreslo derfor at de beregnet differansen, trakk fra evt nytteverdibeløp og sendte meg et gavekort på det resterende – men til ingen nytte.

Det komiske med dette er at jeg kunne benytte meg av 45-dagersregelen, returnere varen, få pengene tilbake og deretter kjøpe det på nytt til den nye lavere prisen. Det blir liksom like deler tåpelig og tungvint, og i ren frustrasjon formidlet jeg mine synspunkter på bedriftens Facebook-side. Jeg ble oppfordret til å sende en mail til egen avdelig for «ris & ros», hvor saken ironisk nok ble behandlet av de samme personene – og selvsagt med nøyaktig samme utfall.

I årenes løp har jeg opparbeidet meg erfaring på litt mer enn hva jeg idag jobber med. Jeg har i mange år jobbet med salg i elektronikkbransjen. I tillegg er jeg sporadisk kronikkforfatter i diverse medier, og jeg har en tilleggsjobb som foredragsholder innen begrepene «service og kundebehandling». Felles for dette er at man lærer litt om hvordan man skal møte mennesker, og da spesielt med fokus på kundebehandling.

Noe av det første jeg lærte i elektronikkbransjen kom fra en arbeidsgiver:
«Hva du enn gjør; du kødder IKKE med kunden»!
Prisen man betaler for å handle på nett er dessverre ofte at man blir «kødda med». Det er så mye enklere å utvise dårlig skjønn og kundebehandling når man ikke har øyekontakt. Å fremstå som paragrafrytter og lite imøtekommende er lettere når man er godt gjemt bak en skjerm mens man kommuniserer skriftlig med kunden.

Når jeg holder mine nevnte foredrag presenterer jeg eksempler på bedrifter som utviser skjønn basert på god service og kundebehandling – og eksempler på det stikk motsatte. Neste gang har jeg et nytt firma å legge til på den negative siden. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at Komplett.no skulle havne på denne listen.

Kopiér og del. Og glem for f… ikke hjertene!

Av alle ting vi blir lurt til å gjøre er nok delinger på Facebook det som overrasker meg mest. Noen ganger får man følelsen av at alt som minner om kritisk tankegang er like fraværende som jomfruhinner på et bordell. Det verste er at de som evner å tenke litt lenger enn dit nesa rekker risikerer å bli stemplet som ufølsomme idioter.

Du har garantert sett det selv. En av dine venner har publisert et innlegg som du oppfordres til å kopiere og dele videre. Noen ganger blir du bedt om å være solidarisk med alle som har en skjult sykdom. Kun ved å kopiere og dele viser du at du har et stort hjerte, bøttevis med empati og gir generelt inntrykk av at du er menneskehetens gave til menneskeheten. Alle som sliter med skjulte sykdommer får det selvsagt mye bedre når du følger oppfordringen.

Andre ganger er det snakk om advarsler. Plutselig popper det opp screenshot av en fyr i 60-åra. Den tilhørende teksten forteller at gubben er en pedofil jævel. Istedet for å tenke «kjedebrev & rykter» velger du å dele innlegget. Kildesjekk og sannhetskontroll er jo bare teit, ikke sant? At fyren bor i Paraguay og mest sannsynlig ikke vil ta turen til deg på Grünerløkka er selvsagt totalt irrelevant. Bedre å advare en gang for mye enn en gang for lite. Om du bidrar til å ødelegge livet til en fullstendig uskyldig mann får så være. Alt for barna. Hvis du ikke deler innlegget er du helt sikkert pedofil selv.

Og hva me kreftsaken? Jeg mener; så mange rosa hjerter som blir delt så burde jo sykdommen vært totalt utryddet? Når du får et brev i innboksen din som forteller at dere jenter setter fokus på kampen mot brystkreft bare ved å sette et rosa hjerte i statusfeltet – burde det ikke da ringe et par bjeller? Det eneste fokuset blir satt på deg selv, for med slike delinger skjønner jo alle at du er verdens mest hjertevarme person. Hvis du virkelig vil gjøre noe for kreftsaken kan du google deg fram til et dertil egnet kontonummer og gi et bidrag.

Bilder av lidende barn er alltid en clickbait. Når vi ser et spedbarn på operasjonsbordet og med fullt av slanger tilkoblet den vesle kroppen – da får heldigvis de fleste av oss vondt i sjela. Jeg tror likevel ikke legene på sykehuset lar antall likes og delinger bestemme om de skal gjøre en innsats eller ikke. Tror du virkelig de tar på seg munnbind og finner fram skalpellene basert på disse tallene? Samme gjelder selvsagt når du blir bedt om å skrive «Amen» i kommentarfeltet. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om «han der oppe» eksisterer eller ei, men jeg er i hvertfall rimelig sikker på at han ikke har profil på Facebook.

«Vinn en Audi»! Joda, hadde vært artig dét, men det er lite sannsynlig at det kommer til å skje. Skal du ha deg en «sosse-Skoda» med fire ringer i fronten må du nok gjøre annet enn å like og dele et Facebook-innlegg. Hadde du tatt deg bryet med å gjøre litt research ville du sett at konkurransen arrangeres av en nystartet side med 50 følgere. Du kommer ikke engang til å kunne juble over en pent brukt Lada på gårdsplassen. Hvis noe virker for godt til å være sant – så er det som regel for godt til å være sant.

Rundt omkring i verden sitter det folk som forfatter alt dette. De skriver falske nyheter, dikter opp konkurranser, sprer rykter og appellerer til din samvittighet. Fellesbetegnelsen for alt dette er «kjedebrev», og hele hensikten er å få deg til å putte hjernen din i fryser’n noen minutter slik at du kan bidra til spredningen. Så kan de lene seg godt tilbake, gni seg i hendene og fryde seg over din dumhet.

Og som du selv har sett: det funker…