Striptease – helt konge?

I vårt kjære naboland Sverige er det skikkelig krise om dagen. Mye tyder på at landets konge Carl Gustaf en gang i livet har vært på strippe/sexklubb og tittet på lettkledde – kanskje til og med avkledde – damer. Han nekter på en måte for dette ved at han i intervju sier at han ikke kan huske noe slikt. Det kan hende han snakker sant – men det kan også bety at han var så drita at han ikke husker noe som helst eller at han har sett så mye pupp og rompe at han går helt i surr. Uansett så har ordet abdisere dukket opp. Mange svensker krever at han må gå av – og dermed overlate tronen til sin datter.

I Norge har vi en annen, men minst like interessant situasjon:
Vår egen kronprins valgte å gifte seg med en ung dame hvis tidligere livsstil ble betegnet som «utagerende». Etterhvert kom det frem at denne livsstilen inkluderte bl.a. ulovlig bruk av narkotiske stoffer. Den angrende jenta fra sørlandet klarte imidlertid å sjarmere både kongen, dronningen og mesteparten av kongeriket – og resten er vel en kjent historie. Jeg tilføyer et «heldigvis», for jeg har stor sans for vår egen kronprinsesse. Jeg synes Mette Marit er en fantastisk representant for kongeriket Norge.

Det hele koker ned til følgende:
Mens man i Sverige vurderer å kaste en konge som har brukt tid på å se en helt lovlig form for underholdning – så tok vi her på berget imot en fremtidig dronning som tidligere har misbrukt narkotiske stoffer.

Er det svenskene som lager storm i vannglass – eller er det vi som er for hjertevarme og tilgivende?

Kropp er topp!

Idag har jeg gjort noe så unikt som å se en episode av den gamle serien «Baywatch». De fleste husker denne serien som hadde sin storhetstid på 90-tallet. Scenene der velformede kropper løper i slow motion over het sand har brent seg inn på mange netthinner.

Det som slo meg er at denne type TV-underholdning var helt OK dengang da. Det mysset av damer med silikoninnlegg både her og der til glede for «vårs gutta». Damene kunne på sin side kose seg ved synet av oljeglinsende guttekropper med biceps, triceps, sixpacks og forførende blikk. Ikke en kjeft snakket om salg av kropp. Gutta fikk ikke mindreverdighetskomplekser bare fordi Hasselhoff kastet skjorta, og jentene ga ikke opp jakten på kjærligheten selv om Pamela hadde tidenes trutmunn og size «fotball-cup» i skålene. Vi kunne benke oss ned foran skjermen og nytet synet av flotte kropper mens vi inntok en egenprodusert pizza og bare hadde det kos.

Idag ser vi på politisk korrekte og totalt kjønnsløse familievennlige programmer mens vi gafler i oss «je-je-je-hjemmelaga», drikker kalorifattig brus og har laptopen trygt innen rekkevidde – sånn i tilfelle vi skulle gå glipp av en viktig statusoppdatering på Facebook.

Hvor i helvete gikk det egentlig galt???

Adjø KrF?

Det stormer som aldri før omkring KrF. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvordan de fryser ut sine egne.

Inger Lise Hansen.
Foto: SCANPIX

Jeg har lenge frydet meg over hvordan KrF graver sin egen grav. Man får liksom et bestemt inntrykk av at de på død og liv ønsker å kjøre seg selv i grøfta. Dagens meningsmålinger sidestiller partiet med Venstre, hvilket altså tilsier at de vipper opp og ned omkring sperregrensen. Dermed kan man nesten si at både partiledelsens og mine bønner er hørt. Med denne kursen er KrF snart bare å finne i de politiske historiebøkene.

Likevel klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg skal være trist eller om jeg skal åpne en flaske cognac. I utgangspunktet er jeg sterk motstander av å blande politikk og religion, og Krf er i aller høyeste grad et parti som har provosert meg langt over toleransegrensen for et saftig hjerteinfarkt. Når det i tillegg er snakk om et parti som søker å tre sine egne moralske prinsipper nedover hodet på hvermannsen og la det danne grunnlag for hvordan AS Norge skal styres, da får man et akutt behov for å tømme hele nevnte cognacflaske på styrten. I ren protest!

Samtidig skal det ikke stikkes under noen stol at KrF er et parti med mye hjertevarme, omsorg og medmenneskelighet. Verdier som man ofte savner i et ellers kaldt og kynisk samfunn. Problemet er bare at de gode sidene fullstendig overskygges av partiets selvpåtatte rolle som nasjonens moralpoliti. Det oser av gammeldagshet, og mens resten av oss erkjenner at vi skriver 2011 trasker KrF ufortrødent i gamle kjente spor. Et parti som ikke evner å omstille seg i takt med samfunnet er dømt til å tape i et demokrati.

Som den siste spikeren i egen kiste velger de å forkaste partiets eneste friske pust; Inger Lise Hansen. Denne dyktige kvinnen har faktisk forsøkt å styre partiet mer i retning av tiden vi befinner oss i, og denslags går ikke upåaktet hen hos moralpolitiet. Istedet for selvransakelse har de valgt å kvitte seg med «problemet». Jeg tror begrepet «kortsiktighet» har fått en helt ny dimensjon.

Partiet har forkastet en dyktig medarbeider som ikke var redd for å ta fikenbladet fra munnen. For KrF er dette jevngodt med politisk selvmord.

Utenlandske flagg 17. mai

Den årlige diskusjonen om bruk av andre nasjoner flagg under vår 17. mai-feiring er i full gang.

Egentlig burde dette være ren plankekjøring. Om jeg blir invitert i bursdag til Gunnar så skriver jeg ikke «gratulerer med dagen Ørnulf» på fødselsdagskortet. Det hadde rett og slett vært respektløst. Jeg har tross alt min egen dag som jeg blir hyllet.

På samme måte blir det når vi feirer en nasjons «fødselsdag». Da bør vi bruke denne nasjonens eget symbol og «navn» i feiringen, ikke andre nasjoners. Det blir å fjerne fokus fra det man faktisk skal hylle, i dette tilfelle Norge på nasjonaldagen 17. mai.
Om fremmedkulturelle bruker sin opprinnelige nasjons flagg på vår nasjonaldag, så regner jeg med det er fordi de ønsker å vise sin tilknytning til landet de faktisk kommer ifra. Det er lett å glemme at Norge også er et land med sin kultur, stolthet og tradisjoner – og disse er like viktige som ethvert annet lands. Da synes jeg det blir respektløst om man blander inn andre lands hyllningseffekter på denne ene dagen.

Når det gjelder antrekk er jeg langt mer liberal. Jeg synes det er et vakket syn med fargerike festantrekk fra andre land i vårt eget 17. maitog. For meg betyr dette at de tar på seg sin fineste stas når de sammen med oss ønsker å hylle nasjonen Norge, men jeg mener altså at de samtidig bør holde det norske flagget i hånden.
Om jeg velger å oppholde meg i f.eks. Hellas på deres nasjonaldag, så tar jeg gjerne på meg et typisk norsk festantrekk for å vise respekt for nasjonens dag – men jeg vil holde det greske flagget i hånd. Med dette signaliserer jeg at «jeg gleder meg på deres vegne og kler meg i min fineste stas, men jeg holder deres nasjons flagg i min hånd for å hylle Hellas sammen med dere».

I alle våre forsøk på å inkludere andre mennesker har vi lett for å glemme oss selv og vårt opphav. Jeg synes vi skal få lov til å skryte av våre egne tradisjoner og vår kulturarv på denne ene dagen. Andre nasjoner har sin dag.

Mobiltelefon

Stikkord

mobiltelefon

Av alle nymotens duppeditter er vel mobiltelefonen den mest utbredte. Til å begynne med var denslags forbeholdt personer i ledende stillinger og med en bankkonto på størrelse med et middels brutto nasjonalprodukt. Selve telefoninnretningen var av en sådan art, vekt og størrelse at det kunne diskuteres hvor mobil den egentlig var. Idag er den fysisk mindre, langt rimeligere – og ikke minst allemannseie. Har man ikke minst én mobiltelefon blir man nærmest betraktet som en slags einstøing.

Selv har jeg det man kan kalle et lettere ambivalent forhold til hele greia. Visst er den praktisk og nyttig, men jeg synes den i svært mange tilfeller blir misbrukt like mye som den blir brukt. Jeg mener – hvor nødvendig er det egentlig å være 100% tilgjengelig 24/7? Jeg synes det er totalt unødvendig, men skal samtidig innrømme at jeg har vært der. Aldri i livet om jeg vil tilbake dit!

Jeg har i mange år vært en person som har vært tilstede for alle andre. Den man kunne kontakte for å dele både gleder og sorger. Klart det er en god følelse å være til nytte og inspirasjon for andre, men det handler også litt om å sette grenser for seg selv – noe jeg dessverre var fryktelig dårlig på. Resultatet var at jeg hadde min trofaste bluetooth i øret omtrent hele tiden. Jeg kunne ikke engang lage meg mat uten at det ringte, ei heller foreta toalettbesøk uten å bli forstyrret. Det var nærmest en slags uskreven regel at telefonen ringte samtidig som «beversnuta» tittet fram. Dermed ble det en slags moderne utgave av Archimedes’s omskrevne lov:
«Når et legeme nedsenkes i vann – ringer telefonen».

Det gikk som det måtte gå. Etterhvert møtte jeg den noe legendariske «veggen» og utviklet noe i nærheten av en sosial angst. Jeg fikk en voldsom antipati mot mennesker som ville meg noe hele tiden, og trakk meg derfor mye tilbake fra min sosiale hverdag. Således har jeg altså beveget meg fra den ene ytterligheten til den andre, noe som selvsagt er hverken bra eller ønskelig.

Idag ler jeg av mennesker som ikke kan bevege seg en millimeter uten nærkontakt med «suttekluten» sin. Naturligvis kan det også fortone seg som et irritasjonsmoment – om man f.eks. er sammen med mennesker som er langt mer opptatt av å knotte meldinger enn å være sosiale med de man har rundt seg. I ekstreme tilfeller grenser det etter mitt skjønn til å være direkte uhøflig. Mange dekker seg bak unnskyldningen at man må ha kontakt med barn og/eller øvrig familie. Det morsomme er at folk klarte å være sosiale før mobilen ble allemannseie, så til syvende og sist tror jeg det er snakk om vilje og uvaner.

Den knappen jeg er mest glad i på telefonen min er utvilsomt den man bruker for å slå den av og på. Det er en befrielse å kunne stenge av hele greia og rett og slett nyte gleden av å være utilgjengelig. Så lenge folk forbeholder seg retten til å ringe meg når det passer dem – så forbeholder jeg meg retten til å være tilgjengelig når det passer meg.

Et OL vi trenger

Stikkord

OL, sport

Starten på de olympiske leker i Vancouver har ikke vært helt som forventet. De norske utøverne har gått på den ene smellen etter den andre. Det er liksom ikke dette vi er vant med.

Nettopp her ligger vel noe av problemet. Vi er etterhvert blitt svært så bortskjemte med edle valører innen vintersport. Dermed tar vi det for gitt at både Northug, Bjørndalen, Bjørgen og mange andre skal befinne seg på seierspallen etter dyst. Og ikke bare på pallen – vi regner med at de skal befinne seg på øverste trinn. Alt annet er uholdbart, sett med norske øyne. Gull er liksom noe vi har monopol på. Vi er jo nordmenn for pokker!

Jeg liker vintersport og prøver å få med meg mange av øvelsene. Klart jeg ønsker alle norske utøvere litt ekstra godt, men jeg må likevel erkjenne at dette hittil har vært et OL som maner til ettertanke. De norske utøverne «skuffer», smøreteamet smører seg bort, bortforklaringene hagler, alt skal analyseres opp og i mente. Alt dette mens andre nasjoners utøvere utfører oppgavene lengre, hurtigere, høyere, nøyaktigere og generelt bedre. Sånn skal det ikke være – de er jo ikke norske!

Personlig mener jeg at vi får som fortjent. Alt for ofte har vi sittet på vår høye hest og latt hånlatteren gjalle når andre sliter. Da er det lett å glemme at andre nasjoner også har utøvere som virkelig vil noe. Det finnes mange dyktige atleter i OL, og nasjonalt er de spredd over store deler av kloden. Det finnes absolutt ingen automatikk i at vinneren skal være fra Norge. Vi har bare latt oss skjemme bort og dermed tro at det skal være slik. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg har faktisk all mulig forståelse for svenskene som nå fryder seg stort og ler av oss nordmenn. Vi har så ofte gjort narr av dem og vist en ikke ubetydelig porsjon skadefryd, og hadde vi fått den pangstarten vi regnet med ville det uten tvil ha fortsatt.

Det positive med dette er at vi nå har noe å strekke oss etter. Vi har fått en liten nesestyver, og vi trengte den som en påminnelse. Uansett hvor mange millioner og forskjellige typer skismøring vi har å vifte med, så finnes det dyktige utøvere i andre land også. Kanskje vi etterhvert kan lære oss å sette mer pris på gullmedaljene når vi etterhvert klatrer oppover etter en nedtur.

I mellomtiden lar jeg meg imponere over andre nasjoners utøvere og hva de presterer, men aller mest imponert er jeg over en ung skiløper fra Etiopia. Han vet utmerket godt at han ikke har nubbesjans til noen medalje, men han staker og skøyter ivei likevel – fordi han synes det er gøy!

Kanskje det er dette vi må finne tilbake til: idrettsgleden.

Blogginnlegg på ville veier

Stikkord

Blogg

Dere herlige trofaste lesere av bloggen min husker kanskje at jeg for en tid tilbake skrev en aldri så liten hyllest til den voksne kvinne? Jeg kommer ihvertfall ikke til å glemme det, for maken til respons har jeg aldri opplevd. Man blir faktisk både ydmyk, stolt og glad av slik type oppmerksomhet. Tusen takk – alle sammen!

Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med var at mine velmente superlativer til den godt voksne kvinne skulle dukke opp i andre sammenhenger også. Først ble jeg gjort oppmerksom på at et utdrag hadde funnet veien til Facebook, deretter ble det postet i et nettsamfunn – og siste skudd på stammen er at det er publisert i nyeste nummer av ukebladet Hjemmet. I tillegg fant jeg, helt tilfeldig, samme utdrag postet i et diskusjonsforum for gravide!

Det morsomme med det hele er at det på samtlige steder blir opplyst at «dette er skrevet av en ung mann i slutten av 20-årene»! Med tanke på at jeg faktisk vet hvem som opprinnelig skrev innlegget skal det sies at jeg har fått meg mang en god latter av dette. Min fødselsattest forteller nemlig i klartekst at jeg er født i 1966, hvilket altså skulle tilsi at jeg befinner meg fryktelig langt ut i 20-årene. Jeg har tydeligvis fått min ungdomstid tilbake uten å være klar over det selv.
For ordens skyld vedlegger jeg link til originalinnlegget:

http://32057.vgb.no/2009/08/21/damer-og-selvtillit/

Jeg velger å ta det med et smil og som et kompliment jeg – åkke som 🙂