Stikkord

Av alle nymotens duppeditter er vel mobiltelefonen den mest utbredte. Til å begynne med var denslags forbeholdt personer i ledende stillinger og med en bankkonto på størrelse med et middels brutto nasjonalprodukt. Selve telefoninnretningen var av en sådan art, vekt og størrelse at det kunne diskuteres hvor mobil den egentlig var. Idag er den fysisk mindre, langt rimeligere – og ikke minst allemannseie. Har man ikke minst én mobiltelefon blir man nærmest betraktet som en slags einstøing.

Selv har jeg det man kan kalle et lettere ambivalent forhold til hele greia. Visst er den praktisk og nyttig, men jeg synes den i svært mange tilfeller blir misbrukt like mye som den blir brukt. Jeg mener – hvor nødvendig er det egentlig å være 100% tilgjengelig 24/7? Jeg synes det er totalt unødvendig, men skal samtidig innrømme at jeg har vært der. Aldri i livet om jeg vil tilbake dit!

Jeg har i mange år vært en person som har vært tilstede for alle andre. Den man kunne kontakte for å dele både gleder og sorger. Klart det er en god følelse å være til nytte og inspirasjon for andre, men det handler også litt om å sette grenser for seg selv – noe jeg dessverre var fryktelig dårlig på. Resultatet var at jeg hadde min trofaste bluetooth i øret omtrent hele tiden. Jeg kunne ikke engang lage meg mat uten at det ringte, ei heller foreta toalettbesøk uten å bli forstyrret. Det var nærmest en slags uskreven regel at telefonen ringte samtidig som «beversnuta» tittet fram. Dermed ble det en slags moderne utgave av Archimedes’s omskrevne lov:
«Når et legeme nedsenkes i vann – ringer telefonen».

Det gikk som det måtte gå. Etterhvert møtte jeg den noe legendariske «veggen» og utviklet noe i nærheten av en sosial angst. Jeg fikk en voldsom antipati mot mennesker som ville meg noe hele tiden, og trakk meg derfor mye tilbake fra min sosiale hverdag. Således har jeg altså beveget meg fra den ene ytterligheten til den andre, noe som selvsagt er hverken bra eller ønskelig.

Idag ler jeg av mennesker som ikke kan bevege seg en millimeter uten nærkontakt med «suttekluten» sin. Naturligvis kan det også fortone seg som et irritasjonsmoment – om man f.eks. er sammen med mennesker som er langt mer opptatt av å knotte meldinger enn å være sosiale med de man har rundt seg. I ekstreme tilfeller grenser det etter mitt skjønn til å være direkte uhøflig. Mange dekker seg bak unnskyldningen at man må ha kontakt med barn og/eller øvrig familie. Det morsomme er at folk klarte å være sosiale før mobilen ble allemannseie, så til syvende og sist tror jeg det er snakk om vilje og uvaner.

Den knappen jeg er mest glad i på telefonen min er utvilsomt den man bruker for å slå den av og på. Det er en befrielse å kunne stenge av hele greia og rett og slett nyte gleden av å være utilgjengelig. Så lenge folk forbeholder seg retten til å ringe meg når det passer dem – så forbeholder jeg meg retten til å være tilgjengelig når det passer meg.