Dagens tankespinn:
Vi voksne har egentlig veldig mye å lære av barn, ikke minst når vi møtes for første gang. Vi har jo en tendens til å forsøke å vise oss fra vår beste side, noe som egentlig setter ærligheten tilside mange ganger. Vi smiler vårt vakreste smil, sleiker både rygg og andre kroppsdeler og er rørende enige i alt som blir sagt. Samtidig leter vi – bevisst eller ubevisst – etter forskjeller. Så fort vi er alene med våre nærmeste igjen rister vi på hodet og proklamerer høyt og tydelig hvor «snåle» disse folka var.
Barn er mye mer reale. De er mer opptatt av hva de har til felles enn hva som skiller dem. De blåser en lang marsj i alt som handler om opphav, rase, kultur, språk, hudfarge, sosial status osv.
Tenk dere to fireåringer som møtes for første gang.
Det er som om de tenker slik:
«JEG er liten og har lyst til å leke – DU er liten og har lyst til å leke. Skal vi leke sammen»?
Enkelte syn og verdier burde vi tatt vare på hele livet…
