Kopiér og del. Og glem for f… ikke hjertene!

Av alle ting vi blir lurt til å gjøre er nok delinger på Facebook det som overrasker meg mest. Noen ganger får man følelsen av at alt som minner om kritisk tankegang er like fraværende som jomfruhinner på et bordell. Det verste er at de som evner å tenke litt lenger enn dit nesa rekker risikerer å bli stemplet som ufølsomme idioter.

Du har garantert sett det selv. En av dine venner har publisert et innlegg som du oppfordres til å kopiere og dele videre. Noen ganger blir du bedt om å være solidarisk med alle som har en skjult sykdom. Kun ved å kopiere og dele viser du at du har et stort hjerte, bøttevis med empati og gir generelt inntrykk av at du er menneskehetens gave til menneskeheten. Alle som sliter med skjulte sykdommer får det selvsagt mye bedre når du følger oppfordringen.

Andre ganger er det snakk om advarsler. Plutselig popper det opp screenshot av en fyr i 60-åra. Den tilhørende teksten forteller at gubben er en pedofil jævel. Istedet for å tenke «kjedebrev & rykter» velger du å dele innlegget. Kildesjekk og sannhetskontroll er jo bare teit, ikke sant? At fyren bor i Paraguay og mest sannsynlig ikke vil ta turen til deg på Grünerløkka er selvsagt totalt irrelevant. Bedre å advare en gang for mye enn en gang for lite. Om du bidrar til å ødelegge livet til en fullstendig uskyldig mann får så være. Alt for barna. Hvis du ikke deler innlegget er du helt sikkert pedofil selv.

Og hva me kreftsaken? Jeg mener; så mange rosa hjerter som blir delt så burde jo sykdommen vært totalt utryddet? Når du får et brev i innboksen din som forteller at dere jenter setter fokus på kampen mot brystkreft bare ved å sette et rosa hjerte i statusfeltet – burde det ikke da ringe et par bjeller? Det eneste fokuset blir satt på deg selv, for med slike delinger skjønner jo alle at du er verdens mest hjertevarme person. Hvis du virkelig vil gjøre noe for kreftsaken kan du google deg fram til et dertil egnet kontonummer og gi et bidrag.

Bilder av lidende barn er alltid en clickbait. Når vi ser et spedbarn på operasjonsbordet og med fullt av slanger tilkoblet den vesle kroppen – da får heldigvis de fleste av oss vondt i sjela. Jeg tror likevel ikke legene på sykehuset lar antall likes og delinger bestemme om de skal gjøre en innsats eller ikke. Tror du virkelig de tar på seg munnbind og finner fram skalpellene basert på disse tallene? Samme gjelder selvsagt når du blir bedt om å skrive «Amen» i kommentarfeltet. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om «han der oppe» eksisterer eller ei, men jeg er i hvertfall rimelig sikker på at han ikke har profil på Facebook.

«Vinn en Audi»! Joda, hadde vært artig dét, men det er lite sannsynlig at det kommer til å skje. Skal du ha deg en «sosse-Skoda» med fire ringer i fronten må du nok gjøre annet enn å like og dele et Facebook-innlegg. Hadde du tatt deg bryet med å gjøre litt research ville du sett at konkurransen arrangeres av en nystartet side med 50 følgere. Du kommer ikke engang til å kunne juble over en pent brukt Lada på gårdsplassen. Hvis noe virker for godt til å være sant – så er det som regel for godt til å være sant.

Rundt omkring i verden sitter det folk som forfatter alt dette. De skriver falske nyheter, dikter opp konkurranser, sprer rykter og appellerer til din samvittighet. Fellesbetegnelsen for alt dette er «kjedebrev», og hele hensikten er å få deg til å putte hjernen din i fryser’n noen minutter slik at du kan bidra til spredningen. Så kan de lene seg godt tilbake, gni seg i hendene og fryde seg over din dumhet.

Og som du selv har sett: det funker…

Å henge ut andre på Facebook

De aller fleste av oss har meninger om mangt og meget, herunder også om andre mennesker. Med vår egen høyst individuelle rettferdighetssans som grunnlag bestemmer vi hvorvidt vi er berettiget til å dele disse meningene med andre. Det kan handle om den psykopatiske exen, et troll av en svigermor, venner man har blitt sviktet av eller dagligdagse problemer i et parforhold. Variasjonene er like mange som emnene, men fellesnevneren er vanligvis at man ønsker aksept for sine meninger og/eller sympati. I slike tilfeller finnes det vel knapt et mer effektivt virkemiddel enn statusfeltet på sin egen Facebook-profil.

«Hensikten helliger middelet». Dette er et eldgammelt visdomsord, men også i høyeste grad en «sannhet» med modifikasjoner. Det er lett å tro at bare personen er fæl nok så er det fritt fram å spre hva som helst av meninger. Med vår egen rettferdighetsvektskål i hånd bestemmer vi selv hva som er rett og galt å formidle om andre mennesker, men med denne vektskålen har man jo også bind for øynene…

I tillegg har man noe som kalles «lover». Dette er, hvor usannsynlig det enn høres ut, noe som i utgangspunktet er likt for alle. Grovt sett betyr det at vi kan si ifra om suspekte forhold – og så er det opp til andre om det skal forfølges. Det betyr altså ikke at «Gud og Hvermannsen» kan forvente aksept for egne utbasuneringer, uansett hvor godt det måtte være ment. Dette gjelder enten det er snakk om den dusten man lever sammen med, den pedofile jævelen som akkurat har flyttet inn i nabolaget eller dyremishandleren man ikke ønsker skal få kloa i nye dyr.

Poenget mitt er følgende:
Dersom man virkelig ønsker å bekjempe noe og faktisk jakter på varige resultater – så må man benytte lovlige virkemidler. Å ty til kringkasting av ukvemsord basert på egen dømmekraft betyr at man synker ned på samme nivå som den man søker å bekjempe. Det kan da umulig være meningen?

Gapestokken er avskaffet. Man behøver ikke nødvendigvis like det, men det er klare fordeler forbundet med å akseptere det.