Er du en kvinne som fylles av mistenksomhet når du mottar blomster fra en mann? Eller er du en mann som kvier deg for å gi blomster til din kvinne?
Begge deler er egentlig fryktelig trist. Siden det er snakk om to relativt vanlige scenarioer fikk jeg lyst til å skrive noen linjer her i bloggen min.
Blomster er språk, og det har det vært i uminnelig tid. De brukes til å uttrykke kjærlighet, anger, medfølelse, sorg, vennskap – eller noe så enkelt som å pynte opp.
Det som er veldig trist er at man risikerer å tillegges vikarierende motiver når man gir blomster. Det er med andre ord bare nok en bekreftelse på at blomster er ord, siden de altså kan bli misforstått.
Jeg synes det kan være hyggelig å gi blomster. Ikke fordi jeg er så himla opptatt av slikt selv (hjemme hos meg dauer til og med kunstige blomster), men fordi mottakeren setter pris på dem. Det er faktisk mulig å glede andre med noe man selv ikke er så opptatt av, og kanskje dermed også få sagt noe som av en eller annen grunn er vanskelig å si. Folk er forskjellige.
Det er ikke ofte jeg finner veien til en blomsterbutikk, men de gangene jeg gjør det er det flest kvinnelige kunder der. Jeg har hørt forskjellige reaksjoner når jeg ber om en diger rosebukett. Noen damer hvisker at «han der har VELDIG dårlig samvittighet», mens andre synes det er flott med en mann som gleder sin kvinne med blomster. Den morsomste kommentaren fikk jeg fra en dame omkring min egen alder: «Hvis hun svarer nei på frieriet ditt – så er jeg veldig interessert»!
I mitt nåværende forhold var det faktisk kjæresten min som ga meg blomster først.
Betyr dette at hun var ute etter noe spesielt…kanskje kroppen min?
I såfall funket det!
Ørnulf Thyberg 