Som den observante bloggleser sikkert har fått med seg er jeg bussjåfør av yrke. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den beste jobb jeg noensinne har hatt. Ikke bare har jeg gleden av å håndtere store kjøretøy, noe de fleste av «vårs gutta» synes er skikkelig digg, men jeg er også så priviligert å få jobbe med mennesker. Service og kundebehandling har alltid stått mitt arbeidshjerte nært.
Noen passasjertyper er dog litt mer utfordrende enn andre, og i denne gruppen finner vi kategorien skoleelever – og da særdeles elever ved ungdomsskoler. Personlig synes jeg de er fantastisk flotte ungdommer, men jeg merker selvsagt at noen har et stort markeringsbehov. Det er liksom litt om å gjøre å være tøffest og gi mest mulig lyd fra seg. Å prøve å roe dem ned vil være en svært optimistisk handling. Jeg vet flere bussjåfører som har prøvd seg på kollektiv oppdragelse av skoleelever, men jeg har enda tilgode å høre om noen som har lykkes. Istedet for å forsøke å få dem opp på voksennivå er det bedre å plassere seg selv på deres nivå.
Med disse tankene i bakhodet hentet jeg igår en gjeng ungdomsskoleelever som har ord på seg for å være litt «høyt oppe», spesielt på ukas siste skoledag. Som vanlig møtte jeg opp litt før elevene kom, og tok meg tid til å hilse på hver enkelt av dem. Minutter senere var bussen full av glade ungdommer, og lydnivået var sannsynligvis godt over hva arbeidstilsynet anbefaler.
Da tok jeg mikrofonen i bussen: – «Er det greit med Radio Tønsberg»? Et rungende «JAAAAA»! fortalte med all tydelighet at de gjerne ville høre musikk fra denne lokalradiostasjonen som er kjent for ungdommelige låter. Deretter kom det et høyt «JIIIHAAA»! fra sjåføren før lyden av musikk fylte bussen og vi la ivei på turen. Ungdommene sang med, smilte og lo hele veien hjem.
Etterhvert som de gikk av bussen var det flere som kom fram til meg for å takke for turen og ønske meg god helg. En av guttene tok meg til og med i hånden for å takke for «den beste bussturen EVER» før han med et stort smil gikk ut. En annen var veldig interessert i å høre om jeg kom til å kjøre dem hjem flere ganger.
Før man klager på ungdommer bør man kanskje spørre seg selv hvem som har best forutsetninger for å omstille seg. Å tro at de unge kan oppføre seg som voksne er en smule utopisk, men vi voksne kan – hvis vi vil – finne «rampungen» i oss selv og oppføre oss deretter. Er det noe tenåringer liker så er det «gamlinger» som ikke er redde for å være litt barnslige.
Hvem som hadde det mest ålreit på turen er vel ingen hemmelighet. Å være sjåfør i en buss full av glade og takknemlige tenåringer er intet mindre enn fantastisk!
Ørnulf Thyberg 