Den største glede man kan ha

De som kjenner meg vet at jeg ikke er helt som alle andre barn. Noe av det morsomste jeg vet er å gjøre ting som nærmest sjokkerer et intetanende offer, men samtidig uten å være ondskapsfullt på noen måte. Poenget med et slikt stunt er nemlig å utgjøre en forskjell i form av å glede offeret. Noen ganger trenger man noen enkle rekvisitter, slik som idag. Rekvisitten var noe så enkelt som en rosmarinplante i potte til den nette sum av 20 kroner.

Etter å ha kjørt fruen til jobb var det tid for å gjøre noen enkle innkjøp i forbindelse med årets 17. mai-feiring. På handlelisten, som var behørig utformet i samråd med damen jeg er så heldig å dele seng og postkasse med, sto «rosmarin» oppført. Av en eller annen ubegripelig grunn er det bestandig utsolgt for denne planten når jeg trenger den, og dermed var det bare å bevege seg til neste butikk. På Meny har de vanligvis det meste, og det stemte denne gangen også. Lykkelig over resultatet av fangsten trasket jeg blid og fornøyd mot kassa, og der fikk jeg øye på en kassadame som så ut til å trenge en aldri så liten oppmuntring. Egentlig synes jeg litt synd på personalet i dagligvarebutikkene like før 17. mai og andre høytidsdager. Mange utålmodige kunder som lever etter «først meg selv og så meg selv»-regelen, og som gjerne understreker det med sure miner, må fortone seg som det reneste mareritt.

Vel framme ved kassa fant jeg ut at det var tid for å finne på litt rakkerskap. Jeg henvendte meg derfor til den intetanende kassadama med følgende:

– «Unnskyld..men sånn i mangel av noe bedre..kan denne gjøre nytten»?

Deretter løftet jeg rosmarinpotta høyt tilværs med høyre hånd, bukket dypt – og gikk ned på kne foran henne…

Seansen ble etterfulgt av disse berømte to sekundene med stillhet, som der og da føles som en evighet, men så kom belønningen. Dama lo så hun nesten hylte, klappet i hendene og mer enn antydet at jeg hadde reddet dagen hennes. I tillegg løftet hun hånden for en «high five» samtidig som hun hikstet av latter. Andre kunder i nærheten som hadde fått med seg stuntet lo så tårene trillet. Da jeg ba om en bærepose fikk jeg klar beskjed om at «den spanderer JEG idag». Handelen ble avsluttet med ønsker om en god feiring av nasjonaldagen, og da jeg gikk kunne jeg skimte en kassadame med et stort smil om munnen.

I en verden fyllt med alvor og en anseelig mengde menneskelig kjølighet føles det utrolig godt å gjøre slike ting. Som sagt så er jeg ikke helt som alle andre barn, og dagens lille stunt ga meg følgende beskjed:

Bare fortsett…

Losercruiser og tøffeltralle

Det føles som en evighet siden jeg skrev et satirisk, flåsete og generelt ekkelt blogginnlegg. Faren for å bli oppfattet som seriøs og oppegående er tilstede, og noe slikt skal jeg selvsagt ha meg frabedt. Idag fikk jeg derfor lyst til å skrive noen ord om en av de mest patetiske og stakkarslige menneskegrupper jeg kan tenke meg. Jeg snakker selvsagt om småbarnsfedre.

Småbarnsfar er en tilværelse som ruller inn med full artillerityngde ganske nøyaktig 9 måneder etter erobringen. Takket være urgamle drifter i kombinasjon med hastverk og tankeløshet får mannen plutselig snudd hele sin livssituasjon fullstendig på hodet, og dermed er det takk og farvel til alt som kan minne om mannlig moro. Det verste er det faktum at vi menn ikke er istand til å lære av våre feil, og dermed er det for mange duket for egen produksjonsvirksomhet av sterkt varierende kvalitet. Til slutt opplever mannen at familien er i ferd med å vokse over hodet, og da melder behovet seg for å tenke «fornuftig». Her er det viktig å merke seg at hva som er fornuftig eller ikke er noe som er høyst individuelt, men i praksis spiller det egentlig liten rolle. Idet man sendte ladningen med rompetroll inn i pølsebua ga man igrunn avkall på finansministerposten og overlot denne til husets «drage». Noe av det første som dukker opp på den nye finansministerens (les:fruens) agenda er utskiftning av kjøretøy, og dermed er det bare å vinke pent farvel til den blankpolerte musemagneten som far dro med seg inn i boet. Det er tid for innkjøp av losercruiser!

Losercruiser er kjøretøyet som anskaffes når lyden av ungeskrik opptrer som den reneste tinnitus og man for lengst har kastet seg på butikkjedenes bleieavtaler. Selve begrepet «losercruiser» er selvsagt et resultat av at et toseters råskinn av en bil ikke lenger er i stand til å dekke behovet og at den kvinnelige finansministeren bruker sin trippelstemme til å avgjøre valg av transportmiddel. Far har dermed ikke noe valg; han må legge sin øyensten ut for salg – og det blankpolerte gliset med dundrende motor under panseret blir plutselig et symbol på en svunnen tid. Heldigvis har han muligheten til å se litt real porno i form av «Top Gear» på fjernsynet – ihvertfall hvis det ikke kolliderer med «Hotel Cæsar» og andre meningsfulle programmer.

Det holder selvsagt ikke med flere seter i losercruiser’n, og derfor er den ofte tilleggsutstyrt med mer eller mindre viktige rekvisitter. Det mest vanlige er sugekoppfestede solskjermer på sidevinduene, og disse skjermene er vanligvis prydet med barnevennlige motiver relatert til Disney. Jeg har ihvertfall aldri sett en eneste jævla solskjerm der Anna Nicole Smith pynter opp overflaten. I tillegg er kjærra ofte utstyrt med skiboks på taket. Personlig sliter jeg litt med å forstå hvorfor det kalles «skiboks» siden den benyttes svært så flittig hele året mens skisporten vanligvis er sterkt sesongbetont, men man må selvsagt ha et sted å lagre all bagasjen siden kupeen er fylt til randen av unger.
Cruiseren er naturligvis også forsedd med skinninteriør. Det blir jo direkte festlig å tørke bæsj, oppkast og iskrem av skinnseter fremfor velour.

Nå har det seg slik at det finnes en slags uskreven regel om at aktivitetsnivået skal økes i takt med familieforøkelsen, og denne aktiviteten foregår svært ofte i form av sykkelturer. Husets feminine finansminister har ofte en helt egen evne til å legge disse turene til dager der man gjerne vil puste ut litt, og enda oftere til dager der fjernsynssendingene er fylt med viktige begivenheter – slik som fotball, ski og motorsport. Problemet er at enkelte familiemedlemmer ikke er i stand til å sykle for egen maskin, men dragen har trykket Jens Stoltenberg’s slagord «alle skal med» til sine bryster. Dermed er det klart for ny kapitulasjon, eller mer spesifikt: innkjøp av tøffeltralle.

Tøffeltralle er altså hengeren man kobler på sykkelen og som huser de minste arvingene, og som er det endelige symbolet på at den genuine manndommen er en saga blott. Den minner egentlig om en god gammeldags combicamp, og inni teltet finner man de minste hyrdestundresultatene. Smårollingene utstyres ofte med hjelm og en bekledning som er best egnet for ekspedisjoner i arktiske strøk, før de hermetiseres i vindtett teltduk der et lite hull med myggnetting er det eneste som skiller mellom tidlig kvelning og fremtidig pensjonisttilværelse. Oppgaven som trekkhund tildeles som oftest familiens mannlige innslag, og mens svetteperlene kjører slalom mellom skjeggstubbene ledsages det hele av småhulking og en umiskjennelig eim av mer enn fulle Pampers.
Noe av det viktigste er likevel vimpelen som pryder tøffeltralla. Den signaliserer at «her kommer kjernefamilien på sykkeltur», og gir dermed oss andre muligheten til å gapskratte på flere kilometers avstand.

Noen ganger ser man far alene på tur med tøffeltralla. På varme sommerdager legges gjerne turen til nærmeste badestrand – og sykkel, tralle og arving blir behørig parkert mens pappa lusker rundt med kikkert.

Og jeg? Jeg gliser like mye hver gang jeg møter på mor, far, kidsa og de hermetisk innkapslede hyenene når jeg kommer kjørende i min 2002 mod. Volkswagen Passat.

Som for sikkerhets skyld er utstyrt med integrerte barneseter. Æsj!

Når det piper i telefonen

Har du mobiltelefon? I 2013 er vel dette nærmest å betrakte som et retorisk spørsmål. Selvsagt eier du en elektronisk sutteklut! Hvis du mot all mulig formodning ikke gjør det er det fordi du lever milevis under fattigdomsgrensa, ikke kjenner en levende sjel eller er omtrent like betydningsfull som en hybelkanin. Neidagitt – jeg tipper at du ikke bare har mobil, men også at du får både traumer og svettetokter hvis den befinner seg mer enn en armlengde unna deg.

Eksempel på telefon i umiddelbar nærhet

Selvsagt er jeg en av de skyldige.
Jeg eier, i likhet med de fleste andre, et eksemplar av typen «smartphone». Jeg tror selve benevnelsen har sitt utspring i at telefonen vanligvis er vesentlig smartere enn eieren, hvilket understrekes når man tenker på hvem som egentlig har styringa. Personlig er jeg relativt flink til å unne meg selv fredelige stunder ved å aktivere lydløs modus eller slå av hele faenskapen, men det hender selvsagt at man glemmer seg – noe som resulterer i noen mildt sagt irriterende situasjoner. Som et direkte resultat av disse episodene bruker jeg ofte begrepet telefonterrorister. Det er altså snakk om de som ringer eller sender SMS når man ikke kan eller vil svare. Her følger noen eksempler:

Middagsterroristen
Her snakker vi om de som nærmest systematisk ringer når man enten tilbereder eller inntar et måltid, og de gjør det med en slik treffsikkerhet at man mer eller mindre bevisst begynner å lete etter skjulte kameraer i heimen. Middagsterroristen vet nøyaktig når du kommer hjem fra jobb og klarer på mirakuløst vis å ringe når du står med kjøttdeig til opp over øra eller setter tenna i den første kjøttkaka. Vedkommende har full forståelse for begrepet «uten mat og drikke duger helten ikke» men kan ikke for sitt bare liv fatte at du må spise akkurat når h*n ringer. Det kunne du da for svarte svingende gjort en annen gang!

Søvnterroristen
Dette er plageånden som vet eller burde visst at enkelte mennesker er i behov av søvn, men likevel synes du er direkte uforskammet fordi du ikke kvitrer som ei vårkåt lerke når du blir vekket klokka tre på natta. Personen er vanligvis oppegående nok til å begripe at enhver avtale med Jon Blund er hellig – bare ikke når h*n ringer!

Sexterroristen
Dette er vel strengt tatt unødvendig å utdype, men jeg gjør det likevel. De fleste mennesker med noe som kan minne om et sexliv har vært utsatt for denne terroristen, og omfanget av irritasjonsmomentet er proporsjonalt med tiden som går mellom hver gang man får oppleve en hyrdestund. Dersom man f.eks. lever på sultegrensa og har «skuddårssex», dvs relativt regelmessig men svært skjeldent, så blir det selvsagt desto mer irriterende å bli avbrutt. Uansett hvor mye man forsøker å overhøre den illsinte telefonen så får både lidenskapen og romantikken en alvorlig knekk. Siden denne terroristen heller ikke er kjent for å gi seg så lett kan man også belage seg på «rykk tilbake til start» en syv-åtte ganger. Å fortsette seansen til akkompagnement av «Nokia tune» er egentlig nytteløst, og har du vært så teit å sette «Gangnam Style» som ringetone kan du egentlig bare belage deg på selvbetjening.

Dassterroristen
Dette er vel egentlig terroristen jeg har best kjennskap til. Siden jeg er mann og i et tidligere liv har opplevd å dele husvære med mer enn ett eksemplar av typen «hunkjønn» har jeg også lært meg å sette pris på freden og stillheten man kan glede seg over når naturen krever sitt. Det er synonymt med lykke når man kan stenge seg inne på toalettet, koble ut alle tanker, rigge seg til med siste utgave av Clas Ohlson-katalogen og innta presseposisjon. Problemet melder seg som oftest idet man er i ferd med å anta en lett rødlig farge i ansiktet, dype rynker i panna og  «beversnuta» er på vei ut – for akkurat da ringer telefonen! Selv om man har bortimot sverget på at denne stunden er både hellig og ukrenkelig er det ikke fritt for at både frustrasjon og nysgjerrighet melder sin ankomst, slik at den tidligere omtalte «beversnuta» blir forvirra og starter retrett. Der var den hellige stunden rasert!

SMS-terroristen
Noen mennesker har lettere for å uttrykke seg skriftlig enn muntlig, hvilket jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med. Det som derimot er et problem er de som ønsker å føre en komplett dialog, inklusiv spørsmål og svar, via tekstmeldinger – og som på toppen av det hele blir potte føkkings sure når de ikke får svar pr. omgående. Jeg er muligens litt over middels resultatorientert, men dersom jeg trenger svar på spørsmål finner jeg det langt mer fordelaktig å ringe. Å tekste frem og tilbake ørten ganger er totalt ubegripelig når man kunne gjort unna hele seansen med en 30 sekunders telefonsamtale.

Løsningen?
Tja..det er sannelig ikke lett å si. I vår moderne tid har vi dessverre gjort oss den bjørnetjenesten å være så forbanna tilgjengelige hele tiden, og dermed skjemmer vi jo også bort alle som vil ha tak i oss. Jeg er likevel ikke helt ukjent med å gå mot strømmen, så jeg kommer nok til å fortsette med å svare når det passer meg.
Neste gang du ringer eller SMS’er noen og ikke får svar umiddelbart kan du jo prøve å puste gjennom nesa, senke skuldrene og stille deg selv følgende spørsmål:

Kan det tenkes at den jeg prøver å få tak i faktisk har et liv?

Kjære Märtha!

Jeg har et lite problem. I det siste har jeg stadig funnet fjær på gulvet på soverommet mitt. Skeptikere, du vet – sånne kjedelige folk med begge beina godt plantet på jorda – påstår at dette stammer fra mine dyner og puter. Du og jeg vet selvsagt bedre: englene dine røyter!

Husarbeid er liksom ikke det jeg digger mest her i livet. Derfor synes jeg det er – for å sitere gubben din – «trist som faen» når fjæra fortsetter å flakse lenge etter at de er blitt fjernet fra skrottene. Jeg synes absolutt det er trivelig med litt høne innimellom, men jeg setter pris på at høna tar med seg fjærpryden etterpå – om du skjønner hva jeg mener.

Røyting er noe jeg er godt kjent med – siden jeg har en hund. For å begrense dette gir jeg bikkja en fôrtype som kalles sensible. Finnes det sånn mat for engler også? Hva spiser engler forresten? Englelapskaus? Og kanskje de koser seg med litt englestøv når de liksom skal ta’n helt ut?

Jeg hadde satt pris på om du kunne flettet inn noen kapitler om kostholdslære for engler når du underviser på engleskolen din. Litt om Omega 3 og sånn. Kanskje by dem på en boks makrell i tomat? Eller bare gi dem tørrfisk. Det får bikkja mi. Det lukter ikke akkurat blomster, men det er skikkelig bra for pelsen. Også kan du kanskje få en frisør til å holde foredrag om riktig shampoo og balsam. Det må jo være viktig for englene å beholde fjæra på skrotten, særlig nå som det går mot vinter. «Engler med gåsehud» høres liksom litt fælt ut.

Egentlig synes jeg at du kan holde både engler og fjær på skolen din. Ikke la dem flakse rundt etter eget forgodtbefinnende. Det er ingen som liker ulydige engler. Dessuten har jeg ganske begrenset plass her jeg bor. Det går som sagt fint med ei høne, men ikke en hel hønsegård. Jeg håper du skjønner sammenligningen og ser forskjellen.

Ærbødig hilsen
Ørnulf Thyberg
Englebarn.

Med ørene fulle av svada

Jeg er så møkk lei av å være forkjøla!
Det kommer som julenissen på kjerringa..eller noe sånt. Alle vet at høsten er tiden for forkjølelse, men vi blir likevel lettere sjokkerte når det skjer. Selv har jeg hostet og hanglet et par uker nå, etter at jeg med all sannsynlighet ble smittet av min kjære. Det skal i rettferdighetens navn nevnes at hun advarte meg mot smittefaren, men slikt hører man jo ikke på når man har en fantastisk flott kjæreste. Da er det bare å ta bassiluskene imot med et åpent sinn, for det er klin umulig å droppe trynesleikinga – eller andre kjærestebaserte kroppslige utskeielser for den saks skyld.

Det gikk som det måtte. Ganske raskt kjente jeg de klassiske symptomene – som sår hals, tett nese og hoste. Problemet var at «den onde forkjølelsesfeen» hadde bestemt seg for å sette meg skikkelig på prøve denne gangen. Etterhvert føltes halsen som en trompet i et gjørmebad, nesa inneholdt nok slim til en hel slasherfilm og hosten hadde ikke gjort skam på en rødspritmarinert uteligger. I tillegg ble jeg velsignet med en øyebetennelse og potte tette ører, noe som resulterte i gjenklistrede øyne når jeg våknet og sterkt nedsatt hørsel. Jeg hadde med andre ord blitt fratatt – eller ihvertfall fått kraftig redusert – taleevne, luktesans, lungekapasitet, syn og hørsel. Hva dere måtte mene om fenomenet «mannfolk & forkjølelse» er noe som pro tempora interesserer meg midt oppi der som sola aldri skinner. Dette har virkelig vært en prøvelse.

Det verste var problemer med hørselen. Det er ille nok å famle seg fram i blinde mens man hoster og nyser om jeg ikke i tillegg skal gå glipp av at folk ler av meg. Råttent gjort, javisst – men skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. I et øyeblikk av ren skjær fortvilelse kom jeg til å tenke på behandlingsformen ørelys, og dermed bar det avsted til nærmeste helsekostsjappe.

Ørelys er egentlig ikke noe lys. Det er et rør som man putter inn i øret – også setter man fyr på den enden som ikke er i øret (sistnevnte er veldig viktig). Hensikten er at dette skal trekke ut diverse guffe fra ørene, og når man går rundt med følelsen av å ha en hel pakke Hubba Bubba inni der så er det jo nærliggende å tro at noe skulle vært ute. Om man forsøker å tenke litt fornuftig og rasjonelt på denne behandlingsformen – og gjerne blander inn noen elementer av fysikk – så virker disse ørelysene nesten fornuftige. Tett i den ene enden og fyr i den andre – da bør det teoretisk dannes et vakuum som trekker gørra ut. Her er det vel også på sin plass å nevne at jeg alltid har vært en sucker for fysikk og kjemi. Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk kjemisett av fatter’n, noe han forøvrig angret bittert på noen få timer senere. Gubben fikk liksom satt tåmodigheten sin litt på prøve da junior blandet kjemikalier uten å engang ha åpnet instruksjonsboka – etterfulgt av øredøvende eksplosjoner, høy barnelatter og reagensrør som fløy rundt som en illsint sverm med bier. Samtidig fant vi ut hvor fort en katt egentlig kan løpe.

Men tilbake til disse lysene. La oss ta en titt på hva alle nettnerders store guru – Wikipedia – sier om denne behandlingsformen:

«Ørelys er en omstridt behandlingsform innen alternativ medisin med det formål å fjerne ørevoks. Metoden består i å tenne et hult lys i den ene enden, og sette den andre enden inn i pasientens øre. Tilhengere av metoden hevder at bruken av ørelys bl.a. fjerner ørevoks og utligner trykk i øret».

Altså: omstridt behandlingsform. Akkurat dette lot jeg meg ikke stoppe av. Det er mangt og meget som er omstridt her i verden, ikke minst har dette vært utgangspunkt for mange ting vi idag vet og kan dokumentere. Derfor var jeg lystig til sinns og full av optimisme – ihvertfall helt til jeg leste teksten på ørelyspakken:

«Med BIOSUN traditional ørelys unner du deg en dyp avslapping som varer lenge. Begi deg på en indiansk reise og bruk vår honning-salvie-aromaessens i kombinasjon med den indianske avslappingsmusikken Dream Your Inner Healing. Føl den energisparende kraften – slipp taket og få nye krefter».

Say WHAT (husk at jeg hører dårlig)?
Jeg har mange fine måter å slappe av på som funker fett for meg. Jeg slenger beina på bordet, setter på en film og heller cognac i glasset – DA slapper jeg av. Skal jeg begi meg på noen reise så synes jeg Norwegian virker som et mye glupere alternativ enn å putte to hule pinner i øra. Og «indiansk avslappingsmusikk»? Joda, jeg innrømmer å ha «Raindance 2» i CD-hylla – men det var sannsynligvis et spontankjøp for å imponere (les: komme i buksa på) et alternativt kvinnemenneske. Såvidt jeg kan erindre funker det akkurat like dårlig til avslapping som til å få «pels på knaggen». Kanskje det hadde blitt mer madrasspolka hvis jeg hadde vært splitter naken med trompeter stikkende ut av øra?

Nuvel. Til tross for disse mildt sagt dårlig dokumenterte påstandene valgte jeg å konsentrere meg om den egentlige grunnen til at jeg besøkte hokus pokus-sjappa. Ørene føltes som de var insiminert med en blanding av lynlim og byggskum, og denne gørra skulle ut – koste hva det koste ville.

Å putte brennende rør i ørene er vel noe som hører hjemme på lista «ting som er direkte teit å prøve på». Det er ihvertfall viktig med en god hjelper, for menneskeøret er i utgangspunktet ikke tiltenkt funksjonen som lysestake. Å ha noen til å holde på faenskapen er derfor svært viktig, og her gjelder det å velge sin hjelper med omhu. Om du f.eks. er mann og vil prøve behandlingsformen – og du deler postkasse med en premenstruell drage – så kan det være greit å velge en annen hjelper. I motsatt fall risikerer du at ørelyset får leve sitt eget liv og brenne ned til under faregrensen. Da sier det seg selv at øret vil minne mer om en jævlig godt stekt biff etter behandlingen. Heldigvis er jeg begunstiget med en snill og god kjæreste. Den eneste rampestreken hun gjorde var å fotografere meg mens jeg lå der som en dessert tilberedt på et skolekjøkken. Øretrompetene minner nemlig sterkt om sånn kjeks man bruker på en banansplit.

Foto: Mitra Arabi

Så lå jeg der da – og hygget meg med lyden av sprakende ild i den andre enden av trompeten, for såpass var jeg da istand til å høre. Etterpå var det selvsagt å rulle rundt for å få puttet et honning, salvie- og kamillemarinert rør i den andre lyttetuten. Det mest positive med hele seansen var å få ligge i fanget på «schærsten», men det tror jeg faktisk jeg kunne klart å grine meg til uten å være en menneskelig OL-fakkel.

Om behandlingen hjalp? Ikke en forbanna føkkings skit!
I ettertid har jeg derfor lest litt mer på internetts store guru Wikipedia:

«I følge medisinske undersøkelser er metoden både ineffektiv og farlig, og kan gjøre mer skade enn nytte, f.eks. ved at voks fra lyset havner i pasientens øre.Tilhengere hevder at avfallet som kan ses i lyset etter bruk, er avfallsstoffer fra pasientens øre, men flere studier har påvist at lysene produserer de samme avfallsstoffene når de brennes alene, og at materialet simpelthen består av voks fra lyset og sot».

Allrightythen! Ikke bare har jeg kastet bort penger på «se ilden lyse i øra mine» – jeg har i tillegg prøvd meg på noe som kunne gjort saken verre! At ting og tang kan renne ned i øret er vel strengt tatt like sannsynlig som at noe trekkes ut. Da har man egentlig bæsja på leggen.

Om jeg er skeptiker?
Egentlig ikke. Jeg er absolutt interessert i å prøve forskjellige behandlingsformer, og om de virker så driter jeg loddrett i grunnen til at de virker. Jeg har bl.a. forsøkt akupunktur mot pollenallergi – med svært god effekt.
Jeg er imidlertid kritisk. Derfor leser jeg alltid pakningsvedlegget som følger med reseptbelagte medisiner, for bivirkninger er absolutt noe å regne med. Da får man vite det man trenger før man setter igang, og dette er kunnskap man har kommet frem til ved forskning. Noe vedlegg med opplysninger om forhåndsregler og bivirkninger fulgte ikke med i pakka med ørelys. Dermed synker også tilliten og troverdigheten, og det blir ikke særlig bedre med røverhistorier om indianske reiser og nye krefter.

Denne gutten valgte ihvertfall å vende tilbake til Otrivin, hostesaft og halstabletter. En forkjølelse tar den tiden det tar. I mellomtiden får jeg bruke enkle midler som gjør hverdagen mest mulig levelig, og bare jeg får luktesansen tilbake skal jeg ta meg tid til min favorittsyssel – å lukte på virkeligheten.

Det bør enkelte andre ta seg tid til også…

Frustrerte fruer og fjernkontroll

Er du mann og møkk lei av at kjærringa har overtatt  fjernkontrollen og ødelegger TV-kvelden din? Fortvil ikke – løsningen er nærmere enn du tror!

Alt var liksom så mye enklere før. De fleste programmer på fjernsynet var myntet på barn, menn eller i nødsfall familien generelt. Idag oversvømmes vi med programmer som i vesentlig grad er rettet mot kvinner, noe som dessverre har skapt et feminint behov for råderett over fjernkontrollen. Siden dette kan skape kollisjoner med viktige fotballkamper og motorsport er det viktig å vite hvordan man løser situasjonen. Løsningen er noe så enkelt som god gammeldags psykologi!
Vi tar utgangspunkt i en helt vanlig tirsdagskveld der husets hormonbombe gjør seg klar for en ny episode med «Frustrerte Fruer» (FF), men tipsene du er i ferd med å få kan med fordel brukes i forbindelse med andre programmer også. Hele konseptet er nemlig bygget på at kvinner synes det er helt greit med konkurranse – såfremt de er sikre på å vinne. Det er imidlertid en smal sak å endre en kvinne fra «skråsikker» til «frøkteli’ usikker», og dette kan du utnytte til din fordel.
Før vi setter igang må du utstyre deg med to enkle rekvisitter:

• Tannbeskytter
• Susp.

Klar? Da setter vi igang!

1: «La oss gjøre noe sammen, kjære»!
Damer synes det er søtt om du viser interesse for deres interesse. Om det i tillegg betyr at du ofrer en fotballkamp for å se FF sammen med henne så oppgraderes du sporenstreks til «drømmemann». Man kan riktignok høre en svak lyd av alarmklokker i det fjerne siden du ikke har gitt slike offer tidligere, men noen umiddelbar fare er det såvisst ikke.
Farenivå: bagatellmessig.

2:»Hun ser sannelig ikke verst ut…».
Det mange menn ikke er klar over er at typiske kvinneprogrammer (også kalt PMS-TV) ikke inneholder bare tøffelheltmenn, men også noen svært lekre kvinnfolk. Dette fungerer som bare tusan så lenge det ikke finnes en mann i rommet som kommenterer rypene. Her legger du selve grunnlaget for å gjenerobre fjernkontrollen. Når en av rypene dukker opp på skjermen sier du litt tilfeldig: «Jøsses…hun der ser sannelig ikke verst ut»! Dette setter fart på den rødvinmarinerte virkelighetsforvrengeren som befinner seg mellom øra på husets drage. Du bør derfor være smart gutt, lure tannbeskytteren ubemerket på plass og gjøre klar til neste sekvens.
Farenivå: påtagende.

3: «Jenter er jenter verst».
Dette er en sannhet uten modifikasjoner. Du har sikkert merket det mange ganger; en liten positiv kommentar om en annen dame utløser en negativ tirade utav en annen verden. Du vil nå derfor få høre noen høyrøstede betraktninger om silikon, ansiktsløftninger, botox og annen falsk markedsføring som disse «jålete TV-stjernene» bruker alle sine midler på. Her benytter du selvsagt anledningen til å forsvare dem. Du kan for eksempel understreke at noen er heldigere enn andre fra naturens side eller at de kanskje bruker medlemsskapet på treningsstudioet istedet for å bare være støttemedlem. Husk å bevare roen når du snakker – det gir dobbel effekt. Ingenting er mer irriterende enn en sindig og avbalansert mann når hun selv er i ferd med å ta av som en rakett. Sannsynligheten for at tannbeskytteren kommer til sin rett er nå gigantisk. Om du ikke plasserte denne iht punkt 2 kan du belage deg på mange festlige timer i tannlegestolen eller livnære deg på grøt frem til du blir putta i pennalet.
Det bør nå være tid for reklame – og du kan benytte pausen til å gå ut på badet for å tørke blod av gliset ditt. Samtidig finner du frem suspen, for den vil garantert straks komme til nytte.
Farenivå: ekstremt.

4: «Når nøttene blir lange».
Etter reklamepausen, noen desiliter blod fattigere og med suspen omsorgsfullt plassert i boxer’n er det igjen tid for å ta plass i sofaen sammen med heksa. Siden hun fortsatt faktisk sitter der er det tid for det saftige nådestøtet. Relativt ubemerket sprer du bena dine littegranne mens du innimellom serverer noen små fornøyde grynt. Dette vil teoretisk sett få gamla til å sende deg et blikk så isende at man til sammenligning kan arrangere sommer-OL på nordpolen. Du forklarer med den største selvfølgelighet at du er en mann med helt normale reaksjoner, og at det derfor er nødvendig å gjøre plass til en voksende «bamse i buksa» på grunn av alle de lekre damene på TV. At det buler ut er jo noe hun selv kan observere, men at det bare er en susp er din lille hemmelighet. Siden de fleste damer på et eller annet stadium i livet har tatt kurs i balleknusing vil du være meg evig takknemlig for rådet om panserbeskyttet snopp. Om du derimot ikke gjorde som beskrevet i punkt 3 kan du sitte der med ditt eget private grustak i boxer’n og et betydelig lysere stemmeleie enn før.
Farenivå: katastrofalt!

5: «Den kalde krigen».
På dette tidspunkt bør det være duket for en real dose kvinnelig stillhetstortur. Kvinner vet ikke at vi i realiteten setter pris på at de holder smella noen minutter (dette er jo tross alt den egentlige årsak til at vi er så glad i en blow-job), men nå kan du altså kose deg og nyte synet av de lekre rypene på skjermen. Husk å fortsette med små fornøyde grynt innimellom – gjerne i kombinasjon med at du klør deg på balla. Det holder den opparbeidede frustrasjonen ved like.
Farenivå: kritisk, men stabilt.

6: «Hvad gør vi nu lille du»?
Når kveldens program er over er det tid for å slå den siste spikeren i kista. Klapp deg fornøyd på den suspbekledde balla di, slipp en brakfjert og si at du ble så opphisset av episoden at du er klar for en real dose sex. Det forrige farenivået vil nå utvides fra «kritisk og stabilt» til «eksplosjonsartet». Det blir en salig blanding av flygende gjenstander, slag, spark og krampegråt før hun stryker på dør og mer enn antyder at hun sover over hos venninna. Spør gjerne om hun gidder å hente en øl til deg før hun slenger igjen døra – det gjør vanligvis susen. Hos venninna blir det naturligvis rødvinmarinering av hjernebarken og felleskonkludering om at du må være tidenenes drittsekk. Sistnevnte er kanskje ikke så himla langt unna sannheten…men hva gjør vel det? Sannsynligheten for at hun vil være sammen med deg ved neste innslag av femi-TV er minimal. Du har dermed gjenerobret din rettmessige dominans av fjernkontrollen. Gratulerer! Om hele opptrinnet medfører varig endret sivilstatus så husk at det finnes mye glede i Fjordland og «TV1000 hjelper deg».
Farenivå: eliminert.

Lykke til med ditt nye liv!

Let's talk about sex!

Stikkord

sex

Og DER fanget jeg oppmerksomheten deres ja? Tenkte jeg det ikke…

I kategorien «ting jeg undres over og aldri blir riktig klok på» har turen nå kommet til temaet «sex». Siden dette er et av de mest omfattende temaer som finnes bør jeg muligens være litt mer spesifikk. Dette innlegget skal i hovedsak dreie seg om hjelpemidler, leketøy, ytterligheter og ekstremiteter.

Når det gjelder «vårs gutta» blir det en kraftig innsnevring av det omfattende. Vi er fra naturens side ganske så enkelt innrettet og har ikke verdens største krav. Kommer vi i nærkontakt med en kroppsåpning som holder omkring 37 grader, fortrinnsvis plassert på et eksemplar av arten Homo Sapiens, så pleier resten å gå av seg selv – bokstavelig talt. I nødsfall finnes oppblåsbare skjønnheter og portable gummivarianter, men selve prinsippet blir noenlunde det samme. Det blir litt som med «Hjallis» på skøytebanen; «to indre og vekk me’n». Klar, ferdig, røyk.

Om man derimot beveger seg over i dameavdelingen blir situasjonen straks en annen. På samme måte som pornoindustrien i all hovedsak er rettet mot menn, så tror jeg sexhjelpemiddelindustrien konsentrerer seg om kvinner. Et besøk i en hvilken som helst kinkybutikk bør med all tydelighet illustrere hva jeg mener. Om du f.eks. tror at en dildo er en dildo, så mener jeg å kunne fastslå med en rimelig stor grad av sikkerhet at du aldri har satt dine bein i nevnte type forretning. De finnes nemlig i alle mulige fasonger, farger, typer…og ikke minst størrelser.

Et representativt utvalg, her fra en husmorleilighet på Sunnmøre.

Det er selvsagt både lettvint og fristende å tro at denne enorme industrien skyldes menns utilstrekkelighet. I mange tilfeller kan det selvsagt være slik, men å betrakte det som en regel fremfor unntak tror jeg blir en smule overkill. Dessuten bør man jo kunne skille mellom innlevelse og utstyrsnivå. De minste og de gjennomsnittlige reservepenisene bør ikke by på de største problemer å matche, ihvertfall ikke om man gidder å være en smule dedikert i tillegg.

Det er i avdelingen for DSSSD (De Seksuelt SkrubbSultne Damene) man finner de virkelige manndomskillerne. Egentlig betrakter jeg utvalget i denne avdelingen som et manifest på at kvinner aldri blir helt fornøyde. Både lengde og omkrets på disse dildoene er av en sådan art at en mann ville kommet i konflikt med Newton’s lover om han hadde båret på noe tilsvarende. I tillegg er de utstyrt med allverdens tilleggsfunksjoner: Fire hastigheter forover og to bakover, synkronisert girkasse, antisladdsystem, jordfeilbryter og et vibratornivå som får vulkanutbruddene på Island til å minne om en promp. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er mest fascinerende; at det produseres noe som befinner seg så milevis unna alt som er naturlig – eller at det faktisk finnes mennesker som i det hele tatt vurderer å putte noe slikt oppi «perleporten». Det må jo nærmest være å betrakte som opptaksprøve til tunnelingeniør.

Greit med egen «sherpa» når det blir for tungt å bære.

Som tidligere nevnt mener jeg mesteparten av nevnte industri retter seg mot kvinner. Det er likevel ikke dermed sagt at den ikke vedkommer menn i form av en slags seksuell synergieffekt. Jeg tenker da selvsagt på alt som er ment å gjøre oss menn mer yre og villige (som om vi ikke er det fra før!). Dermed beveger vi oss over i avdelingen for bekledning & rekvisitter. Det er liksom en slags uskreven regel dette: Jo mer glinsende og rekvisittutstyrt dame – jo mer villig mann. Personlig er jeg av den oppfatning at det eneste positive med en dame kledd i lakk, lær & gummi er at det lukter ny bil – og den duften er selvsagt alltid kjærkommen. Jeg er likevel slik anlagt at om jeg vil komme i nærkontakt med slik duft så oppsøker jeg en bilforhandler. Det eneste bindeleddet jeg ser mellom sex og bil er at man kan ha sex i en bil. Selv har jeg utført denslags kroppslig aktivitet i en Honda Civic, men det er 25 år og minst like mange kilo siden. Anbefales ikke – med mindre man er født med akrobatiske evner.

Mitt seksuelle mareritt fortoner seg omtrent slik:
Etter en heller fuktig aften på byen legger jeg alle moralske prinsipper på hylla («moral» er som kjent en kjemisk forbindelse som er løselig med alkohol), og blir med en relativt ukjent pikelill hjem til hennes leilighet. Under påskudd av at hun skal «pudre nesen» forsvinner hun ut på badet, mens jeg inntar grunnleggende elskovsposisjon i damens seng. Ut fra badet kommer plutselig et skinnende monster av et kvinnfolk med glinsende rumpe og gummibekledd høne – utstyrt med pisk, ridestøvler med sporer og en buttplug montert på en oppladbar Black & Decker. Denslags er ikke opphissende, jenter! Å få prostataen eksaminert med en drill befinner seg ikke på min liste over «ting jeg bare må oppleve før jeg blir putta i pennalet». Jeg er rimelig sikker på at både snoppen min og jeg hadde forsvunnet før dama hadde rukket å si «rektoskopi».

Morsomt? Jay. Opphissende? Nay!

OK – det er mulig jeg er kjedelig og gammeldags. Saken er den at jeg mener menneskekroppen er spennende nok i seg selv. Jeg har derfor ikke noe ønske om eller behov for ekstremiteter av noe slag. Det er ikke dermed sagt at alt må foregå med gardinene trukket for og etter barne-TV. Og som mann over middagshøyden blir det vel også naturlig at ikke alt er like spennende som før. Spørsmålet er liksom ikke når man får oppleve «madrasspolka», men om.

Hmm. Kanskje jeg må oppsøke «hjelpemiddelsentralen» likevel…

The Dong Show!

Dette var en klassisk selskapslek på mange fester på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet.
Ideen ble såvidt jeg husker lansert i et TV-program. Etterpå var det mange som hadde mye moro av å kopiere dette på diverse fester.
På tide å trekke frem igjen!

Voksne guttunger

La meg innrømme det først som sist:

Jeg har aldri blitt helt voksen. Sånn – der var det sagt! Om jeg skammer meg over det? Absolutt ikke. Det er en slags voksen befrielse i å kunne være litt barnslig. Med dette ihu forteller jeg herved om resultatet av et besøk på årets Tønsberg-messe.

Saken er nemlig at denne messen er en tumleplass for bl.a. selgere av allverdens ubrukelige og unyttige duppeditter, ispedd et snevert utvalg av ting man faktisk har bruk for. Her finner man alt fra spekepølser til poleringsmidler som får en utrangert Lada til å fremstå som en splitter ny Lexus, via sukkerspinn og fjernstyrte leketøy. Sistnevnte er en essensiell faktor i denne historien.

Som gutter flest så har jeg nemlig alltid vært opptatt av elektroniske saker og ting, gjerne i kombinasjon med motor. Noe av det tøffeste jeg kan tenke meg er derfor fjernstyrt helikopter. Dere vet – disse spinnende og roterende greiene som forsøkes manøvrert av unger i alle aldre. Og sannelig var det ikke en selger som forsøkte å prakke på meg noe slikt på denne messa. Etter en liten diskusjon kom vi frem til en pris som virket akseptabel, og den inkluderte et ekstra sett med rotorblader – som selgeren hevdet var svært så nødvendig. Jeg så ikke nødvendigheten av reservedelene da, men jeg gjør det i høyeste grad nå. Nuvel – denne gutten tuslet ihvertfall glad og fornøyd hjem fra messa. Under armen hadde han et nyinnkjøpt fjernstyrt helikopter med alt nødvendig tilbehør, og ansiktsuttrykket på eieren kan vel best sammenlignes med fjeset på en guttunge som går berserk i en godteributikk på Svinesund.

Visste dere forresten at helikopteret er en urgammel oppfinnelse? Joda – Leonardo da Vinci konstruerte allerede i år 1500 et upraktisk, men i prinsippet korrekt, helikopter. Det italieneren imidlertid ikke tok seg bryet med å nedtegne for kommende generasjoner var hvordan en voksen guttunge med sans for fjernstyrte varianter av oppfinnelsen faktisk skal kunne fly faenskapen. Her var det med andre ord duket for «learning by doing» – og da helst uten å skremme dritten av ungene i gata, flå pelsen av diverse husdyrvarianter eller sørge for at tomteprisene i nabolaget synker til et historisk bunnivå. Å virkelig lese bruksanvisningen var naturligvis ikke noe reelt alternativ for en mann (det er jo akkurat like teit som å spørre etter veien – hvilket forøvrig er grunnen til at smarte folk oppfant GPS), så her var det bare tut & kjør. Eller «plug and pray» – som vi brukere av Windows så ofte har fått erfare. Den første testen av vidunderet fant sted innenfor husets fire vegger. Med tanke på at vi snakker om et helikopter som er nesten en meter langt og med rotorvingespenn på en snau halvmeter, så kan man i etterpåklokskapens lys konstatere at stua er fryktelig dårlig egnet for denslags. Særlig bedre blir det heller ikke med tanke på at man huser en kattemor med tre unger. Det flyvende spetakkelet hadde en viss innvirkning på de pelskleddes adferd, og jeg tror dette er det nærmeste jeg har kommet å få veggene tapetsert med katter.

All erfaring er god erfaring, og med synet av skrekkslagne katter og ufrivillig ommøblert stue friskt i minne valgte jeg å ta med helikopteret utendørs. Da Vinci’s oppfinnelse skulle få prøve seg over åpent terreng, og i et forsøk på å knekke Da Vinci-koden plasserte jeg derfor leketøyet på et åpent jorde – under tilsyn av en god kamerat. Det er alltid godt å være to når man skal utvide sine barnslige horisonter. I løpet av min høyst overfladiske studie av bruksanvisningen hadde jeg riktignok fått med meg at vind kunne være en negativ faktor, men pytt pytt – så farlig kunne det vel ikke være? Men joda, det kunne det!

Helikopteret tok av slik det er ment å gjøre. Med full pine på gassen og en oppdrift som var en skihopper verdig gikk oppstigningen bemerkelsesverdig hurtig, faktisk så hurtig at det plutselig ble vanskelig å se hvor helikopteret egentlig befant seg. I slike situasjoner er det strengt tatt bare én ting å gjøre, nemlig å slippe gassen og håpe på et noenlunde mykt nedslag. Lykken står som kjent den kjekke bi, og vidunderet landet mykt og elegant i høyt gress – til tross for en urimelig stor fallhøyde.

Med nok en erfaring fra helikopterskolens selvstudium valgte vi å bruke litt tid på å finne ut hvordan greia egentlig fungerte. Ved å være litt mindre rå på gassen var det mulig å lære ting i et noe mer pedagogisk riktig tempo, og uten at man kom i konflikt med naboer eller norsk rettsvesen. Den forvokste hjulvispen oppførte seg nå svært så eksemplarisk. Å manøvrere opp og ned gikk som en lek, likeså å svinge både til høyre og venstre. Den store utfordringen lå i å bestemme i hvilken retning det skulle fly, eller mer spesifikt: Å frata den råderett over dette som helikopter og vind til nå hadde hatt. Det var omtrent på dette tidspunkt jeg fikk erfare at de koreanske ingeniørene hadde sine ord i behold da de advarte mot naturens lunefulle krefter. Alle mine forsøk på retningsbestemmelse var fånyttes. Dette – i kombinasjon med det faktum at jeg nektet å kapitulere ved å slippe gassen – gjorde at flyvindunderet nok en gang var prisgitt værgudenes iboende faenskap. Primærmålet denne gang var ikke høyt og mykt gress, men derimot en søt liten inngjerdet andedam.

Som tidligere nevnt så har dyr en helt egen måte å reagere på når de utsettes for bevingede monstre, og ender er ikke noe unntak i så måte. Synet av et helikopter totalt ute av kontroll skapte et relativt høyt aktivitetsnivå i den lille kulpen. Idet nedslaget var et faktum kunne man se fjær som et lavt skydekke over den vesle dammen, og summen av den tapte fjærpryden burde være nok til å fylle et par gode puter. «Det flyvende mareritt» hadde heldigvis landet gunstig i høyt siv, og med god hjelp av kompisen – som kroppslig sett er vesentlig mer egnet til å forsere piggtrådbekledde gjerder enn undertegnede – så fikk jeg reddet investeringen min denne gangen også. De oppskremte fuglene var imidlertid ikke å se noe sted, så gi endelig beskjed om dere observerer noen nybarberte ender i deres nærmiljø.

Dagen etter gjorde jeg noen fler oppdagelser sammen med mitt nyoppladede vidunder. Jeg hadde jo blitt advart mot den kraften som eksisterer i roterende rotorblader, men som så ofte ellers forstår man ikke omfanget av slikt før man
utsettes for det. Et friskt vindpust medførte et kraftig rotorslag mot leggen min, etterfulgt av hysterisk banning og helikopterstyrt på et litt hardere underlag enn tidligere. Opp igjen, og denne gang siktet vidunderet seg inn mot antennen på fjernkontrollen – med det resultat at den ble en tanke kortere. Ny demonstrasjon på tilegnede ord og uttrykk av heller tvilsom karakter, denne gang unisont med noe som til forveksling kunne høres ut som latter fra andedammen. Noen som har en god oppskrift på and i sursøt saus?

Alt i alt synes jeg likevel mine forsøk på å leke helikopterpilot har gått over alle forventninger. Til tross for blåmerke på leggen, kortere antenne på fjernkontrollen, fjærløse fugler, hysteriske katter og kræsjlandinger – så er det fortsatt like moro. Dessuten har jo sommeren såvidt begynt, så her er det duket for skrekk og glede i lang tid fremover.

Et lite råd vil jeg allikevel gi de som leser denne historien:

Om du ser et modellhelikopter som oppfører seg en smule uprofesjonellt, så løp!

 

 

Katt-a-strofe!

  

PMS – den lille katten min (navnet har hun fått fordi hun oppfører seg totalt irrasjonelt og freser uten grunn) – har hatt løpetid. I løpet av denne dyreverdenens svar på Wasaloppet har jeg fått vite hvorfor det kalles "løpetid". Det starter som vanlig med noen totalt ugjennkjennelige lyder som kommer langt nede fra magen et sted. En slags rauting som har til hensikt å lokke til seg alt som kan krype og gå av type hannkjønnpelsdotter i nabolaget. Det funker som bare tusan, og det varer ikke lenge før hele hageflekken ser ut som et persisk teppe. Da skulle man jo tro at PMS har oppnådd det hun ville? Neida, for det er NÅ moroa begynner: jaktstarten! Det fungerer så enkelt som at katteskinnet flyr alt hun makter med hele kastanjettbrigaden i hælene. Resten foregår utenfor min synsvidde, men alt tyder på at den raskeste frieren belønnes med en hyrdestund under uthuset til husverten min. Problemet er bare at husverten min har hundedilla og er eier av en diger Dobbermann. Dette firbente mordvåpenet er naturligvis fryktelig nysgjerrig på hva som foregår under uthuset, og dermed snakker vi relativt hastige stevnemøter for pus og ukens utvalgte.

Det gikk naturligvis som det måtte gå. PMS ble sakte men sikkert litt rundere i formene, mistet litt mer pels enn vanlig og spiste litt mer enn ellers. Dessuten rullet hun seg rundt på gulvet både titt og ofte, mens hun utstøtte noen små fornøyde grynt. Pus hadde havnet i de etterhvert noe legendariske "lykkelige omstendigheter". Heter det lykkelige omstendigheter for katter forresten? Jeg mener – de overfalles av et helt fotballag i pelskamuflasje, ungene har forskjellige fedre hvorav ingen tar ansvar for sine handlinger, og på toppen av det hele risikerer kattemor at ungene blir adoptert bort?

Så en dag i mars forsvant lille PMS mens hun var på sitt aller mest frodige. Hun sa ikke hadet (eller rettere sagt "mjau") da hun gikk ut døra engang. Bare tuslet ut, og kom ikke tilbake før to døgn senere – i en vesentlig slankere utgave. Som den observante leser allerede har forstått, så var ungene født et helt annet sted enn der PMS har sin mer eller mindre registrerte bostedsadresse. Jeg hadde ærlig talt gledet meg til hjemmefødsel, men denne gleden ble jeg i høyeste grad snytt for. Jeg fikk derimot muligheten til å prøve meg som sporhund på jakt etter nyfødte pelsdotter. Med tanke på at dette var i mars måned med bitende kulde og et snødekke som strengt tatt burde vært et avsluttet kapittel, så var denne detektivvirksomheten en heller blandet fornøyelse. Å fotfølge en katt under denslags klimatiske omstendigheter er mildt sagt lite festlig, spesielt når katten vil alt annet enn å fortelle hvor ungene befinner seg. Takk for den opplevelsen, katteskinn! Ingen samarbeidsvilje var å spore, ingen pusebarn var å finne. Jeg antok derfor at avkommene ikke hadde overlevd utefødselen.

 

6 uker senere hørte jeg litt mer mjauing enn ellers utenfor kjøkkenvinduet mitt. Denne ekstramjauingen var i tillegg av en litt mer spinkel karakter. Jeg tittet ut, og der kom PMS mot meg – med en tro kopi av seg selv ved sin side. Et bittelite nøste som nesten klamret seg til mamma’n sin. Jeg formelig jublet av glede, for alle mine dystre spådommer var heldigvis gjort til skamme. Her snakket vi nemlig om et lite kattebarn som hadde trosset både snø og kulde og klamret seg fast til livet. Yr av glede gikk jeg imot dem. Det lille avkommet krøp en smule sammen, ganske naturlig med tanke på at synet av et menneske var totalt fremmed.

Det store sirkuset startet imidlertid da jeg løftet opp det lille nurket. I den grad en kattunge kan oppføre seg som en hyperaktiv vindmølle med tilsnitt av ADHD, så kan jeg med rimelig sikkerhet fastslå at det var på dette nivået vi befant oss. Her var det hyling, mjauing, kloring, biting, fresing og sprelling – før jeg høyst motvillig måtte slippe den lille uteliggeren. Seansen ble avsluttet med en kattemor som freset mot meg (oversatt til menneskespråk: "takk skal du f… meg ha"!), før de begge forsvant under uthuset der unnfangelsen etter all sannsynlighet fant sted.

Dagen etter var det igjen tid for flerstemt kattekor utenfor vinduet mitt, men denne gangen var det fler deltakere enn sist. Moder’n dukket opp med to unger til! Disse var om mulig enda mer folkesky enn den første, med reprise på den tidligere omtalte vindmølleopplevelsen som resultat da jeg et kort øyeblikk hadde gleden av å holde dem i armene mine.

Som min salige mormor sa før hun trakk sitt siste sukk i en alder av 94 år: "Den som gir seg er en dritt"! Jeg bestemte meg for at ungene skulle fanges, bringes inn i hus og gjøres tamme. Med en god porsjon innebygd stahet, kombinert med det faktum at man har et titalls kjæresteforhold på merittlisten, så mente jeg å inneha de nødvendige kvalifikasjoner for å temme villkatter. Problemet var bare å fange dem. Med min kropp, som i høyeste grad er mer beregnet på komfort enn på fart, så er det ingen overdrivelse å si at nøstene hadde et fortrinn.

Løsningen ble å bruke en hov! Denne redskapen er – som sikkert kjent – først og fremst beregnet på å fange fisk. Fiskelykken min har det imidlertid vært så som så med, og for å være helt ærlig så har denne hoven aldri inneholdt så mye som en boks makrell i tomat engang. Til jakt på kattunger viste det seg imidlertid å være et svært så hendig redskap, og jeg fikk faktisk to unger på første kastet. Den siste ble fanget under et fluktforsøk fra et gjemmested i steinrøysa. Dermed er jeg nå den mer eller mindre lykkelige eier av ikke mindre enn fire katter. I løpet av de tre ukene som har gått siden fiskebragden har det blitt tre kosete og renslige barn. Det lekes, klatres, spises, mjaues og males til den store gullmedalje. Dessuten lærte de seg å bruke kattedoen i løpet av tre dager. Straffen for å tisse bak sofaen til far er nemlig ganske streng. Å få snuta presset nedi den lille dammen man akkurat har laget er en særdeles utrivelig opplevelse, men du verden så lærerikt.

Og sannelig fikk jeg ikke gitt bort de tre ungene til noen dyrekjære mennesker. Etterspørselen var faktisk større enn tilbudet, så nå har jeg sendt PMS ut igjen – med streng beskjed om å skaffe seg et nyp!