Jeg er så møkk lei av å være forkjøla!
Det kommer som julenissen på kjerringa..eller noe sånt. Alle vet at høsten er tiden for forkjølelse, men vi blir likevel lettere sjokkerte når det skjer. Selv har jeg hostet og hanglet et par uker nå, etter at jeg med all sannsynlighet ble smittet av min kjære. Det skal i rettferdighetens navn nevnes at hun advarte meg mot smittefaren, men slikt hører man jo ikke på når man har en fantastisk flott kjæreste. Da er det bare å ta bassiluskene imot med et åpent sinn, for det er klin umulig å droppe trynesleikinga – eller andre kjærestebaserte kroppslige utskeielser for den saks skyld.
Det gikk som det måtte. Ganske raskt kjente jeg de klassiske symptomene – som sår hals, tett nese og hoste. Problemet var at «den onde forkjølelsesfeen» hadde bestemt seg for å sette meg skikkelig på prøve denne gangen. Etterhvert føltes halsen som en trompet i et gjørmebad, nesa inneholdt nok slim til en hel slasherfilm og hosten hadde ikke gjort skam på en rødspritmarinert uteligger. I tillegg ble jeg velsignet med en øyebetennelse og potte tette ører, noe som resulterte i gjenklistrede øyne når jeg våknet og sterkt nedsatt hørsel. Jeg hadde med andre ord blitt fratatt – eller ihvertfall fått kraftig redusert – taleevne, luktesans, lungekapasitet, syn og hørsel. Hva dere måtte mene om fenomenet «mannfolk & forkjølelse» er noe som pro tempora interesserer meg midt oppi der som sola aldri skinner. Dette har virkelig vært en prøvelse.
Det verste var problemer med hørselen. Det er ille nok å famle seg fram i blinde mens man hoster og nyser om jeg ikke i tillegg skal gå glipp av at folk ler av meg. Råttent gjort, javisst – men skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. I et øyeblikk av ren skjær fortvilelse kom jeg til å tenke på behandlingsformen ørelys, og dermed bar det avsted til nærmeste helsekostsjappe.
Ørelys er egentlig ikke noe lys. Det er et rør som man putter inn i øret – også setter man fyr på den enden som ikke er i øret (sistnevnte er veldig viktig). Hensikten er at dette skal trekke ut diverse guffe fra ørene, og når man går rundt med følelsen av å ha en hel pakke Hubba Bubba inni der så er det jo nærliggende å tro at noe skulle vært ute. Om man forsøker å tenke litt fornuftig og rasjonelt på denne behandlingsformen – og gjerne blander inn noen elementer av fysikk – så virker disse ørelysene nesten fornuftige. Tett i den ene enden og fyr i den andre – da bør det teoretisk dannes et vakuum som trekker gørra ut. Her er det vel også på sin plass å nevne at jeg alltid har vært en sucker for fysikk og kjemi. Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk kjemisett av fatter’n, noe han forøvrig angret bittert på noen få timer senere. Gubben fikk liksom satt tåmodigheten sin litt på prøve da junior blandet kjemikalier uten å engang ha åpnet instruksjonsboka – etterfulgt av øredøvende eksplosjoner, høy barnelatter og reagensrør som fløy rundt som en illsint sverm med bier. Samtidig fant vi ut hvor fort en katt egentlig kan løpe.
Men tilbake til disse lysene. La oss ta en titt på hva alle nettnerders store guru – Wikipedia – sier om denne behandlingsformen:
«Ørelys er en omstridt behandlingsform innen alternativ medisin med det formål å fjerne ørevoks. Metoden består i å tenne et hult lys i den ene enden, og sette den andre enden inn i pasientens øre. Tilhengere av metoden hevder at bruken av ørelys bl.a. fjerner ørevoks og utligner trykk i øret».
Altså: omstridt behandlingsform. Akkurat dette lot jeg meg ikke stoppe av. Det er mangt og meget som er omstridt her i verden, ikke minst har dette vært utgangspunkt for mange ting vi idag vet og kan dokumentere. Derfor var jeg lystig til sinns og full av optimisme – ihvertfall helt til jeg leste teksten på ørelyspakken:
«Med BIOSUN traditional ørelys unner du deg en dyp avslapping som varer lenge. Begi deg på en indiansk reise og bruk vår honning-salvie-aromaessens i kombinasjon med den indianske avslappingsmusikken Dream Your Inner Healing. Føl den energisparende kraften – slipp taket og få nye krefter».
Say WHAT (husk at jeg hører dårlig)?
Jeg har mange fine måter å slappe av på som funker fett for meg. Jeg slenger beina på bordet, setter på en film og heller cognac i glasset – DA slapper jeg av. Skal jeg begi meg på noen reise så synes jeg Norwegian virker som et mye glupere alternativ enn å putte to hule pinner i øra. Og «indiansk avslappingsmusikk»? Joda, jeg innrømmer å ha «Raindance 2» i CD-hylla – men det var sannsynligvis et spontankjøp for å imponere (les: komme i buksa på) et alternativt kvinnemenneske. Såvidt jeg kan erindre funker det akkurat like dårlig til avslapping som til å få «pels på knaggen». Kanskje det hadde blitt mer madrasspolka hvis jeg hadde vært splitter naken med trompeter stikkende ut av øra?
Nuvel. Til tross for disse mildt sagt dårlig dokumenterte påstandene valgte jeg å konsentrere meg om den egentlige grunnen til at jeg besøkte hokus pokus-sjappa. Ørene føltes som de var insiminert med en blanding av lynlim og byggskum, og denne gørra skulle ut – koste hva det koste ville.
Å putte brennende rør i ørene er vel noe som hører hjemme på lista «ting som er direkte teit å prøve på». Det er ihvertfall viktig med en god hjelper, for menneskeøret er i utgangspunktet ikke tiltenkt funksjonen som lysestake. Å ha noen til å holde på faenskapen er derfor svært viktig, og her gjelder det å velge sin hjelper med omhu. Om du f.eks. er mann og vil prøve behandlingsformen – og du deler postkasse med en premenstruell drage – så kan det være greit å velge en annen hjelper. I motsatt fall risikerer du at ørelyset får leve sitt eget liv og brenne ned til under faregrensen. Da sier det seg selv at øret vil minne mer om en jævlig godt stekt biff etter behandlingen. Heldigvis er jeg begunstiget med en snill og god kjæreste. Den eneste rampestreken hun gjorde var å fotografere meg mens jeg lå der som en dessert tilberedt på et skolekjøkken. Øretrompetene minner nemlig sterkt om sånn kjeks man bruker på en banansplit.
Foto: Mitra Arabi
Så lå jeg der da – og hygget meg med lyden av sprakende ild i den andre enden av trompeten, for såpass var jeg da istand til å høre. Etterpå var det selvsagt å rulle rundt for å få puttet et honning, salvie- og kamillemarinert rør i den andre lyttetuten. Det mest positive med hele seansen var å få ligge i fanget på «schærsten», men det tror jeg faktisk jeg kunne klart å grine meg til uten å være en menneskelig OL-fakkel.
Om behandlingen hjalp? Ikke en forbanna føkkings skit!
I ettertid har jeg derfor lest litt mer på internetts store guru Wikipedia:
«I følge medisinske undersøkelser er metoden både ineffektiv og farlig, og kan gjøre mer skade enn nytte, f.eks. ved at voks fra lyset havner i pasientens øre.Tilhengere hevder at avfallet som kan ses i lyset etter bruk, er avfallsstoffer fra pasientens øre, men flere studier har påvist at lysene produserer de samme avfallsstoffene når de brennes alene, og at materialet simpelthen består av voks fra lyset og sot».
Allrightythen! Ikke bare har jeg kastet bort penger på «se ilden lyse i øra mine» – jeg har i tillegg prøvd meg på noe som kunne gjort saken verre! At ting og tang kan renne ned i øret er vel strengt tatt like sannsynlig som at noe trekkes ut. Da har man egentlig bæsja på leggen.
Om jeg er skeptiker?
Egentlig ikke. Jeg er absolutt interessert i å prøve forskjellige behandlingsformer, og om de virker så driter jeg loddrett i grunnen til at de virker. Jeg har bl.a. forsøkt akupunktur mot pollenallergi – med svært god effekt.
Jeg er imidlertid kritisk. Derfor leser jeg alltid pakningsvedlegget som følger med reseptbelagte medisiner, for bivirkninger er absolutt noe å regne med. Da får man vite det man trenger før man setter igang, og dette er kunnskap man har kommet frem til ved forskning. Noe vedlegg med opplysninger om forhåndsregler og bivirkninger fulgte ikke med i pakka med ørelys. Dermed synker også tilliten og troverdigheten, og det blir ikke særlig bedre med røverhistorier om indianske reiser og nye krefter.
Denne gutten valgte ihvertfall å vende tilbake til Otrivin, hostesaft og halstabletter. En forkjølelse tar den tiden det tar. I mellomtiden får jeg bruke enkle midler som gjør hverdagen mest mulig levelig, og bare jeg får luktesansen tilbake skal jeg ta meg tid til min favorittsyssel – å lukte på virkeligheten.
Det bør enkelte andre ta seg tid til også…