Dette er historien om hvordan en ganske alminnelig mann fikk oppleve å være med i et fantastisk show.

 

Mandag 26. mai 2008 dukket jeg opp på en audition på Oseberg kulturhus i Tønsberg. Foranledningen var en liten artikkel i Tønsbergs Blad. Det ble opplyst at man søkte etter korsangere i forbindelse med oppsetningen av The Show Must Go On – en hyllest til popgruppa Queen. Man ønsket å fylle opp byens for anledningen innleide kor – Sjøbodkoret – med enkelte manglende stemmer.

 

Nå skal det sies at undertegnede, i likhet med svært mange andre, har en "ting jeg skal gjøre før jeg blir putta i pennalet"-liste. Et av punktene på denne lista har vært å stå på en scene under fremførelsen av et stort show, og etter en hurtig overveielse valgte jeg å møte opp på audition. Det er vel ingen overdrivelse å si at enkelte andre personer hadde samme idé som meg, og korridoren var derfor fylt opp av mer eller mindre håpefulle sangere. Videre vil jeg også påstå at snittalderen på de håpefulle var relativt lav, og det mysset således av søte små snuppelurer som jogget opp og ned i gangen mens de øvde på skalaen og annet innlært materiell. For meg som mannlig amatørsanger på 42 år fortonet derfor dette seg som en salig blanding av "Idol" og "Jurassic Park". Man følte seg en smule malplassert, og tanken på å forlate hele greia var så absolutt ikke fraværende.

Etter nesten 5 timer og bortimot 15 sigaretter var det imidlertid duket for vurdering av mine vokalmessige ferdigheter, og jeg ble loset inn til dirigent og kapellmester. Jeg ble spurt om hvilke erfaringer jeg hadde med bruk av stemme og toner, noe som må sies å være et lite omfattende kapittel i mitt liv. Joda, jeg er glad i å synge og spiller litt gitar til husbruk, men slikt ligger liksom milevis unna noe som dette. Gitaren og jeg har ved et par anledninger underholdt for en pensjonistforening. Med tanke på at vi her snakker relativt høy snittalder hvorav den ene halvdelen har nedsatt syn og den andre nedsatt hørsel, så kan jeg skrive under på at publikum med lilla hår og 4711-parfyme er takknemlige tilhørere.

Min mest profilerte innsats fant faktisk sted under en lokal karaokekonkurranse. Iført smoking og med en Dry Martini i hånd fremførte jeg Dean Martin’s klassiske "Everybody Loves Somebody Sometime", og ble for dette belønnet med en annenplass. På spørsmål fra dirigent og kapellmester om jeg var å regne som sopran, alt, tenor eller bass ble jeg svar skyldig. Dermed var det bare å synge noen strofer, og det var vel omtrent på dette tidspunkt at ordet "prestasjonsangst" fikk en totalt ny betydning. Demonstrasjonen gikk imidlertid tålelig greit, og dirigenten kunne opplyse om at jeg var bass. Eller som hun sa: "Nå vet du det til neste gang du skal på audition. Idet jeg fikk beskjeden "Don’t call us – we’ll call you" følte jeg alt annet enn at det ville bli noen neste gang. Overraskelsen var derfor stor da jeg en drøy uke senere fikk telefon fra kapellmesteren med beskjed om at jeg skulle være med på alle forestillingene. Dermed ble jeg kastet hodestups inn i det tidligere omtalte innleide koret; Sjøbodkoret.

 

 

Man føler seg liksom litt avkledd når man helt plutselig skal være del av et kor som kjenner hverandre godt fra før. Sjøbodkoret består av en rekke svært dyktige sangere som har vært med på mange forestillinger av forskjellige slag. Når man som fullstendig fersking blir kastet inn i en gjeng med klokkeklare stemmer så føler man både stolthet, ydmykhet og sjenanse. Til min store glede fant jeg ut at dette er en fantastisk flott og menneskelig gjeng, og jeg kan vel med dobbelt betydning slå fast at vi fant tonen. Dermed var mesteparten av juni måned fylt opp med øving, øving og atter øving. Instruktøren kan best karakteriseres som en dyktig perfeksjonist, noe jeg i ettertid er svært glad for. Senere skulle vi nemlig overlates til en svært dyktig instruktør og dirigent – damen som omtrent fikk meg til å svette oppover på audition.

 

Dirigent Marianne Møgster

 

Enkelte ganger er det vanskelig å finne ord som dekker hva man føler. For meg som reinspikka amatør var det av største betydning å føle trygghet. Marianne fylte denne oppgaven med glans. Hennes faglige dyktighet, herlige humør og enestående sjarm fikk meg til å føle at jeg var i trygge hender. Dessuten er det bra for selvtilliten når man gradvis kjenner at man behersker det man skal kunne, og denne dirigenten var aldri redd for å rose når hun fant det hensiktsmessig. Hun var også svært klar på korets betydning:

"Husk at dere ikke er bare koret – dere er en del av showet".

I forkant av hver forestilling hadde vi oppvarming. Før vi skulle ut på scenen avsluttet Marianne med de oppløftende ordene: "Gå ut på scenen – og ha det GØY". Det var nøyaktig hva vi gjorde også. Og når teppet gikk tilside og jeg kunne se dirigenten på sin faste plass på galleriet, da kjente jeg at skuldrene mine senket seg. "Tryggheten min" var på plass.

 

Undertegnede og Åge Sten Nilsen

 

Hovedpersonen i showet – Åge Sten Nilsen – er intet mindre enn et fantastisk menneske. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde svært lite kjennskap til ham fra før. Jeg hadde naturligvis fått med meg at det er noe som heter Wig Wam og Melodi Grand Prix, men siden jeg finner dette musikkverdenens svar på Wasaloppet like interessant som en reprise av "Mot I Brøstet" så var mitt kjennskap til mannens stemmeprakt svært så begrenset. Å basere en musikalsk hyllest på Queen og Freddie Mercury er etter min mening å plassere lista temmelig høyt. Jeg kan med hånden på hjertet si at Åge er en sanger som fylte oppgaven med en enestående glans. Han synger helt enkelt som en gud! Enda bedre ble det da alle vi korister fikk hilse på ham. Han er tvers igjennom folkelig, har begge beina godt plantet på landjorda og er fullstendig blottet for alt av primadonnanykker. At han i tillegg skrøt uhemmet av oss vanlige korsangere bidro til selvtillit og stolthetsfølelse, og jeg vil våge meg til å påstå at vi hadde et fantastisk flott samarbeid.

 

Stian Joneid, Andreas Aasbø, Jonas Groth (skjult) og Åge Sten Nilsen

 

Stian Joneid, Andreas Aasbø og Jonas Groth er tre hyggelige korister vi fikk stifte nærmere bekjentskap med. Skjønt – å kalle dem korister blir egentlig helt feil. Greit nok at de koret Åge under flere fremførelser, men de beæret oss også med noen mildt sagt heftige solonumre. I tillegg må de sies å være showets muntrasjonsråd, eller "showets egen barnehage" som kapellmester Geir Langslet kalte dem. Her var det ablegøyer og generell galskap backstage så fort det bød seg en anledning. Naturligvis måtte dette foregå under korets oppvarminger, noe som medførte at vi ofte ble en smule forsinket i våre forberedelser. Samtidig var det svært gledelig at de ofte stoppet opp for å varme opp stemmene sammen med oss andre. Slikt bidrar til at koret som helhet føler seg både betydningsfullt og verdsatt.

 

Gitarist Jon Pettersen og trommis Ole Tom Torjussen

 

Bandet er naturligvis en bærende konstruksjon i et skikkelig show, og absolutt ikke noe unntak når formålet er å hedre Queen. Her var det heftige gitarriff og pulserende trommesoloer både titt og ofte, noe som var med på å få publikum til å gå fullstendig av hengslene. Et lydbilde som henger som et uvær over folkemassen er rett og slett en vanvittig deilig følelse. Personlig hadde jeg stor sans for trommisens mange "anfall". Jeg er jo gammel nok til å huske trommeslageren "Animal" fra "The Muppet Show", og likheten var til tider slående.

 

Danserne

 

De fantastiske danserne skal på ingen måte bli forbigått i stillhet. For undertegnede – som er kjent for å se ut som en hjulvisp de gangene han forviller seg ut på dansegulvet – var dette et studie i kroppsbeherskelse og rytmisk skjønnhet. For 20 år og 30 kilo siden kunne jeg muligens tenkt meg å slå følge med dem. Ikke fordi jeg er så glad i å danse, men fordi jeg…eehhh…nuvel – nok om det. Jeg nøyer meg med å slå fast at den mann som ikke lot seg påvirke av deres bevegelser til "Another One Bites The Dust" må være enten særdeles homofil eller særdeles død. Makan til sensuell og rå eleganse skal man lete lenge etter!

 

Åge Sten Nilsen under fremførelsen av "I Want To Break Free"

 

Juli 2008 er utvilsomt den mest heftige og spennende periode hittil i mitt liv. Å få lov til å være med på en oppsetning av denne kaliberen har mildest talt vært helt utrolig. Samspillet mellom band, dansere, teknikere, kor, dirigent og hovedpersonen selv har vært fantastisk.

Å finne noen spesielle høydepunkter fra disse 11 forestillingene er ingen enkel oppgave. Etter mye mimring klarer jeg likevel å trekke frem Stian Joneid og Åge Sten Nilsen under fremførelsen av balladen "Who Wants To Live Forever". Jeg har stått i kulissene med tårer i øynene og stor klump i halsen alle de 11 gangene den har blitt fremført i Tønsberg. Den nevnte sangen er en av mine favoritter og etter mitt skjønn perfekt. Stian og Åge tok en sang som er perfekt – og gjorde den enda bedre.

Det har også vært fantastisk å høre nesten 900 mennesker i salen som lar jubel og trampeklapp få fritt utløp. Tønsberg ble i løpet av disse 11 forestillingene snudd fullstendig på hodet, og mange kom for å se showet flere ganger. Det er i seg selv en æresbevisning man ikke kan unngå å bli berørt av.

 

We Are The Champions!

 

Lørdag 26. juli 2008 var det slutt. "The Show Must Go On" ble fremført for siste gang i Tønsberg, til øredøvende jubel og klappsalver som nesten ingen ende ville ta. Det var en påkjenning å fremføre avslutningsnummeret. Tårene sto i øynene og klumpen i halsen på samtlige korister gjorde det vanskelig å få frem tonene.

 

Jeg vil på denne måten få takke hele ensemblet for en helt fantastisk opplevelse. En spesiell takk vil jeg likevel rette til Åge Sten Nilsen som er selve "arkitekten" bak prosjektet. Jeg er stolt og ydmyk over at jeg fikk muligheten til å oppleve dette, og jeg håper du tar alle gode ord med deg videre slik at du ikke legger Queen på hylla med det første. For som du selv har sagt så mange ganger:

The Show Must Go On. And On. And On. And On……

 

Takknemlig hilsen

Ørnulf Thyberg

korist.