Stikkord

,

Det er ganske utrolig hvilken innvirkning vår teknologiske hverdag har på vårt sosiale liv. Tidligere måtte man oppsøke hverandre fysisk for å skaffe nye bekjentskaper. Idag kan man ved hjelp av internett og en datamaskin bli medlem av diverse nettsamfunn. Kort fortalt går dette ut på å lage seg en profil med så mye eller lite personlig informasjon man selv ønsker, for deretter å «besøke» andre mennesker med samme agenda. Onde tunger vil ha det til at denne form for menneskelige relasjoner er en slags motpol til det virkelige liv. Sannheten er imidlertid at dette, i likhet med det meste annet her i livet, i stor grad er opp til oss selv. Det er nemlig ingenting i veien for å møtes ansikt til ansikt etter å ha blitt kjent med hverandre via nettet, og da har man på en måte blitt kjent med hverandre «innenfra og ut». Man kan naturligvis bli lurt trill rundt og møte mennesker som utgir seg for å være noe annet enn hva realiteten tilsier, men denslags kan man da virkelig komme ut for ved bardisken en lørdagskveld også.

Det er vel ikke akkurat noen bombe at denne bloggskribenten er å finne på et av de tidligere omtalte nettsamfunn, nærmere bestemt det som for tiden er Norge’s største og driftes av nasjonens største tabloidavis – som forøvrig også er ansvarlig for denne bloggtjenesten (dette var så mange ledetråder at det ikke deles ut premie for å gjette nettsamfunnets navn). For omtrent to år siden, mens jeg tittet rundt omkring på forskjellige personer, dukket det opp et bilde av en søt ung dame. Nysgjerrig og utpreget heterofil som jeg er tittet jeg innom profilen for å ta damen i nærmere øyesyn, og jeg innrømmer gladelig at jeg som ivrig amatørfotograf fant et godt egnet fotoemne. Idet jeg skulle til å sende en hyggelig hilsen la jeg merke til damens alder: 28 år. Med denne herrens daværende 41 somre utgjorde dette en differanse på 13 år. Kall meg gjerne overdrevent forsiktig, men jeg har nå engang en slags sperre mot å kommunisere med fremmede damer såpass langt under min egen alder. Av en eller annen grunn vek denne sperren tilside denne gangen, og jeg mannet meg opp til å legge igjen noen ord – forberedt på at dette kunne resultere i en tirade av ord og uttrykk av heller tvilsom karaktér.

Mine dystre spådommer ble heldigvis snart gjort til skamme. Svaret jeg mottok var både underholdende og hyggelig. Vi fant tonen fort og oppdaget på et tidlig stadium at vi hadde felles kjente. Dessuten hadde vi en felles interesse for og glede av fotografering. Det tok derfor ikke lange tiden før den skriftlige kommunikasjonsformen ble utvidet til telefonisk, og som det sosiale mennesket hun er har jeg også blitt invitert på både kaffe og middager. Sistnevnte må sies å være en kulinarisk opplevelse. Her snakker man nemlig ikke «Grandis», men derimot tre-retters med tilhørende drikke – utsøkt tilberedt og servert med sjarm. En av disse middagene ble kombinert med en fotoseanse der vertinnen bokstavelig talt var i fokus, noe som resulterte i dette:


© Oernulf1

Senere har jeg også fått gleden av å møte den unge damens sønn. «Junior» er en artig og sjarmerende liten krabat, full av liv og viltre påfunn. Dessuten fikk jeg høre at Junior har Supermann-pysjamas! Skikkelig tøft synes jeg, men det er muligens fordi jeg aldri har blitt helt voksen og derfor har boxershorts med Supermann-logo på.
Dette fikk meg til å tenke at det finnes en slags symbolsk verdi i dette. Jeg så for meg at det for en enslig dame må være utrolig verdifullt å ha barn. Det gir en mening med livet og bidrar i høyeste grad til at man holdes oppe. Sånn sett kan man altså si at denne vesle gutten er mamma’s egen Supermann.

Dette i utgangspunktet internettbaserte vennskapet resulterte i at jeg uventet men svært gledelig ble invitert i damens 30-årslag i år. Samtidig med at jeg mottok denne invitasjonen meldte det seg et problem som jeg tror de fleste kjenner til: gave. Hva i huleste gir man til en dame som er 13 år yngre enn seg selv, og som egentlig har det meste av hva hun trenger? Plutselig slo det meg at hun etter mitt skjønn ikke hadde så mange bilder av Junior, og jeg begynte å leke meg litt med ideen om å ta en bildeserie av gutten. Dersom denne ideen skulle settes ut i livet ville jeg ha et bakenforliggende tema. Var det mulig å utføre dette samtidig som det ble relatert til denne supermanneffekten? Den store utfordringen lå i å gjøre dette uten at mor fant ut hva som foregikk. Jeg kunne jo ikke akkurat reise til henne og si at jeg trengte å låne sønnen hennes et par timer. Jeg vet om mannfolk som har fått familiejuvelene omplassert etter et velrettet lyskespark for mindre enn som så. En mors barn er hellig – verken mer eller mindre.

Løsningen ble guttens mormor. Jeg hadde ved en anledning gleden av å møte denne hyggelige damen, og jeg tok derfor mot til meg og ringte henne. Hun hadde stor sans for min fotografiske idé og lovet å gi meg beskjed når hun hadde barnebarnet på besøk. Jeg ble også fortalt at denne pysjamasen hadde blitt for liten siden sist, og jeg tok derfor runden for å finne et passende antrekk. Det finnes jo et brukbart utvalg av forretninger som fører karnevalsantrekk.
Etterhvert kom telefonen fra mormor, og vi ble enige om tidspunkt for fotoseansen. Junior kjente meg igjen da jeg kom. Han hadde fått beskjed om hvem som skulle dukke opp og hva som skulle skje, men han hadde ikke peiling på hvorfor. Da jeg fortalte at dette skulle bli et bilde som skulle overrekkes mamma i selskapet hennes lyste han opp i et stort smil. Tanken på at han skulle glede mamma’n sin var helt klart svært trivelig, og de tindrende øynene levnet ingen tvil om at man her hadde med ekte kjærlighet å gjøre.


Supermann
© Oernulf1

Selve fotograferingen foregikk hjemme i stua hos mormor og bestefar. Selv om man bare er amatør er det jo en del utstyr som skal rigges til, og hjemme hos meg er det så trangt at vinduene blåser opp om man kommer i skade for å fise og skifte mening samtidig. Derfor var det godt å kunne boltre seg i en romslig stue. Jeg dekket til gulvet med to store hvite duker som kunne reflektere lyset fra de to ekstra blitzene som var montert på stativer. Deretter fant jeg fram en gardintrapp, for fotograferingen skulle foregå i «fugleperspektiv» – for effektens skyld. Mens jeg holdt på med dette var mormor opptatt med å kle Junior i superheltantrekket, og vi oppdaget ganske fort at vi hadde bommet litt på den lokale supermannens fysiske mål. En mormor er imidlertid verdens beste problemløser, og det var ganske utrolig å se hvordan problemet ble løst med en solid dose tålmodighet og en pakke med gummistrikker. Man kunne selvsagt fortsatt se at drakten var for stor, men siden det var snakk om mamma’s egen lille supermann var det egentlig bare med på å heve den symbolske effekten.

Vel hjemme igjen overførte jeg bildene til dataen. Jeg hadde håpet på at de reflekterende dukene også skulle fungere som en grei bakgrunn, men sånn sett var skuffelsen stor. Jeg måtte derfor belage meg på en aldri så liten redigeringsjobb i etterkant. Her er det på sin plass å skyte inn at mine kunnskaper om foto begrenser seg til selve fotograferingen, for noen datanerd kan jeg definitivt ikke kalles. Det er imidlertid som med matlaging; har man bare en skikkelig oppskrift kan man få til det meste. I et fotoblad fant jeg en veiledning som passet aldeles utmerket, og etter en drøy time kunne jeg laste opp et representativt resultat via en fototjeneste på nettet. Bildet skulle nemlig overføres på lerret i størrelsen 60X80 cm. En drøy uke senere kunne jeg hente det ferdige produktet. Lerretsbildet var spent opp på en «blindramme», og selv om det etter mitt skjønn var et flott syn var det liksom noe som manglet…


Hos rammemakeren
© Oernulf1

«Det manglende element» var selvsagt en utvendig ramme. Det er viktig med en gjennomført helhet i bildet, og når man har brukt så mye tid og energi får man pinadø avslutte skikkelig også. Jeg er i den heldige situasjon at en bekjent av meg er profesjonell rammemaker, og denne damen hadde ingenting imot å bruke sine kunnskaper på mitt selvlagde produkt. Rammen ble produsert på rekordtid, og det ferdige bildet fremsto på en totalt annen måte. Dette ble bra!


Jubilanten
© Oernulf1

Så var dagen kommet for et selskap en 30-åring verdig. Egentlig var det et 60-årslag, for her var det to snuppelurer som hadde slått seg sammen og invitert til lag. Jeg ble tatt imot av den eneste av dem som jeg kjente, nemlig prinsessen i den rosa ballkjolen. Som seg hør og bør i en prinsessebursdag ble man tilbudt champagne ved ankomsten, og mens jeg klamret meg til glasset tittet jeg litt nervøst på de andre gjestene. Med unntak av den unge uskyldige jubilant var det kun én person jeg kjente. Jeg oppdaget også at snittalderen var relativt lav. I slike stunder føler man seg litt som et fossil i en barnehage, og for første gang kunne jeg faktisk ønske meg at jeg hadde vært 10 år yngre – og 15 kilo lettere. Men pytt pytt – jeg har hatt min glansperiode, og såvidt jeg kan erindre var den sabla morsom også. Etter fire glass sprudlevann og dobbelt så mange sigaretter begynte nervene å innta en bortimot normal oppførsel, og da vi kunne sette oss til bords var tonen og kjemien på topp. Planen om å overrekke bildet i kombinasjon med en liten tale var imidlertid lagt på is. SÅ tøff hadde jeg ikke lenger noen ambisjoner om å være.

Som tidligere antydet er det en viss befrielse i alkoholens berusende egenskap. Da den første taleren var ferdig følte jeg at dette ikke var så ille likevel. Jeg snek meg derfor ut til bilen min og hentet bildet, og da jeg var tilbake i lokalet plinget jeg på glasset – og trakk pusten dypt.
Talen var i grove trekk ganske lik det essensielle i dette blogginnlegget. Jeg fortalte historien bak fotoprosjektet, og det mest fantastiske var at den vesle gutten hadde klart å holde på hemmeligheten – en prestasjon det virkelig står respekt av når man er nesten 5 år gammel. Et lettere sjokkert bursdagsbarn fikk dermed høre historien om hvordan hennes venn, hennes sønn og hennes egen mor hadde rottet seg sammen for å overraske henne. Damen er ikke akkurat kjent for å være av de mest stumme men denne gangen satt hun som på nåler, og jeg innrømmer gjerne at jeg fant mye glede i å se hennes reaksjoner. Da hun omsider kunne pakke ut bildet fikk jeg den endelige bekreftelse på gleden ved å gi. Så var det da også en betydningsfull og fantastisk venn jeg fikk æren av å glede på denne måten. Verdifulle venner skal man ta vare på.

Om jeg nå hadde vært skikkelig utspekulert så hadde jeg avsluttet dette blogginnlegget her og nå – uten å vise det ferdige bildet. Det hadde imidlertid vært lite gunstig, for overskriften er jo «Mamma’s egen Supermann». Jeg gjengir derfor herved bildet i sin endelige form, men uten rammen da denne ble montert i etterkant. Avslutningsvis vil jeg igjen gratulere min kjære venn med hennes 30 år. En fantastisk hjertevarm og herlig jente som jeg er veldig glad i!


Mamma’s egen Supermann!


Alle bilder: © Oernulf1
Gjengitt med tillatelse.