Den store debatten om tigging er igang. Et av de store spørsmålene er hvorvidt det foregår organisert tiggervirksomhet og om tiggerne dermed er ofre for en type menneskehandel.

Det er nesten både rørende og komisk å observere hvordan det argumenteres for og mot et forbud. Mange mener at tigging bør forbys da det finnes mange ofre. Andre mener at tigging er noe som bør tillates mennesker i en vanskelig situasjon.

Jeg kan ikke dy meg for å sammenligne med den store debatten i forkant av loven om sexkjøp. Her ble de aller fleste prostituerte stemplet som ofre – særlig av personer som befinner seg godt til venstre på den politiske skala. At mange kunne fortelle om noen frivillig prostituerte ble avfeiet som en myte, til tross for at de som virkelig kjenner miljøet kunne vitne om slike tilfeller.

Nå er altså rollene – og dermed også argumentene – byttet om. Det blir plutselig feil å plassere absolutt alle i offerstolen. Jeg tror uttrykket inkonsekvent er i ferd med å anta en helt ny dimensjon.

De aller fleste er vel enige om at menneskehandel er et onde – et onde som må og skal bekjempes. Det er imidlertid trist å se hvordan våre egne moralske prinsipper er den virkelige pådriver for argumentasjonen. Jeg tror de som ønsker å forby tigging egentlig har et ønske om å fjerne noe de oppfatter som pågående og plagsomt. Noe som i deres øyne forsøpler bybildet. Noe «byens besteborgere» skal være skånet for.

På samme måte gjemte man seg bak «menneskehandelskjoldet» for å komme prostitusjonen til livs. Den egentlige grunnen var at man følte det nedverdigende for kvinner – og at menn ikke skulle ha mulighet til å kjøpe seksuelle tjenester.

Som så ofte ellers: «sannheten» er hva vi selv velger å tro…