De fleste som ferdes langs veiene har vel oppdaget ett og annet som er egnet til å heve øyebrynene. Noen ganger er det relativt uskyldige greier, andre ganger av mer alvorlig art. Dette innlegget skal handle mest om sistnevnte.

Bakgrunnen for dette blogginnlegget er observasjoner og erfaringer jeg har gjort meg etter å ha benyttet E 18 og E 39 over en periode. Saken er nemlig at jeg tidligere i år stiftet bekjentskap med en svært så tiltalende pikelill. Den charmerende quinden har tilholdssted i Farsund, mens jeg har postkassa plassert et sted i Tønsberg. Mellom disse to stedene er det en strekning på 32 mil. Heldigvis var jeg igang med et bilbytte da vi møttes, og strekningen trafikkeres idag ved hjelp av en 2002 mod. Volkswagen Passat 1,9 TDI. Denne kjerra er å betrakte som bilverdenens svar på brunost & kneippbrød. Det finnes ikke spennende, men det er sikkert og komfortabelt – og med et drivstofforbruk så beskjedent at det får avgiftskåte myndigheter til å grine.


Ikke særlig spennende – men god som gull!

Turen er en del av opplevelsen. Ihvertfall dersom man som meg liker å kjøre bil. Derfor er det faktisk ingen overdrivelse å si at jeg gleder meg til 320 kilometer bak rattet, og jeg liker også å gjøre turen mest mulig hyggelig. Et par timer i vaskehallen på min arbeidsplass resulterer i en bil som skinner som sola i Karlstad og et interiør som er meget trivelig å oppholde seg i. Deretter bærer det til dieselpumpa før alle kjøredata nullstilles og jeg svinger ut på E 18. Det er da spenningen begynner.

Jeg skal absolutt ikke påberope meg å være noen perfekt sjåfør – jeg har mine lyter og uvaner akkurat som alle andre. Det er imidlertid én ting jeg er veldig nøye på; sikkerheten – både for meg selv og andre. Derfor kjører jeg etter «det tar den tiden det tar»-prinsippet og beregner god tid. Jeg legger også inn et par stopp langs veien – for å strekke på bena, kjøpe kaffe, nyte en nikotinpinne osv.

Å ha allverdens tid er tydeligvis noe jeg er relativt alene om. Dette åpenbarte seg i all sin prakt i sommermånedene. De fleste vet vel hvordan det ser ut på veiene f.eks. i fellesferien. Det mysser av feriefolk på vei til søndre del av landet. Felles for bilene de kjører er at de ofte har høy bakkeklaring, firehjulstrekk og dårlig sikt bakover og til sidene. Vinduene er jo dekket av bager, badeballer og solskjermer med Disney-motiver. Bak rattet finner vi far med aerodynamiske solbriller og tung høyrefot. I passasjérsetet sitter mor med stiv overleppe, og i baksetet skimter vi såvidt to arvinger. Med andre ord: DGK (Den Gyldne Kjernefamilie) rider igjen.

I min enfoldige naivitet trodde jeg at ferien var perioden man skulle slappe av og nyte tiden, men jeg forstår at jeg tilhører en minoritetsgruppe. De fleste av disse bilistene har det nemlig frøkteli’ travelt og benytter enhver mulighet til å presse seg inn foran neste bil – for deretter å trå bremsen så hardt at de øvrige familiemedlemmene blir de reneste kasteballer. Så er det igjen tid for å henge på støtfangeren til bilen foran før man igjen finner et snev av mulighet til å frese forbi og vinne noen dyrebare meter. Og slik fortsetter det – over en lang distanse.

Sammen med disse landeveiskrigerne kommer altså jeg puslende i «passelaten» – med kaffekoppen innen rekkevidde, Electric Light Orchestra på stereoen og cruisecontrollen programmert iht gjeldende fartsgrense. Jeg understreker at jeg ikke ligger under fartsgrensen – men derimot mine sedvanlige tre-fire kilometer over. Dette er likevel ikke godt nok for rallygutta, og jeg opplever stadig å bli forbikjørt av nevnte DGK’s  – eller en representant for «Bærum Ferrari- og golfklubb». Noen tror nok at de vinner et hav av tid på hver forbikjøring. Andre har bare et generelt problem med å se andre biler foran seg. Dermed blir det tatt sjanser over en lav sko – med dyre kjøretøy og andre menneskers liv som innsats. Hva andre utsetter seg selv og sine biler for har jeg egentlig ikke så mye med, men det plager meg stort når man setter andre i fare med sin hasardiøse adferd.

Samtidig innrømmer jeg at det er tilfeller som får meg til å trekke på smilebåndet også. Når man f.eks. blir griseforbikjørt av en stressa familiefar – for deretter å observere samme bil på neste bensinstasjon. Med kjerring og unger følger det jo også med et og annet pitstop – enten det er tissepause, påfyll av beroligende godterier, tampongskifte eller tanking av drivstoff. Ekstra moro er det når man blir nærmest parkert av en hissig sportsbil med overmodig sjåfør – og få kilometer senere observerer samme bil i grøftekanten, godt opplyst av roterende lamper med blått glass. Avstanden mellom å vinne tid og tape tid er ofte skremmende liten, og summa summarum opplever jeg ofte å passere disse bilene og deretter ikke se dem noe mer.

Det er sikkert lett å tenke at denne bloggskribenten ikke tilbringer mye tid på veiene. Sannheten er imidlertid at jeg har hatt sjåføryrke i over 26 år, først i taxi og nå i buss. Det finnes dessverre mange eksempler på uansvarlige yrkessjåfører, men de aller fleste – og spesielt de som lever av persontransport – er meget klar over sitt ansvar. Å spille russisk roulette med menneskeliv er galskap, og det er mange farlige situasjoner som kunne vært unngått om man har evnen til å stresse ned. Som kjørelæreren sa da jeg tok busslappen: – «Stress ned, dere vinner absolutt ingenting på å jage i trafikken».

Jeg kommer til å fortsette med å beregne god tid, ta pauser langs veien og kjøre et noenlunde fornuftig løp. Jeg vil heller komme 20 minutter for sent fram her i livet enn å komme 20 år for tidlig inn i det neste. Og som min gamle far pleide å si:

«Kjør forsiktig. Biler er det nok av, men det finnes bare én av deg».